Hva nå, Barbara?

Artikkelen under er et av kapitlene i boka BARBARA, som jeg nylig har skrevet ferdig. Boka følger JazzåTeatret gjennom 35 år fra starten med Lunta e tent i 1980, med hovedvekt på musikkspillet om Barbara Arbuthnott. Jeg har dessverre ikke maktet å finansiere utgivelsen av boka, derfor gjengir jeg noen utdrag her på bloggen de kommende ukene. (Det er ikke samsvar mellom layout i bloggen og i boka.)

Geir Gjerde og Lars Hjeldnes var de største entusiastene på Sande stadion på 1970- og begynnelsen av 80-tallet. I forgrunnen forfatteren av herværende bok, Arne Ulvund, som bøyer seg i støvet for de nevnte herrer. Foto: Svein Torske.

Hva nå, Barbara?
På et svart hvitt-foto fra 1970-tallet ser vi to unge og engasjerte herrer som står på den spartanske tribunen på Sande stadion på Sunndalsøra, omgitt av ivrige sambygdinger som følger hjemmelaget Sunndals kamp ute på banen. Det er Geir Gjerde og Lars Hjeldnes som står fremst ved gjerdet, slik de alltid gjorde i disse årene, fordi de er naturlige anførere for oss som er litt mer beskjedne.

– Linjemann, du så jo at det der var offside, mann, anbefaler en tur til optiker, herregud, det går jo ikke an, tordner den mektige stemmen til Gjerde ut over stadion. En stemme som er raskt ute med ros hvis dommeren blåser til Sunndals fordel: – Takk dommer, jeg skal huske deg i testamentet mitt!

70-tallet innledet store tider for fotballen i Sunndal. I første del av 80-tallet spiller klubben på nest høyeste nivå i norsk fotball og møter storheter som Lyn, Tromsø, Ålesund og Brann. Spillerne er lokale, mens trenerne gjerne blir hentet i det internasjonale markedet, nederlenderen Kees Bentem er en av dem. Sunndal skal opp og fram blant de beste i landet, og vi frykter ingen på Sande stadion.

Vi sunndalinger ser bare muligheter på denne tiden. Alt går vår vei: På Hydro Sunndal kryr det av folk, fabrikken har flere ansatte enn noen gang, om lag 1400 årsverk på midten av 80-tallet. Det er folk å ta av til fotballen, som får tilsig av en eksplosiv blanding av respektløse operatører fra verksgolvet og hjemvendte fra utdanningsgenerasjonen, folk som har vært ute på skoler noen år på 70-tallet, men som nå har vendt tilbake til hjembygda, til gode jobber som ingeniører, lærere, sykepleiere og kommunale byråkrater. Her skal de arbeide, stifte familie og drive fotballen i Sunndal fram til uhørte høyder.

Fra Sande stadion til teaterscenen for Lars Hjeldnes (til venstre). Her i samspill med Tore Malvik (foran) og Harald Indrebø i Svarte garn-forestillingen i 1982. Foto: JazzåTeatrets arkiv.

Og de skal skape og spille teater. For på 1980-tallet skjer det nesten utrolige på Sunndalsøra: Samtidig som fotballen nærmer seg elitenivå i Norge, legges grunnlaget for et amatørteatermiljø som skal komme til å bli det mest nyskapende i landet i disse årene. Samtidig som Sunndal IL feier Brann av banen på Sande stadion og på Brann stadion for den del, drar teatergjengen til Oslo og nordisk teaterfestival med stykket Svarte garn. Sunndalingene ankommer hovedstaden med like store doser talent og respektløshet, og festivalledelsen blir tatt på senga av en teatergjeng som har som mål å feie gamle tradisjoner i norsk amatørteater av banen. 

Vi feier dem av banen, på fotballbanen og på teaterscenen. Fremst i rekkene av uredde bygdegutter står Geir Gjerde og Lars Hjeldnes. De er anførere på begge fronter. Ikke før har dommeren blåst av kampen på Sande, så drar de to herrer sporenstreks ned på Øra og til enda en øving med teatret på samfunnshuset. Er det ikke Svarte garn, så er det Jan – ei urockele historie, eller 1995 – et show i sol skygge og aluminium.

Sistnevnte stykke skal oppføres høsten i 1987. Det året har Sunndal IL nettopp lagt bak seg en formidabel vårsesong, der laget har kjempet i toppen av tabellen, og hovedstadsavisene har skrevet spaltemetere om sensasjonslaget fra det ukjente stedet på Nordmøre, et lag som nå kan komme til å rykke opp i landets øverste fotballdivisjon (1.divisjon).
Slik går det dessverre ikke. Høstsesongen blir tråere, og Sunndal dumper en del plasser nedover på tabellen. Noen uker etter at siste kamp er spilt og Sunndal har tatt til takke med en plass godt nede på tabellen, inviterer teatergruppa i Jazzå til premiere på 1995-stykket. Oppsetningen blir en enorm publikumsmessig og kunstnerisk suksess. Aldri før har teatret på Sunndalsøra vært på et så høyt nivå. Blandingen av de gode gamle lokale amatører og importerte proffer som Pål Øverland – teatrets svar på Kees Bentem – har båret frukter.

Denne høsten har vi vært vitne til et sceneskifte. Fotballen har nådd sitt historiske høydepunkt på våren, fallet starter i høstsesongen, mens teatret har etablert en ny plattform som store framtidige suksesser kan bygges på. 

Hvorfor skjer dette sceneskiftet, der fotballen sakte med sikkert – utover på 1990-tallet – forvitrer til å bli en lokal foreteelse for spesielt interesserte, mens teatret løfter seg til stadig nye høyder og trekker folk fulle av beundring fra et stadig voksende omland. 
Vi taper fotballen – men får en lady i erstatning. 

Hvorfor gikk det slik? Forklaringen ligger nok som alltid i skjæringspunktet mellom sosiologi, demografi og tilfeldigheter. 
La oss kort se på fotballen først: På 1970- og 80–tallet krydde det av personligheter i fotballen i Sunndal, og vi skal vokte oss vel for å nevne navn, for da blir nesten alle glemt (selv om det er fristende å nevne at det var nåværende assistenttrener på det norske landslaget, Jarl Torske, som trente Sunndal i 1987, den samme Torske som for øvrig i 2014 startet Ladyens Venner for å sikre videre liv for musikkspillet). Sunndal Il hadde i disse årene drivende personligheter både på banen og i ledelsen.

Utover på 1990-tallet og 2000-tallet ble tilsiget svakere, både på og utenfor banen. Det skyldtes blant annet at det ble færre å ta av: Hydro begynte en langvarig og vedvarende rasjonalisering, og fabrikken gikk i løpet av noen år fra 1400 til 900 ansatte, og enda færre skulle det bli. Nye unge arbeidere ble nesten ikke tatt inn, og arbeidsstokken ble stadig gråere i håret. Sunndal IL hadde fint lite å hente blant 50-åringene på Verket, og 19-åringene flyttet fra Sunndalsøra straks de var ferdige på videregående.

Lederne i klubben gjorde så godt de kunne, men interessen for seniorfotball i lokalsamfunnet var nå blitt så svekket, at det var svært vanskelig å skape en administrativ og økonomisk plattform som var sterk nok til at Sunndal Il kunne henge med i den raskt voksende profesjonaliseringen av norsk fotball som fant sted i denne perioden, også nedover i divisjonene. Vi nøyde oss stort sett med breddefotball og Hydro Cup, og kanskje var det like greit.

På teatret gikk kurven i motsatt retning. Også teatrets folk ble selvsagt eldre, men de la ikke opp av den grunn. Snarere tvert imot. Når entusiastene fra tidlig 1980-tall endelig var ferdige med å skifte bleier på ungene sine, kunne de jo fortsette å spille teater med god samvittighet, og det var roller for folk i alle aldrer. Ikke nok med det: Ungene sine tok de med på øving, for det var jo behov for de små til de mange statistrollene i musikkspillet.

Og teatret skapte den ene profilen etter den andre, slik fotballen tidligere hadde gjort. Det var unge mennesker som fikk et så lidenskapelig forhold til teaterkunsten gjennom JazzåTeatrets produksjoner, at de valgte seg teater som yrkesvei. Det var ikke bare lysten som ble vekket på scenen i Hovshall, der fikk de også mange av erfaringene og kunnskapene som de tok med seg ut i yrkeskarrieren. Blant de mange som dro ut med teaterblod i årene, var Svein Roger Karlsen (uavhengig av lokal teatererfaring), Kjetil Falkum, Line Malvik, Torgeir Reiten, Brita Skare Malvik, Nils Golberg Mulvik, Ingrid Megård Sæter, Ane Wennevold og Terje Eidsør. Atter andre fikk kunnskaper og impulser som de tok i bruk lokalt i Sunndal, blant annet som konsulenter for mindre oppsetninger og avgangsrevyen ved Sunndal vidaregåande skole. Esben Bråten og Hege Lauritzen er to av dem.
Teatergruppa bygde seg opp gradvis, la lista stadig høyere og organiserte seg deretter. I 1980 startet teatret på Sunndalsøra som en gruppe innenfor Jazzå 1917. Etter hvert ble virksomheten så stor, at man startet eget teater i 1989: JazzåTeatret. Det var dette teatret som fikk ladyen på scenen i 1996.

Nils Golberg Mulvik la grunnlaget for sin karriere som profesjonell skuespiller på teaterscenen i Sunndal kulturhus. Her sammen med lady-regissør Pål Øverland. Øverland har vært en helt sentral mann i teatermiljøet i Sunndal i flere tiår, og han skal ha mye av æren for at miljøet har frambrakt en rekke personer som har gjort teater til sin yrkesvei. Så kan man jo stille spørsmålet:Hvor ville fotballen i Sunndal ha vært i dag, hvis den hadde hatt sin Øverland som inspirator og lederskikkelse? Til venstre trekkspiller Knut Ivar Bøe. Bildet er tatt under en øving i 2015. Foto: Arne Ulvund.

Men allerede i dette året – 1996 – ser vi konturene av en profesjonalisering av teatret. Kristen Ramsøy-Halle og Per Helge Malvik begynner i selskapet Sunndal Aktivum, og det er der det administrative arbeidet med musikkspillet havner, etter en periode med idealistisk dugnad i JazzåTeatret. 

I tretten år – til og med 2009 – holder Ramsøy-Halle et fast grep om lady- og festivaltømmene, mens JazzåTeatret har sin definerte rolle som leverandør av skuespillere nedover i rekkene, rekvisitter og diverse dugnadsarbeid. Til tider – særlig i år da økonomien skranter – får Sunndal Aktivum motbør i lokalsamfunnet, både i mediene og hos lokalpolitikerne. Hvorfor kom kritikken? Kanskje var den berettiget i noen tilfeller, særlig den som viste til at Aktivum hadde gått ut og sagt at festivalen skulle bli selvfinansierende etter tre år. I noen grad kan kritikken også ha sprunget ut av en uklar skepsis mot at en virksomhet som mange forbinder med dugnad og idealisme, ble profesjonalisert med en egen betalt administrasjon. 

I dag – etter 20 år med ladysuksess – er det lettere å se at Sunndal Aktivum og profesjonaliseringen gjennom selskapet var helt nødvendig for å holde ladyen i live over så mange år. Uten dette elementet ville trolig JazzåTeatret ha mistet pusten etter få år, og ladyen ville ha fulgt fotballen ut i historiens mørke. Det er fristende å hevde at Sunndal Aktivum til tider fikk ufortjent og uforstandig kritikk. 
Før eller siden var også en liten organisasjon som Sunndal Aktivum nærmest dømt til å møte veggen, og det skjedde i 2009. Grunnen var i hovedsak at festival og musikkspill i alle år hadde vært en så hårfin økonomisk balansegang, at fallet nærmest måtte komme, før eller siden. 

Kristen Ramsøy-Halle var festivalgründeren som profesjonaliserte administrasjonen av festival og musikkspill. I dag (2015) drives musikkspillet av frivillige krefter i det ubemannede selskapet JazzåTeatret Produksjon AS. Er det tilstrekkelig på lengre sikt, eller må man igjen legge administrasjonen til et profesjonelt management? Foto: Siv Storløkken/Aura Avis.

Etter fallet i 2009 overtok selskapet Sunndal kulturfestival AS driften av musikkspill og festival. Selskapet besto av privatpersoner som gikk inn med kapital sammen med Sunndal kommune. Selskapet drev festivalen i fire år, med mange av de samme utfordringene som Sunndal Aktivum hadde hatt. Om dette var en god modell for å drive festivalen og spillet, kan sikkert diskuteres, men det faktum gjenstår, at uten dette initiativet i 2009, hadde trolig ladyen vært død og begravet i dag.

Det samme kan vi si om det som skjedde i 2014, da JazzåTeatret var tilbake som driftsoperatør for musikkspillet, også det gjennom et aksjeselskap, JazzåTeatret Produksjon AS. Uten dette initiativet ville tjueårsjubileet for musikkspillet neppe sett dagens lys i 2015.
Har så spillet funnet sin endelige organisatoriske form gjennom JazzåTeatret Produksjon AS? Høsten 2015 – etter en svært vellykket jubileumsoppsetning – er det lett å svare ja. Ladyen er tilsynelatende kommet hjem til sine egne. Men svaret er ikke så opplagt. Også JazzåTeatret Produksjon AS er tuftet på idealisme og dugnad, det har ingen ansatte som har tilstrekkelig med timer til den helårsdriften som musikkspillet egentlig krever.

Trolig vil det før eller siden tvinge seg fram et spørsmål som krever svar: Har sunndalssamfunnet interesse av og ressurser til å etablere og drive det profesjonelle apparatet som skal til for å sikre ladyen ti nye år på scenen? Hvis det ikke er mulig å svare klart ja på det spørsmålet – synger nok frua på Elverhøy på siste verset. 

Et profesjonelt apparat vil være nødvendig også hvis man har ambisjoner om å gjøre enda mer ut av musikkspillet. Kanskje bør Sunndal ha ambisjoner om igjen å etablere en festival – og ikke bare en blek Ørafest – rundt spillet, en festival som kan bidra til å underbygge og forsterke den merkevaren som er bygd opp over 20 år: Sunndal som ladyens hjemsted. 
I alle fall får vi se tilbake og takke Barbara for alle disse fantastiske årene, og for alt hun har gitt oss. Som publikummere har vi fått store teateropplevelser, som lokalsamfunn har Sunndal fått en enestående merkevare, som er kjent over hele landet, og som det bare er opp til oss selv å ta vare på.

Når det er liv på ladyscenen i Sunndal kulturhus, er ikke Lars Hjeldnes og Geir Gjerde langt unna, 30–40 år etter at de ledet heiagjengen på Sande stadion. Bildet er fra 2015. Foto: Arne Ulvund.

Juni 2015: Vi besøker Hovshall i Sunndal kulturhus. Det er noen minutter igjen til generalprøven på jubileumsoppsetningen skal starte. Ute i salen er det hektisk aktivitet, med skuespillere, instruktører og musikere som forsøker å summe seg før alvoret starter. Oppover langs stolrekkene kommer to menn gående, så stanser de ved rad ti og snur seg mot scenen. Det er Geir Gjerde og Lars Hjeldnes. Der står de i taushet, begge med et fornøyd smil om munnen. Nå ligger ballen hos dem som snart skal ut på scenen.