Kjekt å ha? Litt om livet og tingene

 

Colten har plass til ufattelige mengder av ting som skal kastes.

Jeg smekker igjen bakluka på min Mitsubishi Colt, og nok en gang kan jeg nesten ikke tro at det gikk så ufattelig mye inn i denne vesle myggen av en bil. Men det gjorde det, et halvt liv nesten: En gammel seng, masse papp og isopor, bøker som kanskje ble lest en gang på 1980-tallet, noen av dem, et par gamle utdaterte ski som ble plassert på hemsen i uthuset for godt tidlig på 2000-tallet. Det ble ingen store skikarrierer, verken for meg eller noen av mine etterkommere. Det var så travle år og dager, skiftarbeid for begge oss voksne i huset, og snøfattige vintre som en kjærkommen unnskyldning for å slippe å søle med klister og blå eller rød swix.

Nå skal alt bort, for evig og alltid, som avfall på miljøstasjonen på Sunndalsøra. Jeg er en gjenganger der, en av deres beste kunder, vil jeg nesten tro. De siste ukene har jeg stått foran porten deres litt før halv fire om ettermiddagen hver tirsdag og torsdag, klar for å ta losserunden. Jeg er lommekjent på området, etter utallige turer. Colten er lastet med en god plan med tanke på lossinga: Øverst ligger materialer og ting i tre, de skal av først og må være umiddelbart tilgjengelig når jeg åpner bakluka. To-tre hiv, og så er den gamle senga ute av mitt liv. Deretter inn i bilen igjen for å kjøre runden rundt til de store sorteringsstasjonene på hovedbygget. Å, jeg er så godt kjent her, de er nesten som gamle venner, skiltene der det står: restavfall, metall, papp og kartong, etc. Jeg er særlig glad i restavfallet. Når man står der og kanskje er litt usikker på hvor man skal hive sengefjølene i laminat, så ligger løsningen snublende nær: i restavfallet! Kjennere som meg gjør selvsagt ikke den elementære feilen å kaste laminat på området for trevarer! Og forresten: Lurte du på hvor du skal kaste trevarer som har masse spiker, hengsler etc? Som trevarer eller i stasjonen for metall? Slapp av, her kommer svaret: Miljøstasjonen har sterke magneter som trekker metallet ut av treverket, slik at det som blir tilbake, er rent tre som kan resirkuleres. Var det noe mer du lurte på?

Men jeg iler til med en innrømmelse: Jeg har et svakt punkt når jeg ankommer stasjonen, nemlig gamle malingsspann. Du vet, der noen er tomme uten lokk, noen er kanskje tomme men du får ikke sjekka fordi lokket sitter så fast, og så er det noen der det kanskje er en skvett maling igjen, og du vet at spanna helst bør settes i ulike kasser inne i avlukket, men så tar du kanskje en spansk en og legger alt i samme kassa. I det siste har jeg tatt selvkritikk på dette punktet, og når jeg kommer med malingsspann, tar jeg kontakt med en av de ansatte på stasjonen og spør. Og så får jeg alltid hjelp. I det hele tatt, det er jo en fryd å komme til miljøstasjonen. Folka som jobber der, svermer som flittige bier rundt lasset ditt, og de hjelper deg med lossinga og svarer på alle mulige og umulige spørsmål. Det er nesten så jeg føler meg litt hjemme her, som om jeg er en av gutta nærmest, med en bransjeinnsikt litt over snittet, etter alle disse turene. Det er jo elementært at det gamle middagsservicet som jeg kjøpte på Ikea i Oslo en gang tidlig på 1980-tallet ikke skal i restavfallet – som noen mer uerfarne kanskje ville tro – men i containeren for fyllmasse.

Men en tirsdag dukker et litt større spørsmål opp: Hva med de gamle vinduene som har ligget på en hems i uthuset i flere tiår, av en eller annen ufattelig grunn. Var tanken at de skulle komme til heder og verdighet igjen og bli satt inn i et eller annet gapende hull i en vegg i stua? Jeg sukker og spør en av biene som flyr forbi, hva jeg skal gjøre med dem: Skal jeg knuse rutene slik at glassbitene kan legges i containeren for fyllmasse og rammene i haugen for trematerialer? Nei da, sier bien med et hyggelig smil, bare kom med rutene hele du, så skal vi ta oss av dem. Jeg kunne falt ham om halsen i ren takknemlighet. Finnes det noe bedre enn serviceinnstilte mennesker som løser dine små og store problemer?

Torsdagen derpå har jeg ufattelig nok klart å få alle rutene inn i Colten, med ei vindusdør i tillegg! Jeg skal aldri mer tenke stygge tanker om Colten min, selv om den av og til skremmer vettet av meg når den plutselig kobler inn alt som er av gule og røde varselslamper på dashbordet. Jeg har lært meg å leve med dette discoteket og har bestemt meg for å kjøre på helt til bilen hoggstår. Måtte det ikke bli i Øksendalstunnelen. Uansett, jeg duver med min skjøre last nedover fra Grøa, trolig med hjertet i halsen, i den grad det er plass til det der... Og idet jeg kjører inn på mitt andre hjem – miljøstasjonen – ser jeg borte i et hjørne av tomta at det står en hel vegg med gamle vinduer oppstablet. Jeg kjører dit, hopper ut og huker tak i min mann på stasjonen. Kan jeg dumpe vinduene her? Han smiler og gir klarsignal. Og snart er vinduene ute av mitt liv, og jeg begriper ikke hva de egentlig har gjort der de siste tiåra.

Slik det er med fryktelig mye av det vi har i det store røde huset vårt, i uthuset og garasjen. Vi har bodd her i 25 år, nå er det bare vi to voksne igjen, de tre ungene har for flere år siden flyttet ut til sine liv i Trondheim og Oslo. Gjennom alle disse åra har vi fylt opp huset med mye mer enn vi har kvittet oss med. Tenk etter: Hvis du tar med deg hjem én ting hver dag hele året, så blir det 365 ting. I løpet av 25 år skulle det bli 9125 ting! Og hvor mange kvitter man seg med? Nesten ingen er jeg redd for. Jeg kunne være fristet til å sammenligne med et fjell som er tusen meter høyt. Står det til evig tid? Neppe, hvis fjellet slipes ned med bare én millimeter i året, vil hele fjellet være borte i løpet av bare én million år, som er ingen ting i et geologisk perspektiv. Med andre ord: Hver eneste lille ting vi bringer i hus, hver millimeter-ting, vil bli en del av den store utfordringen som plutselig en dag går opp for oss: Har vi virkelig så mange ting, og hvordan skal vi bli kvitt dem?

Jeg har leid inn en offervillig medarbeider til å holde fast lasten!

Hvis det er sånn at man trenger å kvitte seg med alle disse tingene man har samlet på? Kan man ikke bare gi blaffen og la dem ligge der, de ligger godt og gjør ingen skade? Slik tenkte også jeg i mange år. Det vil si: jeg tenkte ikke, jeg lot bare tingene ligge der, de lå der nærmest som uforanderlige naturlover, urokkelige. Men så begynte sakte men sikkert en erkjennelse å sige inn i oss to som bor i huset: Kan det tenkes at vi blir eldre etter hvert som åra går? Kan det også være en viss risiko for at kroppene vår eldes og blir dårlig egnet til å løfte tunge vindusruter ned fra en høy hems i uthuset? Og at vi kanskje ikke klarer å få den gamle tunge senga ned fra en annen hems i det samme uthuset? Og hva med alle de gamle bøkene som står i bokhyllene nede i kjellerstua, bøker som bare står der, og som ingen kommer til å lese i? Og hva med alle de gamle dokumentene som ligger i det tunge arkivskapet i kjelleren, skal de overlates til våre etterkommere, som kanskje må bruke dager og uker på å sortere med tanke på at noe tross alt ikke bør kastes?

Spørsmålet stod stadig klarere for oss: Skal vi vente til ryggene våre blir enda skjevere og vondere og overlate drittjobben til ungene våre? De ville i så fall måtte ta seg fri fra jobben i sånn cirka et halvt år, og mye av tida ville gå med til å lure på hva som burde beholdes og hva som kunne kastes. Vi kom til at så sjofle mot våre egne unger kunne vi ikke tillate oss å være.

Så stilte spørsmålene seg opp i kø: Hvordan skulle vi gripe an dette? Skulle vi ta det smått og pent og kjøre et pyntelig lass til miljøstasjonen i uka, eller skulle vi guffe på og kvitte oss med nærmest alt vi kom over i kjeller, uthus, loft og garasje? Og hvor høyt eller lavt skulle vi legge lista: Skulle vi kaste bare det vi var helt sikre på at vi eller ungene våre ikke noen gang kom til å få bruk for? Eller skulle vi gi litt mer faen og kaste med hard hånd, selv om vi kjente en liten tvil innerst inne: vi kunne jo muligens få bruk for den datakabelen som lå i en haug med andre kabler. Eller kanskje ikke, hadde ikke den haugen av kabler ligget der i ti år og mer, allerede? Var det om ti nye år vi så for oss at kabelen skulle komme til nytte igjen?

Bøkene var en kilde til mye tvil og tro, der de stod i hyllene sine både oppe i stua og nede i kjellerstua. Der stod de og vitnet stolt om den store kulturelle dannelse som var knyttet til husets beboere. Eller gjorde de egentlig det? Hva var det snakk om? Jo, bøker som de fleste av oss har i hyllene hjemme: mye krim, kokebøker, avdanka leksikon og andre oppslagsverk, bøker om livsstiler som kanskje var trendy for 20 år siden, for nå skal vi trene og spise helt annerledes enn guruene sa vi skulle gjøre i 2005. Likevel, kan man kaste bøker, tenne små private bokbål, iverksatt av miljøstasjonen? Jeg sukket dypt, innrømmet min totale mangel på kulturell respekt og lempet kassen med halvgode krimbøker inn i bilen. Framme på miljøstasjonen spurte jeg spakt en ansatt hvor jeg skulle kaste bøkene. I restavfall, svarte han kontant. Dermed forsvant tre–fire kasser med min spinkle kulturelle kapital over rekka til det gapende hullet for restavfall. For en skam! Til mitt forsvar skal det legges til at mange av bøkene våre slett ikke skal kastes, de skal stå i hyllene sine med den respekt de fortjener, og kanskje blir de også med på en eventuell neste flytterunde. Så kan man også spørre: Hvorfor må og bør vi ha bøker stående i hyller hjemme i stua? De står der jo bare, slik mine ti bind med Vesaas samlede verker gjør. Jeg kan jo bare gå på bibliteket hvis jeg absolutt skal lese Stoltenbergs selvbiografi om igjen, noe jeg neppe skal. Hvorfor må denne tykke boka oppta plass og støv hjemme hos meg, når biblioteket kan gjøre jobben for oss. Til sammenligning: Vi oppbevarer jo heller ikke hele internettet i hyller hjemme hos oss, men henter ned det vi trenger når vi trenger det. 

Vi fortsatte å rydde og kaste. Etter hvert fant vi en grei rettesnor, et tenkt tilfelle: Vi så for oss at vi skulle flytte til en liten leilighet nede på Øra, på cirka 70 kvadratmeter, med ei lita bod i kjelleren. (Vi har ingen flytteplaner ennå.) Så pekte vi på ting etter ting: Kunne vi ha tatt med dette til leiligheten? Eller dette? Nesten alltid var svaret det samme: Nei! Ikke ville det være plass, og ikke ville vi ha bruk for tingene. Men hva med ungene våre, kanskje de?

Neppe. Vi gikk løs på kjellerstua og sorterte ut det vi trodde ungene kanskje kunne være interessert i. Vi sendte bildemeldinger til Oslo og Trondheim, men fikk få klare svar. Tja, neppe, må nesten se på det, vi kommer jo hjem en tur i sommer... Men eldstemann, som bor i Trondheim og spiller i band på fritida, lyste opp da han fikk vite at vi hadde funnet noen gamle vinyl Nirvana-plater. Har dere funnet Nirvana-platene mine? For all del ikke kast dem!

Kanskje er det ikke særlig mye mer den nevnte unge mann vil ha fra boet, og søsknene har heller ikke lagt inn bud av betydning. Ta over gamle ting som har stått i kjellere og boder på Grøa, når de bor smått og trangt i Trondheim og Oslo? Erkjennelsen siger inn over oss to som er igjen i det store huset på Grøa: våre etterkommere er barn av sin tid, og de vil møblere sine liv i tidens stil, på alle måter. Gammelt skrot fra barndomshjemmet vil aldri bli savnet.

For slik er det jo: Godt voksne mennesker som skal selge boligen sin, tror kanskje at den er så moderne og pent oppusset, slik at de som overtar, nesten ikke trenger å gjøre noe som helst. Og det første som skjer etter at de nye eierne har overtatt, er at de river ut så å si alt med hud og hår. Det første som ryker er den lekre kjøkkeninnredningen fra 2019, den er jo håpløst utdatert.

Kastinga vår gikk litt i faser. Først satte vi bremsene på og tenkte: Nei, den tingen kan vi da ikke kaste, men så uka deretter hadde erkjennelsen sunket ned i oss: Vi har ikke bruk for den, og ingen andre heller. Etter hvert er vi blitt temmelig drevne og nesten følelsesløse, og det går unna. Og nå kan vi både se og føle at det letner, både i kjelleren og i uthuset. Det er nesten så vi får pusten igjen, etter å ha holdt den i mange tiår. Hvis vi holder det gående utover sommeren, kan vi kanskje til høsten rette oss opp i ryggen og si til oss selv at dette huset kan vi faktisk med god samvittighet overlevere til våre etterkommere. Det er overkommelig å få tømt det.

Noe av det vi kvitter oss med, havner dog ikke på søpla. Klær i god stand legges i Fretex-containeren, noen bøker går til telefonkiosk-biblioteket. Og hvis og når vi en gang flytter fra huset, vil mest mulig av det vi har av møbler og alt annet bli lagt ut til salg på Finn og lokale bruktbutikker. Gjenbruk er bra og nødvendig. Ungene våre er blitt kløppere på dette feltet: Hver minste ting de skal kvitte seg med, legges ut på Finn, og vips er tingen hentet.

Men så hender det at skepsisen slår ned i meg: Du går ikke for langt, nå da? At du kvitter deg med biter av livet ditt, med alle de gode minnene? Er det ikke nettopp minnene som skaper mening og sammenheng i livet? Tenk deg at du blir satt inn på en glatt fengselscelle. Hvorfor er det så skremmende? Isolasjonen selvsagt, men også det at du ikke har noe av ditt eget der. Du befinner deg i et vakuum uten mål og mening, uten de kjente tingene til å se, ta og føle på.

Tankene går videre, til Åge Aleksandersen. Sangene hans er så populære ikke bare fordi de er fine sanger, men fordi vi som er publikum og sitter i salen med tårer i øyene, forbinder sangene med stadier og hendelser i våre egne liv. Lys og varme! Det var den vi lyttet til da den første ungen vår var kommet til verden: Dains med mæ! Da var jeg nylig blitt kjent med henne! Fire pils og en pizza! Ja, vi hadde litt dårlig råd på den tida, men så laga vi pizza og spilte Åge!

Slik er det kanskje også med tingene. De forteller om stadier og hendelser i livet vårt. Det er det jeg tenker denne dagen da jeg står i kjellerstua og betrakter alle eskene og kassene som står på golvet og er gjort klare til neste lass til miljøstasjonen. Da får jeg øye på de store bildene, forstørrede fotografier, som ligger stablet sammen under en arbeidsbenk. Det er bilder av familie og slekt, flere tiår gamle. De er i stort format, mange av dem i fine rammer. Hvorfor ligger de der, slik at ingen kan se dem? Jeg tar fram et av bildene. Det viser meg sjøl og svogeren min i Linndalen. Vi er i ferd med å dra båten på land etter en fisketur inne på vatnet. Snart skal vi gå tilbake til hytta. Jeg tipper at vi ble ganske så brisne og lykkelige utpå kvelden. Kanskje er bildet tatt på 90-tallet, vi pleide å ha ei guttehelg i Linndalen hver sommer, en fin gjeng samlet rundt fisking og lystigheter.

Så fine helger dette var, så minneverdige. Men hvorfor stablet jeg da bort bildet av meg og svogeren? Jeg vet ikke. Kanskje var det bare en av disse tilfeldighetene, halvbeslutningene som styrer så mye i livene våre. Ting bare skjer, uten at vi helt vet hvorfor eller har bestemt oss for at akkurat slik skal det være. Vi flyter av gårde på en strøm av ureflekterte impulser. Og dermed blir alt mulig rart av ting og tang liggende rundt i huset.

De gode gylne tingene og minnene, javel. Men kan man ikke snu dette på hodet? Et tankeeksperiment: Vi står på terskelen til vår nye bolig. Den er helt tom, og vi flytter dit uten en eneste av tingene vi har hatt med oss gjennom livet (bortsett fra nødvendige papirer, telefon, pass etc.). Vi har penger til å kjøpe det vi trenger av møbler, kjøkkenutstyr og andre nødvendigheter. Ville det føles meningsløst? Etter kanskje tvert imot: som en mulighet til endelig å bli kvitt vedhenget av gamle ting, som har fulgt oss uten egentlig mål og mening gjennom mange tiår? De er blitt med på lasset, bare, de har ligget der som plakk i hjernen vår. Og nå står vi der, endelig fri til å puste inn ny og frisk luft, mens de gamle tingenes gylne glans blir borte idet man tar det første skrittet over dørstokken inn i den nye boligen.

For man kan da se framover også når man er blitt et gammelt menneske? Man kan starte på nytt, med et nytt liv og nye ting, etter å ha kvittet seg med de gamle? Kanskje er det heller ikke så vanskelig som vi gjerne vil tro. Men vi klamrer oss fast til minnene som ligger i de kjente tingene og tror ikke vi kan finne noe som kan erstatte det vi mister. Det er en slags resignasjon, vi holder hardt fast i det vi kjenner, og mister framtida og de nye mulighetene av syne.

Eller kanskje ikke, jeg vet ikke. Så bøyer jeg meg ned, tar tak i bildet av meg og svogeren i Linndalen, finner en krok på veggen og henger det opp.

Så tar jeg bildet fram fra glemselen og henger det opp på veggen.