Barndommens gate


I forgrunnen til venstre ligger rekkehusa i Skjøllendgata, der jeg og min familie bodde på 1990-tallet. På den andre siden av gata ligger (antar jeg) Innvik-huset (blått) og Tangen-huset (gult). Bildet er tatt i 1963 av Widerøes Flyveselskap. Gjengitt fra Fylkesfotoarkivet.

For et par dager siden kjørte jeg tilfeldigvis forbi rekkehuset i Skjøllendgata, der vi bodde i flere år på 1990-tallet, helt til vi flyttet til huset vårt i Grøavegen i 1999. Da dukket uten videre en gammel avisartikkel opp i bakhodet mitt, en jeg skrev i 1997 da jeg var ansatt som journalist i avisa Driva. Da var nylig den andre sønnen vår født, og en tur med ham i barnevogn fra Skjøllendgata til Fagerhaugan ble utgangspunkt for noen tanker og refleksjoner rundt temaet oppbrudd og tilhørighet. I fjor høst skrev jeg en novelle der samme tema sannelig dukker opp igjen, men på en helt annen måte. En link til novellen finnes etter Driva-artikkelen, som het Barndommens gate og følger her:



Jeg snubler meg ut mot gata med barnevogna i den ene hånden og hundelenka og Khan i den andre, fromt håpende på en kolikkfri tur uten innslag av løpetid blant tispene i området. For det hender at jeg spennes ut som en korsfestet når Khan trekker mot lyktestolpene og barnevogna skjener i motsatt retning. Samtidig som jeg bukker og skraper når kjentfolk passerer, og jeg slukøret forsøker å få dem til å tro at det tross alt er en viss logikk i foretaket.

Familien har altså fått et nytt medlem. Minstemann ble født en vakker vårdag i mai. Hans blå blikk sa straks: Jeg vil være med i denne verden! Nå er vi allerede på vei nedover gata. Målet er den brede joggeløypa i Fagerhaugan, som nesten er framkommelig selv om den er innsatt med bark som blir til svart graut når høstregnet siler ned.

Det er liv og røre borte i Skjøllendgata. En stor container er parkert utenfor Tangen-huset. Nå og da smeller det når ting og tang bæres ut fra huset og kastes over rekka. En av familiens utflyttede sønner er hjemme for å ta unna de siste tingene før nye folk flytter inn i familiens gamle hus. Den siste av foreldrene er gått bort, og barna er spredt for alle vinder, forlengst.

Huset ble satt opp tidlig på 1950-tallet, etter at familien måtte flytte fra sin opprinnelige bolig nede på verksområdet da storindustrien rykket inn med krav på all grunn fra fjæresteinene til Romsdalsvegen. Foreldrene var sunndalinger i marg og bein, med et familienavn som smakte av sjø og vind og gammel-Øra.

Nå er det slutt. Smellene fra containeren blir som paukeslag over en epoke som er over. Jeg vet ikke hva mannen som rydder, tenker. Om vemodet briser gjennom ham, eller kanskje trekkes tanken heller mot alt han er vevd inn i, i sitt nye liv, på en annen kant av landet.

Khan, vogna og jeg har på uforklarlig vis kommet oss opp på Holten, med kurs for Fagerhaugan. Dyna i vogna slår kul på seg og antyder at krabaten i vogna nok vil ha et ord – eller skrik – med i laget. Sommeren har lagt et stille slør over Holten. Det er nesten ikke folk å se noen steder. Men inne i hagen ved Wuttudal-huset klirrer det i kaffekopper ved et lite bord. Glade stemmer når meg idet jeg passerer. Jeg kjenner igjen mannen med den mørke manken. Han heter Odd, og flyttet fra Øra for mange år siden. Men hver sommer har han tatt turen fra et sted på Vestlandet for å være hjemme noen dager.

Jeg vet forresten ikke om han sier hjemme om Sunndal lenger. Trolig har han slått nye, sterke røtter på det stedet han flyttet til. Opplevd at barna begynte å snakke en helt annen dialekt enn sunndaling. År om annet har jeg slått av en prat med ham i forbifarten hvis det hendte at vi tilfeldigvis møttes i butikksenteret. Helst om alminneligheter og våre respektive ytre skjebner.

Pussig nok har jeg ennå ikke kommet på å spørre ham om dette: Var det virkelig han som satte det rare navnet på en av skibakkene i Fagerhaugan, Pit Pot? Der de vågale litt større guttene fløy som ville fugler rett ned i overgangen. Eller var det Tore Benneche på den andre siden av gata, han som flyttet til Oslo for en liten mannsalder siden, og som jeg ikke har sett på mange år? Jeg triller forbi Pit Pot oppe i Fagerhaugan. Bakken er nesten gjengrodd av trær og busker. Den gamle bakkerekorden blir helt sikkert stående, til evig tid.

Den lille skriker, og jeg kaver meg hjemover. Borte i Jenstad-hagen skimter jeg den gamle naboen vår Ingebrigt, der han rusler sakte rundt og inspiserer små og store vekster. Han er nesten nitti år, og enkemann. Kona Anna døde for mange år siden, og de tre sønnene Erik, Egil og Inge bor langt unna. Men han klarer seg godt alene og lager dessert til middagen hver dag.

Ingebrigt ble født i øvre Sunndal og gikk barbeint alle somrer i guttedagene. Skoleveien gikk stupbratt ned lia til elva, der to stokker var bru – jeg vet ikke om trollet bodde under den – og opp lia igjen til skolen høyt oppe på den andre siden. I voksen alder bygde han hus på Holten til seg og sin familie. Barna havnet i gode moderne stillinger ute i det travle Norge, og de besøker faren ofte, langveis fra.

Jeg kaster et blikk over skulderen idet Khan trekker meg av gårde, og jeg skimter Ingebrigts grå hårmanke i et glimt. Jeg spør meg: Hva tenker du nå gamle mann, om din stund på jorda? Hva kjenner du når du går gjennom romma i huset, der din families liv og historie, gråt og glede ennå sitter i veggene?

Holten 1963, med Jenstad-huset (nærmest), Ulvund-huset, Misjonshuset og Bergfall-huset (til venstre) i forgrunnen. Foto: Widerøes Flyveselskap, gjengitt fra Fylkesfotoarkivet.

Vi har snart gjort runden vår. Den lille har roet seg igjen nede i vogna. Khan har luktet fra seg for denne gang og søker inn mot vogna og sin herre. For alt jeg vet, kan det se ut til at vi tar oss fram med en viss verdighet.

Containeren står fortsatt utenfor huset nede i gata. Men ytterdøra på huset er lukket, og det er stille rundt alle hjørner. Mannen som ryddet, er ikke å se lenger, og bilen hans er borte. Kanskje er alt unnagjort. Nøkkelen vridd om for siste gang. Men aldri får vi vite om mannen, idet han svingte ut og kjørte mot krysset og hovedveien, snudde seg og kastet et siste blikk mot huset og barndommens gate.
Han har tatt sine første små
skritt ut i livet og gatene.


Vi er hjemme ved huset vårt i Skjøllendgata. Jeg tar den lille opp av vogna. Han er bare to måneder gammel. Kanskje til neste sommer slipper han seg og tar sine første små skritt ut i livet og gatene.

Her finner du novellen: Alt er over nå

Kommentarer

Populære innlegg