 |
| Det var på rasteplassen på Holsskeiet det skjedde... |
Jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle fortelle denne historien, siden den er ytterst pinlig og så banal at den hadde passet best i glemselens mørke skygger.
Men så klarer du altså ikke å la være, min gode mann, og hvis jeg kjenner deg rett – og det gjør jeg jo – så handler også denne betroelsen om et visst behov for å gjenopprette den mentale balansen i din vindskakke sjel, stemmer ikke det, Arne?
Mulig det, men i alle fulla fall, hadde jeg nær sagt, og det var egentlig en ganske presis innledning på denne historien, bortsett fra at jeg ikke var full da.
Kom nå til saken da, før jeg blir lei av dette evinnelige utenomsnakket ditt...
Altså, denne ettermiddagen for noen uker siden tittet jeg ut på været og slo fast at det kunne passe med en liten utflukt til rasteplassen ved Holsskeiet. Jeg drar ofte dit, ikke for å gå i Vinnutrappa, men for å slå meg ned på en av benkene på plassen og bare se på det yrende livet som utspiller seg der, særlig nå etter at kafévogna til Timian og Persille endelig kom på plass igjen. Jeg tar bilen og kjører til avkjørselen mot flyplassen, der jeg parkerer og tar beina fatt langs gang- og sykkelveien fram mot Holsskeiet, omgitt av mektig fossebrus og kjente og kjære fjell.
Så du skulle på langtur denne dagen da, helt til Holsskeiet? Det får meg til å tenke på den gangen du skulle til Paris på egen hånd, men så bomma du på byen og havna på Dombås i stedet...
Ja! Og Dombås og Holsskeiet har mye til felles, det er en herlig internasjonal puls på disse stedene, bilene har fremmede skilter og du hører spansk, engelsk og fransk og sikkert også kinesisk tale rundt deg på alle kanter. Man er en del av den store summende verden, for en stakket stund. Og man kjenner også en aldri så liten stolthet over at alle disse menneskene har tatt den lange reisen fra land og riker langt borte, for å komme hit til våre fjell og fosser. Se hva vi har!
Og der satt du altså på benken din, med hjertet fullt av brusende stolthet. Men nå er jeg spent på å høre når dine annonserte pinligheter startet!
Jo, jeg la jo merke til at det hadde skjedd noe med gang- og sykkelveien de siste dagene. Det var blitt lagt nytt asfaltdekke der, svart og fint, og slik at den langsgående kanten var blitt en tanke forhøyet. (Eller kanskje var det i fjor det ble lagt nytt dekke...) Men så fløy tankene mine igjen langt og fritt avgårde, mens jeg lot blikket følge alle dem som enten kom gående tilbake fra turen til trappa, eller la ut på turen, fulle av forventninger.
Ja ha, dette blir stadig mer svevende, skjedde det ikke snart noe?
Jo, jeg var i ferd med å reise meg for å begynne på turen tilbake mot bilen. Etter et par skritt la jeg plutselig merke til et par, en kvinne og en mann, som kom gående langs gang- og sykkelveien, åpenbart hadde de vært i trappa, og nå hadde de kurs mot kafévogna for å kjøpe seg en fortjent forfriskning. Jeg konstaterte i farten at paret hadde et visst utenlandsk preg, det kunne være snakk om spansk kanskje, eller sydfransk, eller deromkring. Jeg skjønte også at med den kursen paret hadde, og jeg med min, kom vi til å gå tett forbi hverandre der ute på gang- og sykkelveien.
Nå aner jeg hva som skjedde: dere kolliderte, du gikk deg rett inn i et par intetanende turister fra Madrid eller Paris, som sikkert trodde de var blitt utsatt for en lokal overfallsmann, en vill viking fra en usivilisert bygd dypt inne i fjell-Norge?
Nei, det skjedde ikke, og nå kan jeg like godt si det rett ut, hva som skjedde. Jo, jeg hadde altså blikket rettet mot dette paret, de kunne kanskje være i førtiåra eller deromkring, et helt vanlig par, som ikke stakk seg ut på noen måte, dog med et anstrøk av utenlandsk preg.
Det var kanskje damen du så mest på, vil jeg tro...
Overhodet ikke, jeg hadde ingen intensjon om å suge til meg damens ytre fremtoning, det var heller paret som helhet som fanget min oppmerksomhet, uten at jeg kan peke på noen klar grunn til det. I alle fall, jeg var nå kommet fram til kanten ved gang- og sykkelveien, og satte min første fot på den. Det vil si, jeg gjorde ikke det. For som du skjønner hadde jeg min fulle og hele oppmerksomhet rettet mot paret som nå befant seg bare et par meter fra den innfødte, og ikke mot underlaget...
Oi, oi, oi, nå skjønner jeg, du snubla hodestups i asfalten?
Noe sånt ja. Jeg tenkte jo ikke et øyeblikk på at asfaltkanten var blitt noen centimeter høyere enn jeg var vant til. Så jeg knalla foten rett i kanten, med den katastrofale konsekvens at jeg stupte framover som et lavtflyvende missil fra fremmede makter, hvorpå jeg landet så lang jeg var en halv meter foran beina på det nevnte paret, som ufattelig nok hadde klart å stanse før de satte skoa i den langstrakte kroppen som nå lå der og sperret veien for all trafikk.
Nå må jeg innrømme at jeg skulle ha gitt mye for å ha vært der akkurat i dette øyeblikket, da du lå der på asfalten i all din langstrakte prakt, mens paret sto foran deg med skrekk og gru i ansiktene sine, mens de lurte på hva slags vesen – hvilken alien – som hadde landet foran føttene deres.
Men så skjønner du, skjedde det mirakuløse at jeg reiste meg opp som en nysluppet heliumballong, og i løpet av et nanosekund sto jeg der ansikt til ansikt med paret, nærmest på like fot, og rede til å gi en fullstendig og uttømmende forklaring på hva som hadde skjedd, nemlig at asfaltkanten hadde felt meg som ei gammel vindskjev furu.
Men nå kan jeg tenke meg at et nytt spørsmål dukket opp i din alltid problemsøkende hjerne: hvilket språk skulle du snakke til paret på? Hebraisk? Spansk, eller kanskje fransk, ditt andre morsmål?
Jeg slapp å fundere særlig lenge på det. For mannen så meg inn i øynene og spurte på et noe gebrokkent engelsk hvordan det sto til med meg, om jeg hadde skada meg. Jeg svarte som sant var, at jeg var helt i orden, ikke noe problem. Så spurte jeg om de kanskje var fra England, men damen ristet på hodet og sa at nei, de var fra Frankrike.
Og da åpnet himmelens porter seg for den frankofile grøabygg?
Det falt i alle fall en slags inspirasjon ned i meg, jeg ante at en mulighet hadde åpnet seg, en sjelden anledning til endelig å få briljere med mitt store glansnummer...
Å nei, vær så snill, ikke si at du nå plumpet ut med denne evinnelige setningen din, den jeg har hørt noen ganger nå, den som lyder noe a la: Il est...
Jo, jeg sa det rett ut – fortsatt på engelsk – at jeg i sin tid hadde studert litt fransk, og at jeg nå husket bare én setning, og så mobiliserte jeg mine samlede restressurser av språkfølelse og sa sakte og tydelig: Il est interdit de klaxonner á Paris, som altså betyr at det er forbudt å bruke bilhornet i Paris.
Og på dette tidspunktet hadde trolig dette intetanende paret for alvor skjønt at de hadde med en gal innfødt å gjøre, men heldigvis en person som mest trolig ikke utgjorde noen umiddelbar fare for andres liv og helse, han hadde trolig nok med sin egen...
Gal og gal, damen begynte i alle fall å le hjertelig, og så gjentok hun den nevnte setning, på en måte som tydet på at hun tross alt syntes at jeg hadde vært veldig morsom, at det nærmest var en bonusopplevelse for dem å møte en innfødt som tok på seg oppgaven som selvbestaltet klovn og tulling etter den flotte turen opp Vinnutrappa. Men nå var vårt korte møte over, våre veier skiltes, paret gikk videre mot sin parkerte bil med eksotiske franske skilter, mens jeg la av sted bortetter gang- og sykkelveien mot min ventende bil. Jeg måtte jo selvsagt kjenne etter om kroppen var hel og uskadet, og det var den. Jeg hadde falt med verdighet og kunne fint heve mitt hode og blikk mot de kjente og kjære fjell. Dette hadde du kommet deg godt ut av, Arne.
Ja vel ja, men hvis jeg ikke tar mye feil – og feil tar jeg jo ytterst sjelden – så kom du på andre tanker utover kvelden?
Jo, en viss ettertanke, med et anstrøk av selvransakelse, meldte etter hvert sin ankomst. På min indre skjerm spilte jeg av scenen om igjen og om igjen, der jeg sparker foten i asfaltkanten og seiler som en menneskelig kanonkule gjennom lufta. Jeg så for meg at jeg kunne ha landet på hodet i asfalten, med den fatale følge at det som måtte være igjen av hjernemasse hadde spredt seg som en geysir utover asfalten, mens mine bein sprellet sine siste spasmer...
Men Arne, hvorfor plager du deg selv hele tida med slike rare tanker, hvorfor ikke bare si at falt er falt, ja du falt til og med for ei fransk dame, det er ikke alle forunt! Og det gikk tross alt bra, du reiste deg som en mann, hilste på et hyggelig par og fikk til og med sagt denne ene franske setningen som du kan. Var det ikke egentlig en ganske bra dag, dette, et lite brudd i den lange rekken av like og ganske ensformige litt kjedelige dager? Litt sånn som da du sølte kaffe på Timian og Persille, men i stedet for å le av hele episoden brukte du dager og uker på å gjenvinne din stoiske ro.
Det kan nok diskuteres i hvilken grad jeg gjenvant roen, stoisk eller ei. Jeg er jo veldig flink i teorien om hva jeg bør og ikke bør gjøre, men praksisen er det nok verre med. Når det er sagt, jeg har fått sommerens frankofile fall litt på avstand nå, særlig etter at jeg har tatt flere turer til min kjære Flåøya, der jeg med fiskestang i hånden svever som en villmink over svabergene. Da er mitt enkle liv i perfekt balanse, jeg er havguden som hersker over elementene der ute, og selv om en havfrue steg opp av sjøen foran meg, kunne ikke synet ha fått meg til å falle.
Men så bra da havgud Arne, og da skal jeg la være å minne deg på et ord som la seg så vakkert til ytterst på tungespissen min...
Et ord? Hvilket ord tenker du på?
Hybris...
Kommentarer
Legg inn en kommentar