Nå har også jeg vært ute og reist


Colten tok med med på en usedvanlig reise, men på hvilke dekk?
Kompisene mine på kafeen bøyde seg fram over bordet i åndeløs spenning da jeg skulle fortelle hva mitt eksotiske reisemål var. Men egentlig handler denne historien om å skifte dekk på bilen.

Som kjent ble min gamle venn, min Volvo 940, skrotet sist høst og erstattet av en ifølge annonsen konekjørt Mitsubishi Colt, en snerten liten sak, bilen altså. Da jeg hentet den på Orkanger, hadde den sommerdekk på, og jeg konstaterte med et raskt blikk at mønsterdybden var grei, her var det bare å sette seg bak rattet og feie hjem til Grøa. 


Vinteren kom, og jeg skiftet til medbrakte vinterdekk, av beste merke for øvrig, Nokian, og jeg kunne kjøre inn i vinteren på trygg grunn. Så, i mars en gang, kom det et skår i gleden: jeg punkterte og havnet på felgen, så å si. Dekket hadde fått en stygg flenge i siden og måtte kasseres. Akkurat den dagen var det ganske fint, tørt vær med noen varmegrader. Ja, nå er vår og sommer kommet, tenkte jeg, og løp som en ivrig guttunge ut i boden for å finne fram sommerdekkene. 

Det var med en viss stolthet jeg jekket opp Colten i oppkjørselen hjemme på Grøa. Naboene måtte bare se meg, for å skifte dekk er en kompetanse jeg har opparbeidet meg, til tross for at det krever en teknisk innsikt jeg i utgangspunktet ikke har forutsetninger for å oppnå. Et raskt blikk på dekkene fortalte meg at jeg ikke trengte å ta hensyn til rotasjonsretning (hva jeg kan!), det var bare å hive dem på. Snart sto bilen der med fire fine sommerdekk på, klappet og klar, det var bare å hive seg inn og legge ut på årets sommerjomfrutur. Den gikk nedover mot Øra, på den sporete asfalten der, som tvinger fram et valg: skal man legge seg i sporene eller holde seg oppe på sporskuldrene ut mot hvitstripa på siden eller inn mot midten og gulstripa. 

Jeg valgte sporene, og ikke før hadde jeg kommet opp i bakken mot Holsskeidet, så begynte Colten å kaste på seg. Som en boble på opprørt hav danset bilen hit og dit i veibanen, mens sjåføren kjente en voksende uro legge seg som et klamt teppe over den smule selvsikkerhet han nettopp hadde opparbeidet seg etter et vellykket dekkskifte. 

Hva var det som skjedde? Jeg svingte av på rasteplassen på Holsskeidet og gikk ut av bilen for å sjekke. Kunne jeg ha glemt å skru til mutterne skikkelig? En rask runde rundt til alle fire hjul fortalte meg at så ikke var tilfelle, dekkene satt som spikret. Apropos dekk, hva slags merke var det jeg hadde på bilen, var det kanskje Nokian sommerdekk også? Jeg hadde ikke sett etter da jeg hentet bilen på Orkanger, hadde bare nøyd meg med et raskt blikk som slo fast at mønsterdybden var fin. 

Men nå så jeg etter. Først foran: Champiro! Så bak: Nankang! Navnene fant ingen gjenklang i mitt vesle dekkarkiv. Nankang, det hørtes mer ut som en kinesisk kampsport enn et dekkmerke. Sakte sank sannheten inn over meg: Jeg kjørte rundt på billige Kina-dekk. Og der lå sikkert forklaringen på bilens vinglete oppførsel: Dekkene hadde etter alt å dømme elendige kjøreegenskaper, til tross for at de ikke var nevneverdig slitt. Men hvordan kunne det ha seg at jeg ikke hadde merket noe til dette de ukene jeg hadde kjørt bilen på de samme dekkene i fjor høst? Forklaringen var enkel nok, gikk det opp for meg: Jeg hadde vært hodestups forelsket i den nye svartglinsende Colten, og alle mulige innvendinger mot hennes perfeksjon og skjønnhet var blitt brutalt avvist. Hun var vakker å se på og en fryd å kjøre, dermed basta!

Hjemme igjen i Grøavegen gjorde jeg et par dystre søk på nettet: Først så jeg at karakteristikken Kina-dekk måtte justeres: Champiro blir produsert i Indonesia, mens Nankang er et dekk fra Taiwan. Men det som sto om dekkene, var foruroligende: Dårlige egenskaper, særlig på våt asfalt, med økt fare for vannplaning. Og dekkene har en enkel, hard og billig gummiblanding som slites raskt. 

Jeg hadde lest mer enn nok. Slike dekk ville jeg ikke ha på bilen min, ganske enkelt. Vannplaning! Jeg merket hvordan skrekken la seg som en kald hånd på ryggen. Her måtte handles raskt.

Jeg kastet meg over bladet Motor, som akkurat i dette nummeret hadde det jeg trenger mest av alt i livet mitt akkurat nå: test av sommerdekk. Med store øyne sugde jeg statistikkene til meg: Grep på våt asfalt, ditto på tørr asfalt, bremselengde, rullemotstand, og: vannplaning. Continental kom godt ut på alle testområdene, og dem hadde jeg hørt om. Nokian vant sammenlagt, men det måtte bli Continental.

De neste par dagene listet jeg meg forsiktig ned på Øra med Colten og gjorde mine små undersøkelser hos et par dekkforhandlere: Om de kanskje hadde Continental-dekk til min bil? Jo, tja, de kunne skaffe det merket, men så var det dimensjonen jeg skulle ha da, den var ikke så enkel.

Dimensjon? Jeg spurte og fikk til svar at 205/45-dimensjonen av Continental nok ikke var så lett å få tak i. Men de hadde jo andre merker, Michelin, for eksempel? Michelin? Kommer ikke på tale, svarte jeg uvanlig kontant, de kom jo dårlig ut på vannplaning i Motor-testen, et resultat som min katastrofe-orienterte hjerne hadde sugd til seg.

Jeg kjørte hjem til Grøa med et langt sukk. Dimensjon. Jeg måtte altså ta innover meg et nytt begrep, en ny realitet som hørte dekkenes verden til. Jeg hadde selvsagt gjennom åra lagt merke til disse tallene som står på dekkene, denne rekken av uforståelige hieroglyfer som er forbeholdt fagets ekspertise. 

Mot alle odds kastet jeg meg over nettet igjen og begynte å lete. Og alt sto jo der, dette var kanskje enklere enn jeg trodde: Mitt dekktall var altså i sin helhet 205/45-16. Det første tallet, 205, er dekkets bredde i millimeter, eller 20,5 cm. Så kom det litt vanskelige: 45. Det er høyden på dekket (gummidelen), men ikke høyden i millimeter, men i prosent av bredden. Det vil si at høyden på mitt dekk var 45 prosent av bredden, det vil si litt under halvparten. Det siste tallet er størrelsen på felgen, diameteren målt i tommer. Jeg hadde altså 16-tommers felger. 

Ser man det, jeg satt med fasiten i hånd, og med nyvunnet selvtillit. Det var ikke så rent lite jeg nå kunne om dekk og dimensjoner. Så kom jeg på at jeg fortsatt hadde Champiro og Nankang på bilen, og da var jeg jo like langt. Men nå skulle det handles. Rett etter at jeg hadde kjøpt bilen, fikk jeg en anbefaling fra en annen Colt-eier: Bruk merkeverkstedet i Surnadal, de er flinke og veldig greie. Resolutt ringte jeg Sentrum Motor i Surnadal og fikk straks kontakt med en hyggelig stemme. Nesten andpusten av iver framførte jeg mitt budskap, om billigdekkene og Colten som slingret og kanskje skulle den hatt en service også, med oljeskift. 

Mannen spurte vennlig hvilken dimensjon jeg hadde på sommerdekkene, og det var med innforstått bransjestolthet jeg straks kunne oppgi de magiske tall: 205/45-16. Her var det en som hadde orden i tallrekkene.

– Da har du nok for brede dekk, svarte stemmen, – det er nok helst det som er forklaringen på at bilen oppleves som ustabil på ujevn vei. Slike dekk er greie nok hvis du skal kjøre på parkett, men når det er mye spor i asfalten, er bilen svært følsom for brede dekk. Du burde ikke hatt mer enn 195/50 på bilen din.

Taus lot jeg de nye tallene synke inn i meg: 195/50, først med en liten uro, som raskt ble feid til side av en lettelse over endelig å ha fått en diagnose: Mine problemer skyldtes feil dimensjon, og nå var det bare å la legen i Surnadal ordne opp. Han oppfattet at jeg hadde festet meg ved Continental som riktig medisin til pasienten, og han lovet å bestille slike dekk, i riktig dimensjon. Neste onsdag morgen var det bare å innfinne seg på legekontoret på Sentrum Motor, så skulle det bli både nye dekk og service på bilen. 

Dagene går med avklart ro, jeg smyger meg i 60 km/t mellom Grøa og Øra, og så, dagen før jeg skal ut på den store ferden, sitter jeg på kafé i Amfisentret  sammen med den faste kompisgjengen min, Harald, Lars og Jarl. Praten går som vanlig om løst og fast, denne dagen tilfeldigvis om svensk hoppsport før Boklöv, da Kjell Sjøberg hadde en viss suksess. Så dreier samtalen over på et av tidas store tema: reising. Jarl er jo en supermann, han drar hele tida på kryss og tvers i Europa, på jobb for fotballforbundet. Ingen flyplass er ham fremmed. Denne dagen forteller Lars at han og kona snart skal ut og fly, på en ukes ferietur til Kanariøyene. Og Harald var jo for ikke så lenge siden i Oslo for å besøke familie der. 

Det er da Arne tar en dyp slurk av kaffekoppen og bøyer seg fram over bordet. Sakte lar han nyheten komme for en dag:

– I morgen, karer, skal også jeg ut og reise.

Det blir et øyeblikk stille rundt bordet, som om de andre trenger tid på å fordøye min smått sensasjonelle opplysning. Nesten samstemt spør de hvor jeg skal, og jeg merker hvordan spørsmålet blir stilt med en forventning om de mest eksotiske reisemål planeten har å by på: Zanzibar, kanskje, Seychellene trolig, eller Laos for den del, eller et sted vi aldri har hørt om, ja det er det opplagt, la oss få høre!

– Til Surnadal, sier jeg med all den entusiasme som dette reisemål kan avstedkomme.

– Til Surnadal Arne, nei men så flott da, du får ha god tur, sier Lars og de andre slutter seg til lykkeønskingen. Ivrig spør de hva jeg skal i Surnadal, og jeg forteller dem om turens praktiske formål, før jeg legger til at turen også må ses på som en aldri så liten ferietur, nærmest en utflukt, en gyllen anledning til å få litt etterlengtet luft under vingene. 

Om kvelden går jeg til sengs med bange anelser. Temperaturen er i ferd med å synke, og regn slår over i faretruende sludd og snø. Og jeg som skal til Surnadal på Champiro og Nankang, det kan aldri gå bra. Tidlig på morgenkvisten vekker jeg meg selv med et forpint skrik, ikke fullt så dyrisk og langvarig som det jeg nylig omtalte i marerittet om scenedebuten i lady-musikkspillet, likefullt er det åpenbart at mitt reiseprosjekt til Surnadal ligger syltynt an i min plagede underbevissthet.

Jeg titter ut på plenen og veien og vurderer situasjonen: Det er snø på bakken og én plussgrad bare, men asfalten er tross alt svart og våt, uten synlig is. Jeg lar det stå til og beregner meg en halvtime ekstra til Rykkjem og ferga. Idet jeg kjører inn i Oppdølsstrandtunnelen er mismot forvandlet til optimisme: Dette går jo så det suser, Surnadal, her kommer jeg, på dekk- og ferietur!

Idet jeg har hundre meter igjen av tunnelen, begynner telefonen å ringe. Jeg lar den ringe ut, men det aner meg hva som er i ferd med å skje. I veiskulderen bortenfor tunnelen parkerer jeg bilen og tar fram telefonen. Ganske riktig, skjermen forteller den fulle og hele sannhet: det var mannen på verkstedet som ringte. Jeg sukker og ringer tilbake, og snart har jeg fått høre det jeg visste ville komme: dekkene mine ankom ikke verkstedet på morgenen, slik leverandøren hadde lovet, derfor er det ingen vits i at jeg kommer utover i dag. Dessuten, legger han til, det lot seg ikke gjøre å skaffe Continental i ønsket dimensjon, så han bestilte Michelin i stedet, om det er greit?

Michelin. Jeg lar det synke inn, det synker og synker, helt til det når bunnen. Men, stotrer jeg fram, dette kommer litt bardus på meg, jeg hadde egentlig ikke tenkt meg Michelin, de kom jo så dårlig ut på vannplaning i Motor-testen. 

Mannen på verkstedet  må ha skjønt hvor plaget jeg var. Med rolig stemme forklarer han meg at dekkene han har bestilt, ikke er Michelin Premacy, som var med i testen i Motor, men Michelin Energy, som nok har noen andre kvaliteter. Dekket kommer meget godt ut på bremselengde på våt vei, og det er viktigere enn vannplaning, dessuten er det viktigste av alt hvor godt mønstret i dekkene blir beholdt, og der er det ingen som slår Michelin.

Jeg lytter og kjenner den spede motstanden legge seg som et siv for vinden. Den snille mannen på verkstedet har helt sikkert rett, og nå legger jeg mitt liv i hans hender. Det får bli Michelin, men altså ikke i dag. Hvis det blir noen gang, kanskje er jeg dømt til et evig liv sammen med Champiro og Nankang.

Jeg sukker, snur Colten og kjører inn i tunnelen igjen, mens en mild resignasjon legger seg til rette i bunnen av min skakke sjel. Det ble det ingen tur til Surnadal, ikke dit en gang, klarte jeg å komme meg. Og hvordan skal jeg da, noen gang, kunne ta meg ut i den store verden, finne fram på tordnende flyplasser med all slags blinkende nymotens teknologi på alle kanter, der man for alt jeg vet blir tauet inn og satt bak lås og slå hvis man legger passet feil vei i avlesningsmaskinen. Nei, jeg er nok dømt til å forbli den lille piken med svovelstikkene, hun som står ute i kulden i H.C. Andersens eventyr, mens hun titter inn på de rike og mektiges fråtsende fest inne i den varme stua. Det er de andres reise-fest jeg beskuer, mens jeg hele tida blir stående igjen på bakken og leser blinkende oppdateringer på Facebook fra champagne-frokoster i Provence og grottevandring i Malaysia.

Idet jeg kjører inn i sentrum av Sunndalsøra, merker jeg at jeg ikke har lyst til å dra rett hjem til Grøa med mitt lille nederlag. Men klokka er ikke ni ennå, og ingen av kafeene er vel åpne så tidlig. Jeg setter meg på torget i Amfi og venter. Konditoriet åpner sikkert klokka ni, det sitter også noen andre morgenfugler og venter. Da ser jeg plutselig en av stamgjestene på min faste kafé i andreetasjen, Timian og Persille, gå opp trappa dit. Jeg henger meg på og ser til min lettelse at kafeen er åpen, selv om offisiell åpning trolig er klokka ti. Takk og pris! Ydmykt spør jeg den alltid hyggelige damen bak disken om det er mulig å få en kopp kaffe så tidlig på morgenen, for en som måtte gjøre vendereis fra den store utflukt til Surnadal. Hun smiler og sier at det er i sin skjønneste orden.

Jeg folder hendene rundt kaffekoppen, der jeg sitter for meg selv innerst i lokalet. Idet jeg tar den første slurken, kommer jeg til å tenke på en av tekstene jeg skrev for noen år siden i lokalavisa, en tekst som også står i den vesle boka jeg laget til slekt og venner før jul. I kveld, når jeg er trygt hjemme i Grøavegen, skal jeg lese teksten på nytt, og jeg vet ikke hvorfor, kanskje er det bare for å være sammen med meg selv, som den jeg er. 

Kvelden kom med sitt forsonende mørke ute, og sin lunende varme her inne, i stolen ved ovnen. Jeg har tatt fram boka mi og leser det første stykket:

Drømmen om Alcudia
Endelig legger jeg av sted bortover den vinterfuktige sandstranda, med forsiktige prøvende steg, som om jeg vil prøve om sanden bærer meg. Jeg har 16 kilometer strand foran meg, i en svak bue mot øst, med Middelhavet på den ene siden og den vesle nedstengte feriebyen Alcudia på den andre, nord på den spanske øya Mallorca. Jeg er nesten alene på stranda denne kjølige februarformiddagen med et lett regn i lufta, langt der framme skimter jeg omrisset av et annet menneske og en prikk av en hund som beveger seg i raske streker ut fra sin ledsager, og tilbake igjen.


Hvorfor ville jeg til Alcudia? Kanskje er det stranda, å kunne gå i det uendelige, uten tanke for annet enn neste meter som ligger foran meg.

Nei, jeg gjør ikke det. Jeg går ingen steder, for jeg sitter her på Grøa og skriver disse linjene, på den samme pc-en som sviktet meg for noen dager siden. Eller var det jeg som sviktet, motet og den endelige avgjørende overbevisning om at dette var riktig å gjøre.

Planen tok form i høst, da jeg strevde med å skrive ferdig ei bok om aluminiumsverket på Sunndalsøra, et prosjekt som krevde all min tid og mer av mine tanker og krefter enn jeg kanskje var klar over. Når boka blir ferdig, tenkte jeg i våkne nattetimer, skal jeg dra tilbake til Alcudia, helt alene, i januar eller februar, og det har ingen ting å si at regn og vinter ligger over Middelhavet på denne tida av året. For det er ikke til varmen på Grand Canaria jeg skal, men til den kjølige stillhet i Alcudia. Der skal jeg vandre bortover stranda, mens en fast bris fra havet tar tak i de slitne tankene mine og sprer dem for alle vinder. Om kvelden skal jeg gå til gamlebyen i Alcudia, til et sted jeg vet om der, og den vennlige familien som driver det, vil falle nesten over ende av forundring over nordmannen som forviller seg ned til dem midt på vinteren. Så serverer de det beste de har.

For to uker siden: Jeg sitter foran pc-en og er i ferd med å bestille flybillett og hotell, planen skal realiseres, beslutningen er tatt. Ufattelig nok har jeg funnet et passende hotell og jeg har klart det utenkelige: å gjennomføre bestillingen på nettet. Da gjenstår bare flybilletten. Jeg finner en flight som bringer meg lekende lett til Mallorca, med Air Berlin. Det er bare å bestille. Da går det plutselig opp for meg: Du klarer det aldri i verden. Noe kommer til å skje, med bestillingen. Men jeg prøver og kommer helt til nettbanken. Da bryter alt sammen, beklager, siden er nede, prøv igjen senere. Under tvil gjør jeg et nytt forsøk om en time, med samme nedslående resultat.
Jeg har fått nok, det var det. Det blir ingen tur til Alcudia.

Slik er min lodd i livet, tenker jeg, idet jeg går ut til de tre endene våre i hagen. Det er langt på kveld nå, men de er ute i innhegningen ennå. Overrasket over et så sent besøk tar de snatrende av glede imot meg, med tre nebb helt opp i ansiktet mitt. Jeg setter meg på huk og forteller om den mislykkede bestillingen. Jeg blir her hos dere, sier jeg, og de svarer som sant er, at det er kanskje like greit. Så blir vi sittende en stund og se opp mot stjernene på himmelen, og jeg tenker at kanskje kjenner også endene denne trangen etter å dra mot sør, slik ville fugler gjør, men så blir de her, hos oss.

Hvorfor ville jeg til Alcudia? Kanskje er det stranda, å kunne gå i det uendelige, uten tanke for annet enn neste meter som ligger foran meg. Men så er det heller noe annet: Det var her vi var, vi to voksne og de tre ungene våre, i varme og solforgylte ferieuker for mange år siden. Sammen kastet vi oss ut i et grønt hav av evig sommer. Om kveldene gikk vi sammen gjennom varme gater, satte oss ned på den første og alltid beste restauranten og lot oss oppvarte av kelnere som var mer opptatt av oss enn av noen andre. Sent på kvelden gikk vi lykkelige og mette tilbake til hotellet, der våre tre unge kastet seg ut i barnekvelden på scenen ved bassenget, mens vi to eldre kunne sette oss på balkongen med et glass vin som vi holdt opp mot restene av solnedgangen ute i Middelhavet. Er det glansen av dette jeg søker, nå når ungene er i ferd med å flytte ut i sine voksne selvstendige liv?

Det svunne er min drøm, tenker jeg idet jeg ønsker endene godnatt og går inn igjen. Nede i hagen skimter jeg omrisset av båten jeg fikk av en vennlig slektning i høst. Til våren skal den settes på Sunndalsfjorden og endelig kan jeg bli det jeg alltid har ønsket: fjordfisker uten kvote. 

En varm og vakker sommerdag har jeg fortøyd båten ved svaberget i den vesle bukta innenfor fyret på Flåøya. Jeg venter tålmodig mens kaffen trekker i svartkjelen over bålet. Et fly tegner en gul stripe av eksos på himmelarket. Jeg følger flyet til det er borte over fjellet i sør, så senker jeg blikket mot det ulmende kaffebålet og kjenner en bedrøvelse fordi jeg aldri vil få vite om jeg skulle ha vært med. 

EPILOG (ganske lang)
Denne triste historien fikk tross alt en lykkelig slutt. Etter noen dager ringte mannen på verkstedet og sa at nå var dekkene kommet, det var bare for meg å ta turen til Surnadal neste morgen, hvis det passet slik. Om det gjorde! Som et barn full av forventning til julekvelden gikk jeg til sengs og sov søtt uten at det minste skrik unnslapp meg. 

Turen utover til Surnadal gikk forbausende lett og lekende, jeg fant verkstedet, hilste på den vennlige mannen fra telefonen og skjønte straks at jeg var i de beste hender. Nå kunne jeg bare legge alle byrder av mine skuldre og sette på meg Domus-kafeen mens jeg ventet på at bilen skulle bli ferdig.

Jeg går i rask marsj oppover mot Domus, mens jeg fyller lungene med frisk Surnadals-luft. Klokka fem på ni er jeg framme, det er bare fem minutter til kafeen skal åpne. Da legger jeg merke til et par erfarne lokale stamgjester, vil jeg tro det er, som smetter opp en baktrapp til kafeen. Et øyeblikk blir jeg fristet til å ta samme veien, men lar det være, jeg har da tid nok. Og jeg er tross alt en utlending, på disse trakter.

Jeg finner meg en enestående fin plass borte ved vinduet og setter kaffekoppen og rundstykket fra meg på bordet. Et par bord bortenfor meg er allerede praten godt i gang på stambordet, det er nok den lokale pensjonistgjengen som har møtt opp til fast, avtalt tid, for å løse alle lokale verdensproblemer, slik vi gjør også hjemme på Sunndalsøra.

Men hvem tenker vel på Sunndalsøra nå! Her sitter jeg ved vinduet og kan skue ut over så å si hele Surnadal, med kommunesenteret Skei i forgrunnen og alpinanlegget Sæterlia som en slyngende kulisse i bakgrunnen. Jeg lar blikket gli over Skei: Landbrukshuset! Kiwi-bygget! Kulturhuset! Thon Hotell! Som sikkert het Surnadal Hotell en gang i tida, Esso! Som fortsatt heter Esso her og ikke Circle K, eller hva det nå er for tullenavn de har satt på stasjonen på Sunndalsøra. 

Når sant skal sies, det innser jeg jo, er kanskje ikke de arkitektoniske utforminger og de arealmessige løsninger her foran meg på Skei av en karakter som framtvinger en uforbeholden beundring, men i dag preller slike smålige innvendinger av, og jeg henger meg heller ikke opp i alle mulige karakteristikker som man kanskje kunne – under andre omstendigheter – la falle over den dialektiske frodighet som stiger opp fra gjestene ved nabobordet mitt. Nei, i dag kjenner jeg en slags samhørighet med det jeg her ser og opplever, en vennlig takknemlighet for at jeg tross alt fikk komme hit, slik at det ble en utflukt av det, en liten reise ut i den store verden. Som en Kennedy i Berlin er jeg fristet til å reise meg ved bordet og la det runge ut over kafeen:

– Jeg er en surnadaling!

Tidlig på formiddagen var bilen fiks ferdig. Jeg takket verkstedmannen dypt og inderlig og fikk nøklene. Spent og forventningsfull gikk jeg en runde rundt Colten før jeg satte meg inn. De nye dekkene lyste som ferske, nybakte rundstykker mot meg. Michelin! 
De nye dekkene lyste som ferske, nybakte
rundstykker mot meg. Michelin! 

Allerede før jeg er kommet ut i gata, er dommen klar: For noen dekk! En helt ny bil! Jeg kjører på skinner oppover gata, og omtåket av begeistring faller jeg for en impuls til å ta en snarvei opp gjennom boligfeltet ved Amfisentret, for å komme rett opp på riksveien mot Kvanne. Det skulle jeg jo ikke ha gjort, for det bærer rundt og rundt med meg som i en karusell, først på tredje forsøket finner jeg den rette avstikkeren mot riksveien.

Men hva gjør vel det! Jeg kjører gjennom min barndoms bygd Ålvundfjord, så vakker i dag. På venstre side ligger huset vårt Heggdal, der Nordmøre Fruktpresse holdt til i kjelleren, og nedenfor veien ser jeg garden Bønnan, dit jeg fikk komme som fire–femåring og spille plata mi på grammofon: Lille vakre Anna, om du vil...

Ferden går videre over Ålvundeidet, jeg passerer mine gode slektinger på Åramen, hei Guro, hei Arnfinn, men jeg må fare videre i dag, mot Sunndalsøra og Grøa. Idet jeg nærmer meg tunnelen, merker jeg en underlig letthet gripe tak i både meg og bilen, og før jeg vet ordet av det, har jeg lettet! Jeg svever, svever over jordene i Modalene, fortsetter mot fjorden, der jeg stiger til stadig nye høyder, snart flyr jeg i høyde med fjellene, med Kalkinn på den ene siden og Hovsnebba på den andre. Hu hei hvor det går, så små alle er langt der nede, som ubetydelige maur som kravler rundt i sin fattige verden.

Snart kjenner jeg en iling gjennom kroppen, idet jeg går inn for landing hjemme på Grøa. Som en sommerfugl en sommerdag lander jeg fjærmykt i oppkjørselen. Full av fryd blir jeg sittende en stund i bilen, mens jeg takker meg selv og andre høyere makter:

At jeg skulle få slik en dag!






Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg