Joe Bidens sorg

Er det også en sorg risset inn i Joe Bidens ansikt? Foto: Gage Skidmore/Creative Commons.

Om én time skal han innsettes som USAs 46. president. Han sier til den nærmeste vaktmannen at han må en tur til toalettet, en siste lettelse før det hele starter. Vaktmannen nikker. 

Så er han alene, men han går ikke inn på avlukket, han blir bare stående foran det store speilet som henger over servanten. Han møter sitt eget blikk. 

Da blir han plutselig overmannet av en følelse som velter inn over ham og slår ham til golvet med en tyngde som nesten tar pusten ut av ham. Skikkelsen i speilet oppløses og forandres til en annen: Ham selv, Joe Biden, som ung mann, slik han var den gangen i 1972, knapt tretti år gammel. Det glatte ansiktet med regelmessige fine trekk, det allerede tynne mørke håret stramt tilbakestrøket. 

Han ser det for seg: Det er den 18. desember 1972. Han er sammen med søsteren Valerie på kontoret i Washington D. C. Det er et midlertidig kontor, der han forbereder seg på å bli innsatt som senator for Delaware den 3. januar. 

Valget om høsten hadde vært en så stor og uventet triumf. Han var ung og lite kjent, og hans republikanske motstander J. Caleb Boggs var ventet å vinne en enkel seier. Men slik gikk det ikke, han, Joe Biden, vant en knapp og svært uventet seier, med bare tre tusen stemmers margin. 

Valerie tar telefonen, og Joe ser at hun straks får et alvorlig drag over ansiktet. Hun legger på og møter blikket til broren. Så sier hun lavt at det har skjedd en ulykke. Han spør forsiktig: - Hun er død, ikke sant?

Han ser for seg de neste timene og dagene: Kaotiske brokker av lidelse og sorg: Bilturen tilbake til hjembyen Wilmington i Delaware, der hans ødelagte familie befinner seg på sykehuset. Møtet med legene som gir ham de grufulle opplysningene; Kona Neilia Hunter og den tretten måneder gamle datteren Naomi var blitt drept i en bilulykke om ettermiddagen. De to små brødrene hennes Joseph og Hunter, tre og to år gamle, var blitt alvorlig skadd, men ville overleve. 

De sønderrivende følelsene de neste dagene og ukene: Sorgen over å ha mistet kona og datteren, helst ville han ha gitt seg over til sorgen og blitt borte sammen med den, inne i et evig mørke som kunne lindre og gi glemsel. Men han kunne ikke gi seg over; han måtte sitte ved sønnenes sykesenger, holde rundt de små hendene deres, snakke med dem, trøste dem, fortelle dem små løgner når de spurte etter mora og søsteren. 

Men han kunne aldri komme tilbake til politikken og Washington. Det var over nå, alt han hadde sett for seg, den lysende framtida på Capitol Hill, i stjålne øyeblikk tillot han seg å tenke enda dristigere tanker, om det aller øverste, men han skjøv raskt disse bildene unna. De var utenkelige.

Så sto han der likevel, den 3. januar, og avgav eden som senator. Det hadde vært en stund så overveldende av følelser: Edsavleggelsen fant sted inne på sykehusrommet til sønnen Joseph, han lå i senga si da faren ble tatt i ed som senator. Også Joes far Joseph R. Biden var til stede. 

Joe Biden retter seg opp, trekker pusten dypt, snur ryggen til speilet og forlater toalettet med små faste skritt. Han finner vaktmannen og sier lavt at nå er han klar. 

Neilia og Naomi, to ofre for trafikkdøden i USA i det tilfeldige året 1972. De var to av mange. Statistikken gir meg opprørende tall: Dette året tok trafikkulykker livet av 54.589 mennesker i USA. Det er det høyeste antallet som noen gang er registrert i det landet. I 2019 var tallet 36.120. 

Den samme tendensen finner vi også i andre vestlige land: Rundt 1970 var tallet på biler blitt ganske høyt, samtidig som sikkerhet ble svært lavt prioritert. Volvo hadde innført trepunkts bilbelter i sine biler i 1959, og Ford hadde belter som standardutstyr fra 1957. Men det tok mange år med holdningsarbeid før bruken av beltene ble utbredt og vanlig. Mange av oss husker voksne mennesker: fedre, onkler og bestefedre som nærmest lo av tanken på å ta på seg beltet, det begrenset jo friheten. Og kunne det være så farlig da: Ville ikke rattet dempe kraften i en eventuell kollisjon, som jo uansett ikke kom til å skje? 

Også statistikken for Norge gir oss et dystert bilde av 1970-tallet. Det verste året i Norge var nettopp 1970, med hele 560 drepte. Tallene holdt seg høye til ut på 2000-tallet, da de sakte begynte  å gå betydelig ned. I 2020 ble 95 personer drept i trafikken i Norge.

Det hører med til dette dystre bildet at mange av dem som ble drept på 1970-tallet, var barn. I 1970 omkom 101 barn i trafikken, i 2020 var tallet fem.

På 1970-tallet var barn kasteballer, så å si, i bilene. De ble plassert her og der, der det var plass, som regel usikret i baksetet, noen ganger på hattehylla over baksetet. Det vare en oppskrift på tragedie, og det er ufattelig at alle aksepterte det.

La meg avslutte denne statistikk-oversikten med å slå fast at bildød fortsatt i 2021 er en global pandemi. Statistikk for 2020 viser at 1,35 millioner mennesker mistet livet i trafikken det året, det tilsvarer 3700 drepte hver dag. Overført til flyulykker ville det ha tilsvart 37 flyulykker med hundre omkomne i hver av dem, hver dag hele året. Hver dag!

Jeg kjenner med overmannet av tallene, og tankene går tilbake til min egen historie som trafikant og bilfører. Det har jo gått bra, på sitt vis, jeg sitter jo her og skriver dette. Men bare så vidt. 

Jeg tenker etter, og så kommer episodene, den ene etter den andre. Dette kan ha vært den første: Jeg er åtte år og sykler langs veien fra Tredal på Sunndalsøra, der besteforeldrene  mine bodde, mot Håsen og Øra. Plutselig svinger jeg over mot venstre for å krysse veien, uten å gi tegn. Det neste jeg sanser, er at jeg flyr gjennom lufta og lander i grøfta ved siden av veien. Jet vet ikke hva har skjedd, der jeg ligger i grøfta med den forvridde sykkelen ved siden av meg. Da står han over meg, sjåføren av lastebilen. Han spør hvordan det gikk med meg, og kanskje svarer jeg at det gikk bra. Det neste jeg husker, er at jeg forsøkte å gjemme sykkelen i fjøset til besteforeldrene mine. Siden har jeg dannet meg et bilde av hva som skjedde: Jeg hadde nesten kommet meg over til den andre siden av veien da lastebilen traff bakhjulet mitt og kastet meg og sykkelen i grøfta. Det var en ørliten tidel av et sekund som avgjorde  min skjebne. 

Det er midt på 1970-tallet: Jeg sitter i folkevogna til en studiekompis, vi er fire eller fem unge studenter i bilen, på vei til Trondheim fra Sunndalsøra. Det er vinter og veien er glatt. I en slak høyresving får sjåføren sleng på bilen. Det neste jeg sanser er den ulende vedvarende lyden fra fløyta til en bil som kommer imot oss. Jeg skimter i et kort glimt vogntoget som en svart berg som tordner mot oss. Så blir alt hvitt og kaotisk. Vi står bom stille, bilen har boret seg inn i snøkanten på høyre side av veien. I siste desperate øyeblikk hadde sjåføren klart å legge inn en motsleng på bilen, slik at den så vidt gikk klar av den møtende bilen. Ingen av oss er skadd. Vi får løs bilen og kjører videre mot Trondheim. Nok en gang hadde jeg vært på den rette siden av et tidels sekund.

En høstdag på begynnelsen av 1990-tallet kjører jeg E6 over Dovrefjell, på vei fra Gjøvik til Sunndalsøra, i min gamle Datsun Cherry. Jeg har vært i Gjøvik for å levere et bokmanuskript til et trykkeri der, det var før vi begynte å gjøre slikt over e-post. 

Jeg har sommerdekk på bilen, og tenker ikke over at jeg tross alt befinner meg i tusen meters høyde. Kanskje legger jeg merke til at veien her og der har fått noen mistenkelige partier med is, kanskje er jeg bare uoppmerksomt lettet over at jeg endelig har fått fra meg bokmaterialet.

Så skjer det: I en svak høyresving får jeg sleng på bilen, lik den jeg hadde fått høsten 1978, da jeg var på vei fra Sunndalsøra til Eresfjord i min Simca 1100. Jeg hadde klart å rette opp bilen akkurat da bussen som kom imot, tordnet forbi meg.  

Men nå, på Dovrefjell: Bilen glir sidelengs framover veien og jeg har mistet kontrollen. På refleks forsøker jeg å legge inn en motsladd, og lykkes: Bilen skjærer ut mot høyre og havner i grøfta. Det må ha vært en jevn og bred grøft, for bilen stanser ikke, den raser framover i altfor høy fart, og i det samme hører jeg meg selv si forferdet: - Nå dør jeg!

Men jeg dør ikke. Brått stanser den ville ferden framover grøfta, det er som om bilen tar sats og gjør et byks opp og mot høyre. Der blir den stående. Jeg kryper uskadd ut og ser meg rundt. Bilen har stanset på en traktorvei som går parallelt med riksveien. Alle fire hjulene er flate, ellers ser bilen uskadd ut, og jeg er uskadd, denne gangen også. 

Grøa i juli 2021: Jeg sukker og tenker at jeg skulle ha vært et tall i statistikken, et tall bare, usynlig og glemt, så lite er et menneskeliv.

Men så er det så stort likevel, at vi har ingen å miste. Ingen! Ingen!

På mine gamle dager har jeg fått en nesten nevrotisk frykt for trafikken, og all den ødeleggende kraft som kan utløses i et fatalt øyeblikk ute på veien.

Når mine voksne barn sier at de skal på biltur med venner, kjenner jeg en ørliten uro komme snikende, jeg forsøker å si til meg selv, at det er da bare en liten uskyldig biltur, ingen ting å være redd for. Men så er jeg litt redd likevel.

Slik jeg var da datteren min bodde i Minnesota USA et år. Vertsfamilien hun bodde hos, pleide å kjøre lange turer til slektninger helt nord i staten. Bil, USA, ulykker, tankene kom uten at jeg klarte å trenge dem tilbake. Jeg kunne telle timer fra de kjørte hjemmefra, til de var framme. Så gikk det godt denne gangen også, og den neste også. De aller fleste turer går jo godt. Hva er du så redd for, gamle mann?

Jeg vet ikke hva Joe Biden gjorde i timene før han ble innsatt som president, og hva han tenkte da han sto på podiet med løftet hånd. De første avsnittene i denne teksten, og linjene som følger her, er derfor mitt diktede bilde, kanskje fanger det en bit av sannheten:

77 år gamle Joe Biden har løftet hånden og avlegger eden. I dette øyeblikk er han blitt USAs 46. president. Han kjenner seg fylt av en grenseløs stolthet, fordi han endelig får oppfylt den nesten livslange drømmen om å bli president i USA, men like mye fordi han kan stå her i dag og tenke: Jeg gjorde det for alle mine kjære, de som døde, de som fikk leve videre, og for kona Jill. Så ser han for seg datteren Naomi, ettåringen smiler mot ham, han smiler tilbake der han står med hånden hevet, og kjenner lettelsen over at han kan møte datterens smil uten å kjenne den lammende sorgen.  

(Avsnittene i denne teksten som handler om Biden-familiens bilulykke i 1972 er basert på opplysninger i følgende kilder: Biography.com, Wikipedia, Express.co.uk)