Inn til kjernen av storslått musikk

Strålende konsert, nydelig cd.

Hovshall i Sunndal kulturhus torsdag kveld, 11. april 2019: Vi som er publikum i salen denne kvelden, blir vist opp på scenen, det er der vi skal sitte. Heldigvis blir det ikke krevd deltakelse av oss, vi skal ikke gjøre annet enn å lytte.

Pinnestolene som er satt opp på scenen, danner en halvsirkel rundt flygelet, det står der med sin sommerfuglvinge slått opp, og den er klar til å fly tonene ut til alle som vil høre.



En lavmælt beskjeden mann står innerst på scenen og skal åpenbart introdusere begivenhetene. Alle kjenner ham, det er Lars Ramsøy-Halle, komponisten som skrev musikken til Lady Arbuthnott – Frua på Elverhøy, en musikk som har levd i oss i mer enn tjue år. Han forteller i korte riss hvordan musikken ble til i løpet av noen svært hektiske måneder på midten av 1990-tallet. Oppdraget var bestilt, og et stort musikkspill skulle skapes så å si over natta, med Stig Nilsson som forfatter av librettoen. Ja, Nilsson insisterte på at det skulle hete libretto, og ikke tekst, det var jo en opera han og Ramsøy-Halle skulle skrive. Komponisten hadde knapt hørt en opera før, og visste fint lite om hvordan han skulle skrive musikken til en. -Ikke noe problem, sa Nilsson, og så satte de i gang. 

Vi vet hva resultatet ble, en perlerekke av fantastiske tekster og melodier. Musikken skulle ut på scenen i Hovshall, og ulike arrangører og orkesterledere har gjennom åra gjort det på ulikt vis, ut fra sin musikalske bakgrunn og hva som rørte seg i tida. Noen laget ganske popifiserte versjoner, andre tonet ned virkemidlene og førte musikken over i et mer klassisk spor. Bjørnar Myhr har vært orkesterleder de siste åra (bortsett fra i 2018), og det er særlig han som stått for den klassiske dreiningen. Myhr blir presentert slik før en opptreden på Bjørnsonfestivalen: Bjørnar Myhr er pianist, komponist, arrangør og kapellmester. Han er Møremusikar i Møre og Romsdal Fylkeskommune og han har en variert karriere som pedagog, solist, kammermusiker, akkompagnatør og komponist. Han tar oppdrag over hele fylket og han er blant annet årlig kapellmester for forestillingene om Lady Arbuthnott i Sunndal.

Bjørnar Myhr ved pianoet i Hovshall under prøvene til ladymusikalen i 2015.

Og det er nettopp Myhr som sitter ved flygelet i Hovshall denne torsdagskvelden. Anledningen er at han, i tett samarbeid med komponist Ramsøy-Halle, har laget en cd med ni av melodiene fra musikkspillet og kalt den Jeg går mine veier alene. Nå skal han spille seg gjennom hele cd-en, vi er med andre ord til stede ved en urframførelse. Hva kan vi vente oss, vil vi kjenne igjen de kjære melodiene?

Det er tittelmelodien Myhr innleder med: Jeg går mine veier alene. Og kanskje er det nettopp det Myhr har planer om å gjøre, tenker jeg etter noen sekunder. For de første nydelige tonene gir ikke umiddelbart gjenkjennelige assosiasjoner til denne melodien, slik vi kjenner den fra scenen. Det er som om Myhr først ønsker å ta oss med ut i en lysning i skogen, der skal vi sammen sette oss ned, og så skal vi se om vi kjenner oss igjen etter hvert. 

Men det er en stemning jeg umiddelbart gjenkjenner, og om det er planlagt slik fra Myhrs side eller bare er en fornemmelse jeg spinner i mitt eget høyst umusikalske hode, skal være usagt. I alle fall er det som om jeg plutselig lytter til noe jeg ikke har hørt på lang tid: dette er jo fransk impresjonisme, det er Debussy! Clair de lune, tenker jeg, og er allerede fanget inn av den uendelig vakre kraften som strømmer ut av Myhrs flygel. Snart glir musikken umerkelig over i de kjente tonene: Myhr har gått sine egne veier her i innledningen som om han vil vekke vår oppmerksomhet, og nå er han rede til å gi oss det kjente og ukjente i skjønn forening. 

Konserten fortsetter: Mor elskede mor, Herre min Gud for en dal du har skapt, Konge på haugen, Utakk er verdens lønn, Fra kunnskapens tre, Du renn så djupt i me, Luft og kjærlighet og så til slutt Tid er tider som kommer. 

Jeg spurte over hva vi kunne vente oss. Om vi ville kjenne igjen melodiene? Ja! Selv om det på et vis er utilstrekkelig å si at vi kjenner dem igjen. For det Myhr gjør denne kvelden i Hovshall, er å bringe oss enda nærmere musikken, inn til kjernen i melodiene. Melodien er hele tida hovedsaken, men Myhr legger inn nyanser av improvisasjon og temposkiftninger som får oss til å skjerpe oppmerksomheten. Og har vi ikke hørt det før, så hører vi det nå, hvor storslått denne musikken er. Det Myhr også gjør, er å binde de ulike melodiene sammen til en musikalsk enhet, musikken framstår som ett verk, med forankring i den klassiske tradisjonen. 

Kanskje er det nettopp snakk om den impresjonistiske tradisjonen med Debussy som jeg nevnte over? Jeg har altfor liten peiling på musikk til å kunne lytte meg fram til slike slutninger, det eneste forholdet jeg har til musikk, er at jeg lytter til det jeg synes er fint, klassisk og country om hverandre. 

Jeg har lyttet til Debussy gjennom et langt liv. Claude Debussy komponerte mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, og sammen med Maurice Ravel er han den mest kjente komponisten i epoken som gjerne kalles impresjonismen. Epoken er nok bedre kjent for sine malere, som Monet og Renoir. De dannet en retning innen malerkunsten som gikk bort fra det strengt naturalistiske, de ville heller forsøke å fange det umiddelbare i sansningen, naturen slik den fortonet seg for kunstneren uten filter eller fortolkninger. Strenge linjer og konturer ble visket vekk og ble avløst av mer flytende fargefelter (klaser av klanger i musikken, kanskje?)

I musikken (i Frankrike) skjedde noe av det samme. Det strenge lineære forløpet og framdriften i et musikkstykke ble erstattet av en mer sirkulær form, komponisten ville ikke fra a til å i en melodi, det var heller snakk om å forbli i en slags sluttet musikalsk verden, der komponisten beveger seg inn til og ut fra en melodisk kjerne. Etter min fattige musikalske forstand, er Debussys Clair de lune et godt eksempel på det, stykket er skrevet i 1905, som ett av fire elementer i en suite. På Youtube ligger en nydelig versjon av stykket, med et nærbilde av månen som illustrasjon. Klippet er sett hele 56 millioner ganger. Gå dit og lytt.

Det var nettopp dette klippet jeg satte på da jeg kom hjem fra konserten med Myhr i Hovshall. Jeg ønsket å høre om fornemmelsen jeg fikk etter de første tonene i Hovshall, gjentok seg. Og det gjorde den! Umiddelbart ble jeg fanget inn av den samme stemningen jeg hadde hatt i Hovshall, jeg så mot månen, men ble ikke syk, tvert imot, jeg ble løftet ut i et kosmos av musikalsk skjønnhet.

Men nå trenger jeg ikke Debussy på en stund, for jeg har Myhrs cd. I dagene etter konserten har jeg spilt cd-en en rekke ganger. Det er like vakkert hver gang, og stadig er det noe nytt å oppdage. 

Til slutt en takk til Ramsøy-Halle og Myhr for en strålende konsert, og for at de har gjort denne musikken evig tilgjengelig på cd. Cd-en skal først og fremst selges i kulturhuset under ladyforestillingene, om den også selges gjennom andre kanaler, det vet jeg ikke. For øvrig kan nevnes at cd-en er produsert ved hjelp av gode lokale bidragsytere: Gjermund Svinsås foto, Åge Fossum grafisk design. Cd-en er innspilt på scenen i Sunndal kulturhus og den er mikset og mastret, som det heter, av Øra Studio i Trondheim.