Sorry skjor, det ble slik denne gangen

Min nye konstruksjon av året: foringskasse for småfugler,
med improvisert gitter mot skjor og andre inntrengere. 

Lyst klokka åtte om morgenen. Så har kanskje omleggingen til vintertid en fordel: man kan stå opp med lyset. Men jeg vet ikke om kroppen min og sjela, de restene som fortsatt er i behold, setter pris på dette, A-menneske som jeg er. La ting være som de er, sier hver celle i kroppen min, hvorfor skal alt forandres hele tida, stadig vekk. I alt jeg gjør, og alt jeg tenker, ser jeg etter det som har vært, det jeg gjenkjenner, det er som om hjernebarken ikke lenger har lim i behold, alle nye inntrykk feier forbi, fester seg kanskje i noen glemte sekunder, før de er borte, for alltid. Hva var det som skjedde, jeg husker ikke. Derfor, sukker jeg resignert, sommertid var greit for meg.

Men når jeg legger en håndfull nye peanøtter i fuglemateren ute på plenen, også denne milde og fine novembermorgenen, kan jeg sette meg i stolen ved vinduet inne på stua og vente bare litt, så kommer de første meisene. Jeg slår kaffe i den vante koppen, det hender jeg prøver andre kopper, men jeg vender alltid tilbake til den vesle hvite koppen. Har jeg lykkes med brygginga  denne morgenen? Dette rituale der jeg maler kaffen først, koker opp vann og trekker kaffen i akkurat det rette antall minutter og sekunder i en mekaniske filterholder. Nerdens rituale, men det er i alle fall et holdepunkt tidlig på dagen, et fast gjøremål, noe som nesten ligner på en liten oppgave i livet, for én som i kraft av sin alder ikke er pålagt å gjøre noe som helst.

Jo, kaffen ble bra også i dag. Nå kan jeg nyte den, samtidig som jeg ser på fuglene der ute i hagen. Jeg har laget en ny innretning denne høsten. Fant en gammel bortgjemt foringskasse bakerst i bua, en slags gapahuk i miniatyr. Med slegga slo jeg en gjerdestolpe i tre ned i plenen og spikret kassa fast på toppen av den. Ikke så verst til byggverk, men ville den funke, til sitt tenkte formål?

For en ukes tid siden skulle nybygget innvies. Det ante meg: Ikke før hadde jeg lagt ut fuglematen - som altså er usaltede peanøtter - så oppdaget jeg de kjente konturene i trærne bak bua: skjora, og de var mange. Skjora er smart, sammen med kråka er den fugleverdenens store strateg, og denne skjebnetunge morgenen  gjorde de som de pleier: angrep med alle tropper, fra flere kanter samtidig. Før jeg rakk å sette kaffekoppen fra meg, hadde fuglene stupt ned mot foringskassa som japanske kamikazepiloter. Et par av dem angrep maten inne i kassa, to andre rensket unna det som falt ned på gresset under kassa. Jeg styrtet ut mens jeg hoiet og skrek, men skjora var hele tida klar over at jeg ville komme, og nå skjøt de fart inn i skogen, mens de gav fra seg noen triumferende skrik, som om de ville latterliggjøre den gamle tullingen som frivillig serverte dem fersk frokost. 

Så var alt stille ute på plenen. Skjora hadde fått sitt, og det var ikke en gang smuler igjen til mine foretrukne kunder: småfuglene. Jeg sukket og tenkte at her måtte det endring til, skjora måtte på en eller annen måte stenges ute fra herlighetene. Og det var selvsagt brutalt, for skjora er jo ikke ond og slem, den gjør bare det som alle andre levende vesener gjør: forsøker å skaffe seg mat på enklest mulig vis, og ingenting er enklere og bedre enn gratis hotellfrokost i Grøavegen 19.

Men mitt gamle hjerte banker mest for småfuglene. Jeg har en forestilling om at det er disse små fjærlette kroppene som trenger meg mest når kulda legger seg over land og dyr og fugler og folk. Det er dessuten meisene og spurvene  og de andre småtassene jeg liker å se på; jeg studerer deres enkle strategier, der de først lander i hekken inne ved husmuren, for å skaffe seg en viss oversikt over trusselbildet derfra, før de flyr de siste par meterne bort til kassa. I neste øyeblikk titter de ut fra kassa, med en peanøtt i nebbet, og akkurat denne peanøtten har så mange kalorier at en liten kropp kan holde seg i live denne formiddagen og kanskje litt lenger enn det også.

Men jeg måtte finne en løsning på skjorproblemet. Inne i bua fant jeg det jeg trengte: en liten foringsautomat jeg kjøpte for et par år siden. Den så ut som et lite bur for kanarifugler, med et metallgitter, og en sylinder inni, der man skull legge maten. Gitteret stenger de store fuglene ute, mens de små lett kan fly inn og ut for å hakke til seg maten i sylinderen. Men jeg fikk liksom ikke denne innretningen til å fungere, det minket nesten ikke på maten i sylinderen.

Nå gikk jeg brutalt til verks: Jeg klippet ut deler av gitteret i automaten og spikret det fast i fronten på min nevnte gapahuk. Tanken var ganske enkelt at dette ville gi småfuglene lett atkomst, mens skjora kom til å møte gitterveggen. 

Spent la jeg ut en neve peanøtter i den nye patenten, og så satte jeg meg i stolen inne i stua, for å vente. Ganske riktig, snart satt skjora i sine vante posisjoner i tretoppene. Hadde de allerede skjønt at krigsbildet hadde endret seg, at jeg hadde omgruppert mine tropper? Så gjorde et par av dem et forsiktig framstøt: de fløy avmålt og observerende en runde i luftrommet over foringskassa, så en ny runde, før de resolutt vendte tilbake til hovedkvarteret i tretoppene. Snart visste alle i skjorkompaniet at dette frontavsnittet var lukket og ugjenomtrengelig, og at retrett var tvingende nødvendig.

Det er derfor med en viss triumf i sjelsbildet jeg sitter her med kaffen denne morgenen. Jeg er temmelig trygg på at patenten vil fungere også i dag, og at de første vågale meisene snart vil være her. Og ganske riktig, der lander den velkjente lille gule skikkelsen i hekken, på den vante mellomstasjonen på vei ut til kassa. Der kommer én til, og sammen flyr de ut til godbitene som ligger der morgenferske inne i mitt stolte praktbygg. Og i dag, konstaterer jeg fornøyd, er de to små fuglene blitt så trygge på opplegget, at de koster på seg et par akrobatiske øvelser rundt kassa, før de finner et hull i gitteret og smetter inn. 

Jeg tar en langsom slurk av kaffen. Å, for en morgen, for en dag, for en kaffe, for en foringskasse, at jeg skulle lykkes så til de grader! Du er ikke så verst, Arne, tenker jeg, i dag i alle fall, og det får rekke, du trenger ikke se så mye lenger enn til dagen i dag. Det er bare øyeblikkene som teller, øyeblikkene er der en liten stund, før de mister konturene og smelter, og vi må skape nye.

Epilog:

Jeg legger altså ut usaltede peanøtter til fuglene, de kan kjøpes på Felleskjøpet eller hos Europris, og sikkert andre steder også. Før gikk det mest i solsikkefrø, men så ble det et fryktelig rot ute på plenen av alle disse frøene som fuglene spredte rundt kassa, frøene tiltrakk seg dessuten mus fra skogen. Jeg leste også et sted, om det stemmer aner jeg ikke, at enkelte småfugler - grønnfink var nevnt spesielt - rett og slett kan få for mye slike frø, og at det kan påvirke forplantningsevnen deres. Det er visstnok på grunn av det høye innholdet av flerumettede planteoljer i frøene, som skader spermen - sædkvaliteten! Det høres litt pussig ut, og litt solsikkefrø går sikkert fint. Men det er mer mat i peanøttene, de er små kaloribomber, konsentrert energi som kan berge noen små fuglekropper gjennom kalde høst- og vinternetter. 

Tenker jeg, men jeg tenker jo så mye rart, også dette:

Sorry du vakre skjor i skogen, det ble slik denne gangen.