Den hemmelige historien om min debut på scenen i lady-musikalen



Bak i bildet, delvis skjult av andre aktører, står den ukjente statisten i lady-musikalen,
klar for å synge sitt ene vers.
Du visste kanskje ikke at jeg sommeren 2016 – i dypeste hemmelighet – debuterte som statist på scenen i musikkspillet om lady Arbuthnott? Da er det på tide å fortelle den historien.

Det er bare noen dager igjen til premieren på musikkspillet om lady Arbuthnott – frua på Elverhøy, 16. juni 2016. Inne i Hovshall på Sunndal kulturhus er det hektisk og andpusten innspurt i forberedelsene denne kvelden. Jeg lusker rundt i salen i egenskap av forfatter av boka om ladyen og musikkspillet gjennom tjue år. Oppe på scenen er regissør Pål Øverland i ferd med å gi sine instrukser til en liten gruppe skuespillere, som åpenbart ikke helt har truffet tonen i kveld, ut fra utålmodigheten i Øverlands stemme å dømme. 


Det er noe som skurrer, noe som mangler, og jeg merker hvordan en litt oppgitt stemning brer seg som ringer i en mørk innsjø inne i salen. Plutselig hopper Øverland ned fra scenekanten og setter kurs mot stolrekken der jeg har satt meg ned. Så står han der foran meg, Frogner-urban og myndig. Han setter øynene i meg, og blyg som det landsens enkle vesen jeg er, forsøker jeg å se forbi ham. Men han holder meg fast, og så framfører han sitt nådeløse budskap:

– Arne, vi mangler en statist, det er en enkel liten rolle som må inn i spillet for å skape balanse i en scene. Det er snakk om en enfoldig bonde, en lang og mager type, og du ville passe perfekt. Er det greit, du stiller du?

Så sier han ikke mer, og hele Hovshall forvandles i samme øyeblikk til en absurd stumfilm, der jeg ser figurene foran meg bevege seg, men jeg skjønner ikke hva de gjør og hva de vil. Langt om lenge kremter jeg fram et svar:

– Jeg, statist, på scenen i musikkspillet? Jo, det skulle tatt seg ut, nei det er helt uaktuelt, jeg er totalt uegnet som skuespiller, såpass sjølinnsikt har jeg da.

Svaret mitt burde ha avgjort saken, en gang for alle. Men Øverland setter seg symboltungt ned i setet ved siden av meg. Der blir han sittende i kanskje ett minutt, før han endelig sier noe igjen, med en dannet insistering som rister i festningen min:

– Arne, nå tror jeg du skal se proporsjonene i dette. Det er jo snakk om et kort lite vers fra din munn, to–tre linjer bare, i en scene som for din del varer i mindre en ett minutt. Det vil være ti andre på scenen samtidig. Ett minutt av ditt liv, Arne, såpass kan du gi musikkspillet. Herregud mann, verden vil jo ikke falle sammen, det er fint lite som kan gå galt, og går det galt, så er det ingen i salen som vil merke det, fordi de har øynene rettet alle andre steder. 

– Ja, men hvis det er slik at denne statisten ikke betyr noe, hvorfor vil du på død og liv ha ham med i spillet?

– Jeg vet ikke helt om jeg kan gi deg et godt svar, i alle fall ikke et svar du vil være fornøyd med. Men dette handler mye om teaterteori, om scenerommets fysiologi og balanse og elementenes bevegelse i forhold til hverandre. Det var dette jeg så under prøven nettopp, at det manglet et slikt element, en bitteliten, nærmest umerkelig bit i puslespillet som vil få denne scenen til å gå opp. Og der kommer du inn, du er sånn cirka 1,90 høy, er du ikke? 

– Jo, det stemmer det, men ikke én av de centimeterne er skuespiller.

Sa jeg, men stort sett var det Øverland som sa noe det neste kvarteret, og da vi skiltes og jeg gikk ut i lyset i foajeen, var det med en foruroligende fornemmelse av at jeg hadde svart ja da Øverland ba om et klart svar på spørsmålet.

Jeg hadde svart ja, i et hodeløst forsøk på å komme meg ut av situasjonen, der og da, nede i salen, under presset fra Øverlands retoriske klappjakt, på én som bare ønsket å komme seg ut i skogen og bort fra folk.

De neste par dagene har jeg bare uklare bilder av: Jeg må trolig ha deltatt i sceneprøver på den enkle lille rollen jeg skulle ha, og for alt jeg vet, må jeg ha støtt ut av meg de to verselinjene jeg var satt til å plage publikum i salen med. 

Premierekvelden kom, uten at jeg på noen måte nå i ettertid kan gjøre rede for når og hvordan jeg maktet å innfinne meg på bakrommet i Hovshall, der jeg skulle påføres mitt kostyme og motta de siste instrukser. Rundt meg ser jeg som gjennom et tåkeslør de andre skuespillerne gli selvsikre og verdensvante forbi, med avslappede smil om munnen, som om dette er en hvilken som helst kveld, i menneskehetens historie. Men det er det jo ikke. Det er kvelden da undertegnede skal debutere som skuespiller i det ikke ukjente scenestykke om ladyen på Elverhøy, i en svært liten rolle riktignok, likefullt en rolle som krever at jeg åpner min munn og øvrige respiratoriske organer for å utånde det ene vers som er meg tildelt, denne kveld, og alle andre kvelder som spillet varer, det vil si så lenge det måtte finnes mennesker på jorda, kanskje i all evighet. En skjebne er meg tildelt.

Heldigvis, hvis i det hele tatt et slikt ord kan brukes i en sammenheng som dette, skal jeg inn på scenen tidlig i første akt. Jeg har bestemt meg for å holde pusten hele tida fra teppet går opp til jeg skal inn. Det er krevende, og jeg er kanskje preget av en viss åndenød da bøddelklokka tikker mot null. Så rykker det til rundt meg, de andre bøndene setter seg i unison bevegelse ut mot scenen, jeg ser den ene svarte buksebaken etter den andre bli borte et sted der framme. Jeg forsøker å hive meg på bølgen for å følge etter, men i et stanset sekund er det som om noe holder meg tilbake, en kraft som river og sliter, og det er først når jeg kaster meg vilt framover at jeg makter å frigjøre meg og følge etter de andre ut på scenen.

Jeg står på scenen. Et giftig kirurgisk lys treffer meg midt i ansiktet som en laserstråle fra verdensrommet. Jeg blir nesten slått til golvet av kraften i lyset, før jeg finner en ukjent styrke fra et sted inne under bondevesten og kommer meg på beina. Jeg har trolig funnet min rette plass på scenen, litt ute til venstre, og litt bak, heldigvis. Så løfter jeg blikket og får øyet på trollet foran meg, publikum. Et bølgende, plastisk sjøgrønt uhyre, med tre hundre par gule, lysende øyne spredt over hele salen, øyne som fikserer meg og holder meg fast i et hypnotisk grep.

Det må ha blitt sunget rundt meg, uten at jeg har merket det. Så, plutselig, er det som om jeg bråvåkner og skjønner at turen er kommet til meg, at det er nå jeg skal framføre mitt vesle vers, mitt enkle bidrag til teaterkunsten. Scenen er min.

Jeg tar et skritt fram, som om jeg søker enda mer lys, som en forvillet hest som løper inn i stallen igjen når den brenner. Så fyller jeg lungene, jeg innånder igjen og igjen, men det er som om lungene aldri blir fulle, som om jeg ikke kan få nok av den luft som skal til for at mitt stakkars enslige tonestrå kan spire og utfolde sin prakt foran det åndeløst ventende publikum. 

Endelig kommer det, verset, mitt vers, først langsomt og nærmest lydløst, før det sakte vokser seg sterkere, det kommer med en kraft som er så uimotståelig og gjennomtrengende at det i løpet av et tidløst øyeblikk omfavner og invaderer alt og alle som befinner seg i Hovshall denne uforlignelige kvelden. Men så er det ikke et vers, frembrakt av et menneske, men et skrik unnfanget i dypet av en plaget sjel, løftet opp og båret fram og av en durende magma av revnende følelser. Skriket, primalskriket, flommer med sin glødende masse av lyd ut over scenen, renner over kanten, fyller orkestergraden og velter mot publikum. I et enestående glimt av klarsyn ser jeg hvordan en kvinne på syvende rad i salen løfter hendene til ansiktet, et ansikt som i neste øyeblikk er forvandlet til et ikonisk avtrykk av Munchs Skrik. Jeg skriker, kvinnen skriker, og vår hinsidige duett forvandler Hovshall til et inferno av brennende ulyd, en ulyd dømt til å vare til evig tid og bortenfor tid.

Plutselig, som ved et guddommelig trylleslag, går teppet ned. I samme øyeblikk rykkes jeg tilbake gjennom dimensjonene, bevisstheten slikker som en tørst ørkenvandrer i seg de første dråpene av lys som pipler inn under gardinen på soveromsvinduet. Idet jeg setter meg opp i senga med et voldsomt rykk, merker jeg hvordan de svake restene av skriket støtes ut av min åpne munn, før det sparker en siste gang og legger seg ned på golvet som et dødt dyr.

Stillheten etterpå, en lettelsens stillhet som får meg til å takke alle høye og lave makter som måtte finnes eller ikke finnes. Det var bare en drøm! Eller rettere sagt: et øredøvende ritt med marene, et mareritt. Og når jeg først skulle ut og ri, valgte jeg det verste av alle tenkelige scenarioer: at jeg skulle stå på scenen i musikkspillet i en rolle.

Jeg har rimeligvis vekket og forferdet hun jeg deler dette rom med, og iler til med forklaringen: at det bare var en drøm. Så står jeg opp og setter stø kurs mot kaffemaskinen, uten å spørre henne om hvor lenge min debut på lady-scenen varte, og hva hun syntes om  mitt sangbidrag.

Det er blitt kveld, nesten et år senere. Jeg har nettopp skrevet ned historien dere nettopp har lest, om marerittet. Med ett kjenner jeg en liten uro legge seg som en økende bris over sjelens vann: Tenk om jeg får et nytt mareritt i natt! Da får jeg en idé: Jeg trenger å lese en trøstetekst. Borte i bokhylla finner jeg den vesle boka jeg laget før jul i fjor, Drømmen om Alcudia, en samling tekster skrevet over mange år i Driva og Aura Avis. Boka ble i all beskjedenhet laget som julegave for slekt og venner, i et lite opplag på femti.

Boka jeg laget til jul i fjor.
Nå blar jeg meg fram til trøsteteksten: Slike dager skal komme. Og mens jeg leser, kjenner jeg at vissheten sakte kommer sigende: Det blir en god natt i natt, og i morgen kommer en ny dag, med alt sitt lys og en etterlengtet varme i lufta, for mennesker og dyr.

Slike dager skal komme

Jeg går med faste skritt bortover mot uhyret som står og venter på meg som en mørk og truende skygge. Men denne gangen skal jeg klare det.

Jeg befinner meg på en parkeringsplass i Molde, den samme plassen som jeg brukte for et par uker siden. Da gikk det ikke så bra, som ventet var: Det var lenge siden jeg hadde brukt parkeringsautomaten her, og jeg hadde egentlig resignert på forhånd. Etter fattige evne forsøkte jeg å lese instruksen på automaten og se på tegningen av bankkortet, den som viser hvilken side av kortet som skal være opp, og ikke ned. Men skulle enden med chipen føres inn først?

Jeg sukket og dyttet kortet inn på måfå, og nesten i samme øyeblikk spyttet automatsprekken det ut igjen, med forakt og nådeløs reprimande i det vesle displayet. Jeg prøvde en annen variant, omtrent slik jeg pleier å gjøre når jeg skal inn en dobbel dør, med fire muligheter: skyv den til venstre, skyv den til høyre, trekk den til venstre, trekk den til høyre. Jeg lykkes alltid på fjerde forsøk, selv om instruksen, ser jeg etterpå, alltid står tydelig på døra.

Plutselig svelget automaten kortet, og jeg holdt pusten mens jeg ventet på den vesle forløsende billetten. Men den kom ikke! Jeg hadde jo ikke, så jeg etter noen paniske sekunder, trykket på trykk her. Jeg gjorde det, og ut kom papiret. En liten stund var jeg lykkelig og stolt, helt til jeg så at billetten viste altfor kort tid; jeg hadde glemt å trykke på tidsvelgeren. Etter en ny runde der jeg trykket på alle knappene jeg fant, sto jeg endelig med en totimersbillett i hånden.

Nå er jeg tilbake på åstedet. Men denne gangen er jeg forberedt. Jeg har sagt til meg selv at nå skal du lese instruksen og bare følge den, så går det nok bra. Jeg stiller meg bredbeint foran automaten og puster dypt. Bruk god tid, det er ingen andre her, sett i gang. Idet kortet forsvinner inn i sprekken, merker jeg en illevarslende prikking i ryggen. Det står noen bak meg! I samme øyeblikk hører jeg den lave og vennlige kvinnestemmen med kultivert moldedialekt: 

– Nå tror jeg nok du har satt inn kortet feil vei.

I løpet av sekunder faller alt i grus, jeg hører meg selv si at den ville ikke ha kortet, det må være noe feil med automaten. Men så strekker hun ut armen, nærmest over skulderen min, napper til seg kortet mitt, setter det inn motsatt vei, spør hvor lenge jeg skal være her, to timer sier jeg sanseløst, hun trykker, tar ut lappen og gir den til meg med et overbærende smil.

Jeg kjører hjemover fra Molde, blek med fattet. Jeg har tross alt fattet en beslutning: Jeg skal ikke ta flere utfordringer. Ikke i dag i alle fall, kanskje ikke i morgen heller. Jeg er luta lei av utfordringer, også av selv ordet, for det jeg har, er problemer, gode gammeldagse problemer. Nå har jeg tenkt å feie dem under teppet, ganske enkelt.

Opprømt og lykkelig parkerer jeg Volvoen i den trygge oppkjørselen hjemme på Grøa, og så går jeg rett ut til de tre endene i hagen. De kommer mot meg straks de hører stemmen min, og jeg setter meg på huk for å fortelle om min nye store plan. Det har seg slik, sier jeg, og andemor legger hodet på skakke og lytter oppmerksomt, at i morgen skal jeg unngå og omgå alle problemer, store som små. Det skal bli den første av min nye faste dag, en i måneden kanskje, som skal være helt uten problemer, og kanskje skal jeg kalle den Arnes lykkelige dag. På denne dagen skal jeg bare gjøre det jeg helt sikkert kan og vil. Jeg skal gå langt inn i skogene, på mine beste stier, og når jeg setter meg ned for å hvile i en lysning jeg vet om, kommer alle skogens fugler og dyr for å hvile sammen med meg.

Det er blitt kveld. Jeg sitter ute på verandaen og lytter. I skogen bak uthuset dikter svarttrosten vårkveldens siste strofer, før dens øyne blir ett med nattas myke mørke. Så går jeg inn og setter på plata med den melodien som skal spilles i kveld, og alle slike kvelder: Days like this, med Van Morrison. Idet den rå, nordirske stemmen lyder, begynner mine norske ord å følge verselinjene: 

Når regnet har stansa
når ingen klager lenger
når alt plutselig faller på plass
slike dager skal komme, det var det mora mi sa
når du ikke trenger å bekymre deg
når ingen går travle forbi deg
når du ikke blir forrådt av det gamle Judaskysset
slike dager skal komme, det var det mora mi sa
når du ikke trenger et svar, slike dager skal komme
når ingen prøver å utnytte deg
slike dager skal komme
når alle bitene i puslespillet ser ut til å passe
jeg må ikke glemme at det vil komme slike dager
når alle viser hvem de er og ikke spiller deg et puss
da du ikke...

Sangen toner ut, akkurat idet klokka viser at en ny dag er begynt. Jeg reiser meg, smiler ut i natta og tenker at dagen får komme med det den har.




Kommentarer

  1. For ei glede å lese, Arne.

    SvarSlett
  2. Du verden...du skriver jo om mitt liv...antagelig de flestes liv...de som skjønner det....selvinnsikten..ordvalgene..jeg ser meg sjøl..utrolig fin,lærerik historie...

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  4. Marit Synnøve Berg28. april 2017 kl. 11:38

    Så fint, Arne. Jeg sitter her og smiler.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar