Kanalsurfing klokka sju

Andefar og jeg har mye usnakket sammen i dag. Om Kavanaugh og Hareide og Fin Gnatt, for eksempel.

Tre komma fire grader og et kaldt regn som hamrer mot asfalten i oppkjørselen i Grøavegen 19 i morges, idet jeg står opp klokka sju. Hvorfor står jeg opp så tidlig, jeg som er pensjonist og kunne ha sovet til ti?

Jeg vet ikke, det bare blir slik, det hender jeg våkner halv seks og sukker av skuffelse over at klokka ikke er mer, nå må jeg i anstendighetens navn vente til halv sju i alle fall, sånn at det ligner på en noenlunde sosialt akseptert oppstandelse.


Nyhetskanalen starter sine morgenfriske sendinger klokka sju, jeg henger meg på en halv time seinere, når Yvonne er klar med dagens første repetisjon av det hun leste opp klokka sju. Før det har viktige ting skjedd. Jeg har tittet ut av stuevinduet og konstatert at andefar sitter på steinen sin foran badestampen rett nedenfor verandaen. Idet jeg åpner verandadøra, løfter han hodet til himmels, vrir det tre hundre og seksti grader rundt mot skikkelsen i døråpningen og snatrer i vei med sin morgenhilsen. Jeg spør hvordan natta har vært, om det har vært kaldt og vått, og han svarer at det har vært vått, og takk for det, men ikke kaldt, for han har dundyne på seg hele året, og regnet er jo bra, for det betyr gratis fjærvask, dessuten kommer all verdens småkryp opp til overflaten på plenen, og da kan han enkelt spasere av sted og plukke dem opp. At jeg stikker nesen ut til ham, tar han som et signal om at dagen har starta, han hopper ned fra steinen og planter nebbet i gresset, så går han bortover som en plog og napper med seg all verdens herligheter.

Jeg synker ned i tv-stolen og tenker at jeg liker andefar bedre enn Amerika og Trump og Brett Kavanaugh. Når dette leses, er han trolig allerede valgt til livsvarig medlem at høyesterett i USA, og da kan vi ha det så godt, vi som for et øyeblikk trodde at varslerne ville bli hørt og glemte at det er makta som rår, i USA, som i Tyrkia, Russland, Ungarn, Polen, Saudi Arabia – og Norge. Makta kan egentlig gjøre akkurat hva den vil, fordi makta er uangripelig, enten fordi det er lenge til neste valg, eller fordi det ikke skal holdes valg i det hele tatt, i alle fall ikke et valg uten skamløs juksing. Makta bryr seg ikke lenger om å skjule juks, den bare ler oss rett opp i ansiktet og spør hva vi har tenkte å gjøre.

Ja, hva har vi tenkt å gjøre? Jeg henter dagens første kaffekopp og synker ned i tv-stolen. Jeg har fått med meg Fin Gnatt i TV2-sporten to minutter over halv, han som alltid vifter med fingeren når Yvonne introduserer ham, for øvrig er han en flink og sympatisk reporter, som er pålagt å vise gamle nyheter fra Premier League i England før han gir oss ferske nyheter fra norsk eliteserie, fordi – selvsagt – TV2 har rettighetene til Premier League, men ikke til Eliteserien. I sportens verden blir nyhetene alltid prioritert ut fra rettigheter, i alle kanaler, også i NRK. Mens vi seere går på og tror det har noe med objektiv viktighet å gjøre. 

Ti over halv åtte forlater jeg Nyhetskanalen og tar en svipptur innom SVT1, svensk frokost-tv, fordi jeg har et ledig femminutt før Politisk kvarter starter på NRK2, og fordi jeg liker Sverige og svensker, de har noe befriende formelt over seg, en slags anstendighet som er på vei ut ellers, og det har selvsagt sin pris, for det skal ikke stikkes under stol (det heter ikke stikkes under en stol!) at vårt broderfolk i øst har vært plaget av en viss berøringsangst i visse påtrengende politiske spørsmål. 

Kvart på åtte og Politisk kvarter. Jeg er alltid spent på hvem som er programleder, for jeg har mine klare favoritter og ikke fullt så klare favoritter. Og temaet er viktig selvsagt, og deltakerne. Jeg vil ha de tunge navna og de viktige sentrale politiske sakene. I dag er det en ny runde med KrF som skal velge side. Aldri før har et parti med tre prosents oppslutning fått så stor og vedvarende oppmerksomhet. Man skulle tro at Hareide er et strategisk og pr-messig geni, men det er han neppe. For nå ser det ut til at han vil lede partiet ut i nytt politisk landskap på venstresida, hos den kristne rikmannen Støre fra Oslo vest, og det må jo gå galt, for den vesle resten av velgere partiet har igjen, befinner seg ute på høyresida nede i bedehusbeltet på Vest- og Sørlandet. Det burde være innlysende.

Det er nå ikke mitt problem, for jeg har andre utfordringer – for å bruke vår tids tungetale – kaffekoppen er tom, og da er det bare resten av dagen som gjenstår. Jeg får ta en tur ut til anda, vi har fortsatt mye viktig å snakke om, jeg mener snatre om.