Du kan komme hit

Elva har evig liv og er alltid på vei mot noe som aldri har begynt og aldri vil slutte. Det er det jeg tenker idet jeg setter meg til rette inne i den mørkbeisede gapahuken på elvebredden.




Nå tar jeg meg til rette som en ubuden gjest, men jeg skal forlate stedet som en skygge som ikke setter noe spor etter et usett opphold en ukjent time, på en dag ingen vil huske. Jeg tar fram den nye glinsende termoskanna fra tursekken og setter den på bordet foran benken inne i gapahuken. Slik lar jeg den stå i fred en stund, som en vakker statue laget bare for meg og mine enkle formål. Helt i ro står den, mens elva foran meg flyter forbi, med den tidlige vårens neddempede hastighet.

Det er hit jeg pleier å komme så snart anledningen byr seg, og det gjør den ofte for et menneske som ikke lenger er huket av i samfunnets kalender over dem som har en andel i fellesskapets forpliktelser og ansvar.

Tjue meter innenfor gapahuken står ei lita rødmalt hytte, i ytterkanten av gressletta som strekker seg en knapp hundremeter bortover mot skogen i bakgrunnen. Om somrene pleier et par hester å beite her, og det er hesteeieren som eier den vesle hytta og enga rundt den. Hytta må stå der mest av gammel vane, for jeg ser aldri noen der. I løpet av den forrige vinteren har taket fått hard medfart, og bordkledningen er blitt enda en tanke mattere, med en rødfarge som er i ferd med å forsvinne inn i det grå og forglemmelige. Men den står der og er sentrum i dette universet: en skog, ei eng, ei hytte og en gapahuk - og kvinanda ute i elva.

Jeg pleier å ta meg fram til hytta langs skogsbilveien, den som først fører meg fra lysningen i skogen der jeg pleier å parkere bilen og videre noen hundre meter gjennom en stille skog, før veien blir tynnet ut til en svak skygge av en sti i det åpne beitelandet den siste hundremeteren inn mot hytta. Eller jeg kan følge en sti som går i en bue ned mot elva før den munner ut på sletta like ved hytta.  

Ofte når jeg kommer til hytta om somrene, går jeg ikke helt fram til den. Jeg kan heller sette meg på den gamle slitte trebenken som står rett på utsiden av strømbåndet som gjerder inn enga. Da tar det ikke lang tid før hestene setter seg i bevegelse fra den andre siden av enga og kommer mot meg. Noen ganger lurer jeg på om de kjenner meg igjen – akkurat meg – og at det er derfor de kommer, nærmest for å hilse på en gammel kjenning her ute i ensomheten som vi deler, eller om det bare er for å sjekke ut muligheten for at jeg har tørre brødskalker med meg. Jeg har som regel det.

Men det er tidlig vår nå, og i vinter har hestene stått som store durende kakkelovner inne i stallen oppe på gården som ligger et par kilometer lenger oppe i dalen.
Men kvinendene kom, det vil si, det var ei som kom, selv om det tok sin tid. Noen ganger er endene her når jeg forsiktig setter meg til rette inne i gapahuken; det kan være så mange som tjue stykker, helst på den andre siden av elva, så langt vekk fra meg som mulig. I dag var det først ingen å se. Kunne de ha funnet seg et nytt oppholdssted i elva, mindre forstyrret av menneskets truende nærvær? Derfor ble jeg sittende med kaffen min inne i gapahuken, mens jeg betraktet den tomme elva.



Plutselig var anda der, på den andre siden av elva, på skrå nedenfor gapahuken. Han var alene, og jeg så det var ei kvinand, for han bar sitt adelsmerke på det svarte kinnet: en rund hvit flekk. Laksanda, som den kan ligne på, har ikke dette kjennetegnet. Kvinandas hode er dessuten mye buttere og kortere enn det avlange som laksanda er utstyrt med. På avstand er det ikke alltid så lett å skille dem fra hverandre. At det var en hann, kunne jeg også se, for hunnene mangler den hvite flekken, og de er mattere og lysere i de mørke partiene i fjærdrakten.

I dag er han alene i elva, med sine regelmessige dykk. Først flyter han som en kork på overflaten, i neste øyeblikk har han satt stjerten til værs og forsvinner ned i det svarte elvedypet. Hva han finner av mat der nå, er ikke godt å si, men det må være nok til å holde ham i live. I femten til tretti sekunder er han borte. Så dukker han opp igjen et lite stykke ovenfor der han forsvant, litt nærmere tilskueren i gapahuken, for hvert dykk.

Jeg ser ingen ting i nebbet hans. Har han satt sitt bytte til livs mens han var under vann? Etter ti-femten sekunder på overflaten gjør han et nytt dykk. Og like lenge er han borte i elva, før han kommer til syne igjen. Snart har jeg ham rett ovenfor meg, på den andre siden av elva. Fryser du ikke, min venn, spør jeg idet elva lukker seg over den vesle kroppen, nok en gang. Forsiktig folder jeg de frosne hendene mine rundt den varme kaffekoppen og faller i tanker om vår menneskelige skrøpelighet. Hva er det vi gjør oss så store for?

Kanskje blir vi passe store når vi bare setter oss ned, et tilfeldig sted: på en stubbe i en lysning i skogen, ved bredden av ei elv eller et vann, i skyggen under en berghammer. Sitter vi bare lenge nok, det kan være fem minutter eller én time, så kommer de, de svikter deg aldri, bare du sitter stille nok. Én dag er det et rådyr, en annen dag kommer røyskatten, og hun svever som en vektløs ånd over steinene. Som oftest er det de kjente fuglene: en kjøttmeis, ei and eller ei kråke som har fått øye på meg oppe fra en tretopp, og varsler sine nærmeste om trusselen.

En dag, tenker jeg idet jeg skjenker den siste kaffekoppen, kommer kanskje ei lavskrike. Jeg vet ikke om det fins lavskriker på våre kanter, men jeg vil tro det, og om det ikke gjør det, så kommer hun en dag likevel. Den dagen, når jeg minst venter det, har hun plutselig landet foran meg på skogsbunnen der jeg sitter på stubben min. Hun legger hodet på skakke og iakttar meg, uredd og frimodig. Jeg stirrer tilbake, mens jeg forsiktig lirker fram ei brødskive fra sekken min. Nå flyr hun vel snart? Men hun gjør ikke det, hun venter, og jeg kaster en bit av brødet mot henne. Hun har tatt den i samme øyeblikk som den lander, og så er hun borte.
Borte, men hun hadde vært der, og det ble dagen da lavskrika kom og tok en bit av brødskiva mi.

Det var en annen dag han kom. Det var da jeg satt i gapahuken og bare hadde den tomme elva foran meg. Jeg hadde ennå ikke rukket å åpne termosen, først skulle den bare stå på bordet foran meg og fortelle sin tause historie om det forlokkende innholdet som ventet på meg.

Ja, du er her du også, sa han og smilte, idet han plutselig sto der foran gapahuken.
Jeg kjente ham igjen, smilte tilbake og svarte at jeg kommer hit så ofte jeg kan. Så ba jeg ham sette seg ned, i dag måtte han sette seg ned, for denne gangen var jeg forbredt: jeg hadde tatt med meg en ekstra kopp. Det hadde jeg ikke den forrige gangen han kom gående, og jeg satt der. Han hadde fortalt meg at han bodde i nærheten, og at han daglig, så fremt vær og føre tillot det, pleide å gå en tur på stien langs elva.
Han satte seg ned, og jeg skjenket ham en kopp kaffe og bød ham en twist som kaffebrød. Han smilte og takket for det.

Så satt vi der en stund, mens vi så ut over elva som fløt forbi oss.
Jeg spurte hva han het, og han fortalte det. Det var et navn som var hogd ut av skogen som omga oss.

Han spurte litt om meg, og fikk sine svar. Så sa han at han hadde hatt et slag for noen år siden, slik at talen ikke var så god lenger. Han måtte dessuten være forsiktig når han gikk, for det var ikke så lett å kontrollere armer og bein etter slaget. Men det var fin trening å gå på den mjuke stien langs elva.

Vi sa ikke så mye mer den dagen, for vi hadde elva foran oss som gikk og gikk, og vi visste allerede det vi trengte å vite, så langt.
Trenger vi å vite alt om hverandre?

Han reiste seg, takket for kaffen og sjokoladen og sa at han måtte fullføre runden sin, den gikk langs stien innover i skogen i en halvsirkel tilbake mot elva og så hjem igjen.

Dette er hans og min verden. Men også du kan komme hit. Når du har gått gjennom skogen og funnet fram til dette stedet, med hytta og gapahuken, er jeg kanskje der. Hvis jeg er det, skal jeg skjenke deg en kopp kaffe, og vi skal sitte tause sammen, se ut over elva og vente på kvinanda. Hvis jeg ikke er her, skal du likevel sette deg ned og vente.

Kommentarer

Populære innlegg