Sverige–Sør-Korea: Effektiv spilletid andre omgang: 22 og et halvt minutt

Stans i spillet - atter en gang. Ballen var i spill bare i halve andreomgangen i VM-kampen mellom Sverige og Sør-Korea. Foto fra NRKs tv-overføring. 

VM i fotball er en tålmodighetsprøve for oss som er glade i fotball: For det meste av tida skjer det jo ingen verdens ting. Ballen er ute av spill, mens teatralske spillere vrir seg i tidkrevende smerte. I kampen mellom Sverige og Sør-Korea var ballen i spill bare i halvparten av andre omgangs 45 minutter.

Før kampen mandag mellom Sverige og Sør-Korea satte jeg meg til med stoppeklokka på mobilen: Jeg ville sjekke effektiv spilletid i andre omgang. Kampen hadde ikke vært spesielt preget av avbrudd i første omgang, det var stort sett snakk om en relativt dårlig kamp mellom to ganske svake lag, der ingen av lagene hadde vært påfallende ivrige etter å drøye ut tida. Og det sto 0–0 ved pause. En passende kamp å måle spilletida på.



Først måtte jeg ha det klart for meg sjøl hva jeg ville legge i effektiv spilletid. Man kan gjøre det enkelt for seg sjøl og si at det er den tida ballen ikke er ute av spill. Men så lett er det ikke. For eksempel etter en frisparkavblåsning. Ballen er definitivt ute av spill. Så blåser dommeren for at frisparket kan tas. Men det tas ikke, for spilleren som skal ta sparket, nøler, titter etter medspillere, tar enda lenger fart, stanser etter et skritt fram, tar et skritt tilbake, før han endelig løper fram og sparker ballen. Først da – og ikke for 45 sekunder siden da dommeren blåste – er ballen i spill, etter min mening. Og det er i det øyeblikket frisparket de facto tas, at jeg setter i gang stoppeklokka igjen.

Det samme med et uskyldig innkast. Dommeren har blåst klarsignal for at kastet kan tas. Men spilleren som skal kaste, har av en eller annen grunn fått så god tid, han fomler med å ta opp ballen, men får den endelig opp i hendene til slutt, og det ser ut til at han skal til å kaste, men så mener han åpenbart at kastet skal tas to meter lenger oppe langs linja, så han flytter seg, noe dommeren er uenig i, og beordrer spilleren tilbake. Til slutt, etter at halve ettermiddagen er gått, tas endelig kastet. Da første begynner min klokka å gå. 

Frispark er opplagt. Her må jeg la spillerne få vri seg ferdig i smerte og hjemlengsel, mens dagene går og 1–0-ledelsen består. Fem spillere diskuterer seg i mellom hvem som skal ta frisparket, mens dommeren er travelt opptatt med å tegne og fortelle hvor muren skal stå og hvor ballen skal ligge. Vi hadde nesten rukket å se en episode av favorittserien vår på Netflix uten å gå glipp av det omtalte frisparket. Men etter at dommeren har flyttet litt på en spiller som ikke vil stå i muren, går endelig sparket – og min klokke – rett i muren. 

Så har ballen utrolig nok vært i spill i ti–femten sammenhengende sekunder. En svensk spiller blir felt innenfor 16-meteren til Sør-Korea, og hele Sverige roper på straffe. Men dommeren vinker spillet videre, som det heter, helt til han selv blir vinket av banen, fordi panelet på sidelinjen har bestemt at dommeren skal vurdere straffesituasjonen på video, såkalt VAR-dømming. Dommeren og kampen blir borte i noen minutter, mens vi rekker å spise middag, og da siste pølsebiten går ned, får endelig Sverige straffespark. Det går nye fire-fem minutter mens spillerne skal samle seg rundt sekstenmeteren, og den svenske straffesparkskytteren skal konsentrere seg og tenke på det svenske folkhemmet i enda et minutt. Så er ballen i spill i ett til to sekunder mens den går i mål, mens svenskene jubler og det ikke er utsikt til at kampen kan komme i gang igjen før et stykke ut på ettermiddagen. 

En liten bagatell: Hva gjør jeg når keeperen har reddet et skudd og holder ballen? For å være grei regner jeg det for at ballen er i spill. Det har jo ikke skjedd en avblåsning, selv om keeperne får lov av dommeren til å bruke ufattelig lang tid på å spille fra seg ballen. Var det ikke noe med antall sekunder eller skritt i gamle dager? Nå kunne den svenske keeperen ha tatt med seg ballen opp til svenske kungen på tribunen – om han var der – uten at dommeren hadde reagert. Men min klokke går altså. Det gjør den selvsagt ikke når ballen har gått ut over dødlinja og det er utspark fra femmeteren. Jeg setter klokka i gang igjen når femmetersparket tas  - og ikke da dommeren blåste for en liten evighet siden.

Og alt dette på-og-av-spillet har – etter 45 minutter i andre omgang – ført meg fram til følgende resultat: Ballen har vært i spill i 22 minutter og 30 sekunder i andre omgang i kampen mellom Sverige og Sør-Korea! Det vil si bare halve omgangen. Og så legger dommeren til fire – 4 – minutter! Med andre ord: vi er blitt snytt for 18 og et halvt minutt bare på én omgang. På to omganger vil det si 37 minutter, nesten en hel omgang! 

Jeg kan legge inn en liten presisering her: Den eksakte effektive tida jeg målte for andreomgangen, var 21 minutter og 54 sekunder. Men på grunn av tv-produsentens reprisehysteri fikk jeg ikke sett utgangen av alle frisparkene, utspillene og innkastene. Men det var bare snakk om et par sekunder per tilfelle. Jeg har for rimelighetens skyld lagt til 35 sekunder, slik at stipulert effektiv spilletid kan settes til 22 minutter og 30 sekunder.

Av og til er det tilløp til en viss debatt om effektiv spilletid, også i fotballen. Men debatten dør like fort som den fødes. Vi vil visst ha dette narrespillet, der vi som sitter foran tv–en, tror vi ser en kamp, mens det vi i virkeligheten gjør, er å vente på en kamp.