onsdag 3. mai 2017

Stevnemøte med en båtis


Båtisen - denne pram, denne ferge av fullendt form og smak. 
Mai måned er den store iskrem-måneden. Som sønn av en iskremgrossist har jeg et spesielt nært forhold til denne materien. For nesten tjue år siden skrev jeg denne teksten i avisa Driva:

Stevnemøte med en båtis
Vi gikk ut i strålende maidager med fem kronestykker hardt knuget i handa og kunne kjøpe all den is vi måtte ønske oss. Første mai og syttende mai på 60-tallet, på Sunndalsøra, da jukeboksen på hotellhjørnet igjen og igjen spilte «I want to hold your hand» og Pin Up-is med sjokolade kostet 50 øre. 

Men historien begynner tidligere, i Ålvundfjord i andre halvdel av 1950-tallet. Søstera mi Guri og jeg stabber oss utover langs riksveien, med lapp og bok mot M. Ulvund. Jeg husker ikke om jeg hadde spist kjøpeis tidligere, men etter at alle varene til mor er kommet opp i veska, tar vi det store valget, det store spranget: kjøper oss en is hver, uten lov. River av det hvite papiret med blå skrift, Davy Crockett, vaniljeis uten sjokoladetrekk, til 25 øre. I noen korte, stjålne øyeblikk slikker vi oss inn i en vidunderlig ny verden, uten et snev av skyldfølelse. Den kommer seinere, for vårt innkjøp er behørig registrert i handleboka, og blir gjenstand for en viss moderlig interesse ved den uunngåelige hjemkomst. 


På den tida var vi allerede i søtsakenes vold. I kjelleren på huset vårt Heggdal i Ålvundfjord duret og gikk distriktets eneste brusfabrikk, Nordmøre Fruktpresse, opprinnelig med produksjon av eplesaft fra den lokale eplehøst. Jeg husker den store kjeden med epleholdere på, som gikk og gikk i sitt evige kretsløp, opp fra vannkaret fylt med lysende gule epler, som ble vippet over i pressa, før kjeden forsvant ned i dypet igjen for å grafse ny frukt. Siden ble maskinene skiftet ut, og brusmaskiner installert. En ny verden ble åpenbart for oss unger oppe i etasjene, med Asina og Happy Cola, Fruktchampagne, Sitronbrus og Eventyrbrus. (Hires, den svarte med frimerkesmak, kom seinere.) Det sies at jeg ble sendt ut i sommerdagene uten underbukse, for på den måten å spare klesvask. Jeg var slik sett med i en sluttet økologisk sirkel. 

Men ferden i den søte verden gikk videre. Vi flyttet til Sunndalsøra, der mine foreldre startet kiosk i Butikksentret. I tillegg kom fryseridrift med iskremlager for Trønder-Is (far var grossist) både i kjelleren hjemme på Holten og i Butikksentret. 
Min far Leif Ulvund på vei inn i fryseriet
med en iskasse fra Trønder-Is.

Et søtere liv skal du lete lenge etter. Mine søsken og jeg drev i flere år skytteltrafikk mellom 20 minus i kjelleren og hyllene med tiøres sjokolade på Ulvund-kiosken i Sentret. Det eneste sure innslaget i denne idyll, var isbilene fra Trondheim. De kom med ny forsyning sånn cirka en gang i måneden, og til alle døgnets timer. Kassene med is skulle bæres ned i kulda, og de kunne være blytunge. Særlig fryktet jeg rundpinner. De lå kompakt pakket og var knapt til å rikke. Toppisen, derimot, var ikke stort annet enn luft og kjeks og kunne nesten kastes ned i kjelleren.

All idyll har sin ende. En dag fylte jeg atten, fikk sertifikat, og ny sommerjobb: Iskremsjåfør på Sunndalsøra. Jeg ble sendt inn i kulda for å grave fram de rette sorter is, til Heimstad Gjestgiveri, Ålvundeid Handelslag, Domus og Villabykiosken. Alltid lå de sortene som jeg skulle ha, bakerst på lageret. Særlig var det ille når lageret nettopp var oppfylt med ny forsyning fra Trondheim, og Kronepinnen var umulig å finne. Personlig rekord er en time sammenhengende i fryseriet, i bare skjorte, for jeg skulle jo tross alt snart ut i varmen igjen. Ikke rart jeg tittet opp på himmelen hver morgen med håp om regn og kjølig vær. 

Likevel ble jeg, tross alt, en nær venn av de ulike issortene. Og jeg husker dem, selv om de har gått bort, de fleste av dem. Den enkle, raske og greie smaken, det var «Yes». Femti øre, seinere 60 øre, to varianter, tror jeg, med og uten jordbær. Forholdsvis avlang, passet godt i munnen. Jevnt god etterspørsel, særlig i halvskyet og småkjølig vær. I sterk varme forsvant den nærmest som dogg for sola og var et dårlig kjøp. 

Den gamle klassikeren, det var Toppis, til ei krone. Først bare med jordbær. Gullpapiret som du rev av i raske spiraler, topplokket som slapp med et sukk. To muligheter: Du kunne røske av biter med fortennene, eller vri isen rundt og rundt inne i munnen. Det siste krevde tålmodighet men gav lang nytelse. Seinere kom Toppis med nøtter og sjokolade. Den slo aldri helt igjennom, noe som var svært ufortjent. Isen var en lite påaktet skjønnhet, dog med et lite problem: Når du tok av topplokket, kunne en del av nøtte- og sjokoladetrekket løsne. 

Politisk korrekt isspising i Sentret på 1970-tallet. Fra venstre Jon Magnussen, Anne Britt Røe og Åse Tundal. Liv Ulvund med ryggen til.

Kronebeger var en outsider. Isen med det blå begeret, kronemerket og den spinkle hvite plastskeia. Den hadde noe aristokratisk ved seg og ble aldri bruksisen, hverdagsisen, den vi kjøpte når vi sto og hang inne på torget i Sentret. For det var Kronepinne, med jordbær, til ei krone, slik navnet tilsa. Et mektig stykke is, bred, solid, med mye jordbær og et tykt lag sjokolade. Mye is for pengene, du følte alltid at Kronepinnen var mer verdt enn du gav for den. Siden kom den også med karamell og gultoransje papir. Den var grei nok, men den kom aldri opp mot jordbær, for meg. Det ble liksom som å velge mellom Rolling Stones og Beatles. Jeg prøvde en gang i 1965 å vakle meg over i Stones-leiren, men forsøket var aldri ekte og jeg dro meg raskt tilbake til de fire fra Liverpool. 

Slik var det med Kronepinne karamell også. Jeg prøvde meg, og den var ikke så verst, men når det kom til stykket, forble jeg trofast mot jordbær, den tunge, klassiske ispinnen, disse statuer av visuell og smaksmessig nytelse, til riktig pris, ei krone, verken mer eller mindre. Mens andre skrålte i vei med sine karamellpinner, og forekom meg å være nesten, ja, litt vulgære. 

Likevel, likevel, jeg har ennå ikke nevnt min første kjærlighet. Hun, med sine runde, myke avstemte former og sitt innhold av sødmefylt velbehag. Båtisen, båtisen som av en eller annen grunn, og den er til dags dato ikke klarlagt, kostet bare 80 øre, med en pose som du blåste opp før du tok ut isen og avdekket denne pram, denne ferge av fullendt form og smak. Særlig hvis du lot den mykne litt, smelte lett i sommersol, slik at du kunne fortære den i en sansefull kombinasjon av slikking og lett biting i iskjøttet, mens du trakk den honningbrune kjeksen nedover den hvite, nakne iskroppen og nappet til deg de nå lett oppmykede kantene på kjeksen, helt til du satte tungespissen inn i syltetøyets innerste smaksvarme og lot det hele gli inn i munnen til et klimaks der alle smaker smeltet sammen i en høyere orkestral enhet av jordisk nytelse. 
Du satte tungespissen inn i syltetøyets innerste smaksvarme
og lot det hele gli inn i munnen til et klimaks...

Slik skummet jeg fløten av båtisens ungdommelige ynde, og det hele kostet bare 80 øre. Du hadde spart 20 øre og var saligtung og tilfredsstilt.

Det kunne ikke vare. Et stykke inn på 70-tallet rives min verden av troskyldig nytelse, min søte verdensorden, i stykker. Trønder-Is vakler, mens prisene stiger. Kronepinne? Nei, snart er det to, nei fire kroner. Navnet blir absurd, som et forvrengt ekko av tider som er tapt for alltid. Kronebegeret forsvinner, rasjonalisert bort, var ikke effektiv nok. Trønder-Is blir til Jokeris, og Kronepinne skifter navn til Hjallis. Hjallis? Et dårlig ordspill med navnet til en glemt skøyteløper. På min is! Min is, som jeg hadde gravd fram fra fryseriet med frostknuter på fingrene! Min tid var over, og jeg forlot med forakt isens ver­den, mens det ante meg at en hær av gjennomkommersi­aliserte fruktpinner i glorete papir invaderte isdiskene. 

Åra gikk, helt til jeg forleden gav etter for en impuls. Jeg befant meg utenfor Handlar’n i Ålvundfjord, på  gamle tomter, så å si. Jeg fikk et innfall, ville se om det fortsatt ble solgt Båtis på butikken.  Til min store forbauselse lå hun der, i en hvit eske i fryseren, omtrent som i gamle dager. Jeg handlet, og med skjelvende fingre dro jeg av papiret. Det var så lenge siden sist, og da jeg holdt henne der foran meg, naken og innbydende, visste jeg ikke om hun husket meg.  Jeg satte tennene i henne, smattet på smaken og fort­satte å spise, sakte, til hun var borte. Og hele tiden kjen­te jeg etter: Var hun den samme?  Men nei. Jeg hadde kastet steinen, men ingen ring­er spredte seg i vannet. Hun var en is, bare, en gan­ske alminnelig fløteis, og som sådan grei nok.  

Jeg klemmer papiret hardt sammen i hånden, mens jeg lar blikket gli over fjorden mot Mulvikstranda og tenker at det svunne er en drøm.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar