fredag 13. mai 2016

Mary fra Montana


Uansett hvor mye jeg skrudde på telefonen, Mary var og ble borte.

Det blir den faste ruta langs stien ved elva i dag også, et valg sprunget ut av en økende tilbøyelighet til å ville gjøre det jeg alltid har gjort før, kanskje fordi det er tryggest slik, eller ganske enkelt fordi de vante tingene har vist seg å ha livets rett. 


Det er ikke så ille det du holder på med, Arne, det kunne ha vært verre, prøver jeg noen ganger å si til meg selv. Og hvis dagen ikke er så verst, hender det jeg tror på denne fattigmanns trøst.
Den faste ruta er den som går på stien langs elva mellom ridesenteret på Elverhøy og gapahuken som står ved elva i hølen nedenfor Holsgardene, rundt regnet 3–4 kilometer hver vei. Skjønt, jeg trenger ikke lenger være så omtrentlig med hensyn til avstand, for nå har jeg målt. Det vil si, det er Mary som har målt for meg, Mary fra Montana, og hun kunne fortelle meg, med sin litt kjølige, men presise, stemme at avstanden er eksakt 3,5 kilometer. 



Det var i fjor jeg ble kjent med Mary, det var da jeg skulle gå en lengre tur i fjella mellom Oppdal og Sunndal, og en velmenende slektning tipset meg om jeg burde installere en app på telefonen min, en app som kunne måle alle turens faktiske omstendigheter: avstand, høydeforskjell, fart per kilometer, og så videre. 

En app? Og jeg som knapt visste hva denne talefeilen av et nymotens ord betydde, engang, og så skulle jeg frivillige slippe den inn på min under tvil anskaffede smarttelefon? Skulle jeg ikke kunne gå en god gammeldags fjelltur heller nå lenger, uten å måtte la den bli analysert sønder og sammen av en app? 

Farvel stillhet, fjellets fortapte ro, fuglenes sang over hei og myr, for her kom jeg, med appen Runkeeper installert på telefonen, på min vandring, en finværsdag sommeren 2015, etter å ha tatt bussen fra Grøa til Lønset, hvor jeg steg av for å begynne turen hjemover igjen gjennom Dindalen og Linndalen, med butikken på Gjøra som tiltenkt endestasjon.
Full av brusende optimisme la jeg i vei, ved godt mot etter å ha klart – mot alle odds – å klikke i gang GPS-en og appen. Nervene roet seg raskt etter åpningssjokket da en skarp stemme straks hadde kunngjort: Activity started! 

Så ble det stille en godt stund, og det var nesten så jeg begynte å legge merke til den vidunderlige sommerdagen og det nydelige turterrenget jeg nå var på vei inn i. 
Plutselig ble stillheten brutt: – Total time five minutes, distance zero point six kilometers, average time per kilometer eight minutes 32 seconds. 

Jeg fikk knapt med meg det hun hadde sagt, det ble for mye ny informasjon på kort tid. Men atter senket stillheten seg over fjellheimen, og jeg var alene med mine skritt, som raskt tok meg inn i en av våre fineste fjelldaler, Dindalen. 
Med ett var hun der igjen, uten forvarsel: Total time ten minutes... og så resten av regla, men med andre tall, som jeg nå klarte å oppfatte noen av. 

Nåvel, jeg hadde altså gått i ti minutter og gjennomsnittsfarten var cirka ni minutter per kilometer. Slett ikke så verst, dette begynte jo nesten å bli til å leve med. Og nå ville hun jo snart melde seg igjen, det var bare å raska på, kanskje hun ble en smule imponert også, over farten jeg tross alt la av sted i, godt voksen som jeg var, uten den minste trening i skrotten. Jo, nå skulle hun sannelig få kjørt seg.

Jeg ville ha trodd at stemmen, eller dama hos Runkeeper, var av asiatisk herkomst, siden jeg hadde en forestilling om at alt av digitale duppeditter og apper og sånt stammet fra den kanten av verden. Men da hun meldte seg etter 25 minutter, la jeg merke til at hun nok hadde en tydelig amerikansk aksent. Etter 40 minutter og tre nye bulletiner, var jeg ikke lenger i tvil: Dama til Runkeeper var fra USA, og hvis jeg skulle tippe, ville jeg ha sagt at hun hørte hjemme ganske langt mot vest. Kunne det for eksempel være Montana? Ikke det at jeg visste noe om Montana, annet enn at det var en tynt befolket og fjellrik stat vest i USA, og jeg hadde selvsagt ingen kunnskaper om dialekten akkurat i Montana og hva som eventuelt særpreget den sammenlignet med andre stater.

Jeg kom likevel fram til at akkurat min Runkeeper-dame var fra Montana, og slik fikk det være, ikke noe mer spørsmål om det. For alt jeg visste kunne dama ha en løs tilknytning til firmaet bak appen, kanskje var hun en frilanser som satt på hjemmekontoret sitt i småbyen Billings i Montana, der hun hadde fått seg tildelt et visst antall brukere spredt over hele verden, brukere som hun så holdt under årvåkent oppsyn, når de la ut på sine mer eller mindre regelmessige turer.

Man kunne heller ikke se bort fra at dama het Mary. Etter én time og tjue minutter og flere nye oppdateringer vestfra var jeg sikker i min sak: Min dame het Mary. Hun var ganske enkelt Mary fra Montana, og nå var vi på tur sammen – hun riktignok i embeds medfør – i vakker norsk natur, kanskje ikke så ulik den som omga Mary på hennes hjemtrakter i Montana. 
– Butiful mountains here in Sunndal, sa jeg.
– Oh yea, sure, almost like in Montana, svarte Mary. 

Og så ledet hun meg med fast stemme over fjellet, helt ned til Gjøra og mitt endelige mål i Sunndalsporten. Da jeg sliten og fornøyd trykket på stoppknappen på telefonen, kunne Mary raskt gi meg den hele og fulle sannhet om turen: lengde, høydeforskjell, total tid og tid brukt for hver kilometer. Skulle du sett på maken, hvor tok hun det fra? 
Da jeg litt seinere ble hentet av min utmerkede sønn med ferskt sertifikat, fortalte jeg med nyfrelst iver om turen over fjellet sammen med Mary. Han smilte med det jeg seinere skjønte må ha vært en viss ungdommelig oppgitthet, eller var det kanskje overbærenhet, før han kjørte sin far trygt hjem til bopelen på Grøa, der en ytterst fortjent boks pils ventet i kjøleskapet, til konsum i friluft ute på verandaen, i en ettermiddag som ennå ikke hadde tapt det minste av sin varme og medmenneskelige glød.

Utover seinsommeren og høsten fulgte flere turer sammen med Mary. Ja, om det så bare var en liten rask luftetur langsetter Grøavegen, over brua og opp til Jøntelhaugen, en skarve kilometer, så fulgte Mary meg trofast på turen. Det hendte jeg la meg i selen og gikk så raskt som jeg bare maktet, og jeg skal ikke nekte for at jeg kanskje hadde en aldri så liten baktanke: nå måtte da Mary bli imponert over farten til en godt voksen mann! 

En liten ulempe var selvsagt forbundet med disse skamløse turene i boligstrøk: jeg kunne lett bli avslørt. Og det skjedde mer enn én gang: Idet jeg akkurat møtte en annen gående som kom i motsatt retning, slo Mary til med sine nådeløse oppdateringer: total time... Og hun kunne høres over hele Grøa, der hun jomet ut sitt trofaste budskap dypt nede fra jakkelomma mi, mens jeg ilte til med en rasende festlig forklaring overfor den jeg møtte: – Jeg har med dama på tur, skjønner du...
En forklaring alle syntes var fryktelig morsom, og så fortsatte vi å gå i hver vår retning, mens jeg for første gang følte et visst behov for å gi Mary en irettesettelse; hun kunne kanskje være litt mindre geskjeftig, spesielt i tettbebygde områder.

Mørket senket seg over høstdagene, og det ble lengre og lengre mellom turene våre, selv om Runkeeper stadig minnet meg på at jeg tross alt hadde visse forpliktelser, når jeg først hadde innlatt meg på dette eventyret. 

Så en vakker indian sensommerettermiddag fikk jeg igjen ånden over meg og la i vei på den gode gamle stien langs elva. Det lå en stille ro over landskapet, som om alt liv var forsonet med at vårens og sommerens oppspilte brus og svermeri var over for denne gang. 
Jeg påkalte atter Marys oppmerksomhet, etter uker med en viss kjølighet mellom oss, og det var kanskje bare min underbevissthet som merket seg at hun ikke svarte da jeg trykket henne i gang. 

Jeg gikk fornøyd gjennom ettermiddagens stråleglans der langs elva, og det var først da jeg var kommet nesten halvveis, at jeg skjønte at det var noe som ikke stemte. Mary hadde ikke gitt lyd fra seg! Og det burde hun ha gjort nå, for lenge siden. Jeg stanset og gravde fram telefonen fra jakkelomma, sjekket litt og fant den åpenbare og innlysende forklaringen: lyden var slått ned. Verre var det ikke, jeg skrudde den opp igjen, puttet telefonen fornøyd på plass og kunne nesten ikke vente til neste livstegn ville komme fra Mary i Montana. 
Det kom ikke, jeg gikk og jeg gikk, men hun meldte seg ikke, det var så stille der nede i lomma at jeg i et uhørt øyeblikk merket meg suset fra elva, selv om den slett ikke var på sitt største og mest brusende på denne tida av året. 

Atter en gang sjekket jeg telefonen, men Mary var og ble borte, uten å ha etterlatt seg et livstegn, en forklaring i det minste på denne ubarmhjertige exit fra mitt enkle liv. 
Etter et par kilometer med dype funderinger, hadde jeg kommet fram til en slags konklusjon: Jeg hadde vært fjern og fraværende såpass lenge at Mary hadde mistet interessen, ganske enkelt. Hun var selvsagt avhengig av å ha kunder som brukte hennes tjenester med en viss regelmessighet, og slike kunder fant hun sikkert i rikt monn over den ganske klode, i Asia, i andre europeiske land, til og med i Afrika for alt jeg visste. Jeg var bare et støvfnugg i hennes virvlende univers av muligheter, og nå var vi kommet bort fra hverandre.

Jeg kom hjem i villrede og fant til alt hell min nevnte sønn der, som i tillegg til sertifikat også innehar en viss teknologisk og digital innsikt. Nå, hva mente så han om dette forsvinningsnummeret, spurte jeg, riktignok uten å navngi henne som hadde fulgt meg på sommerens turer. 

Han smilte, tok telefonen, fiklet litt med den og sa: – Nå kan du prøve igjen pappa, du hadde bare skrudd ned lyden, skjønner du.
Jeg protesterte vilt og svarte at jeg hadde selvsagt sjekket lyden, helt på jordet er jeg tross alt ikke, og lyden var skrudd helt opp den.
Han svarte: – Ja den vanlige lyden ja, men ikke medielyden. Se her, sa han og skrudde på siden av telefonen, – her regulerer du lyden på apper og sånt. Du hadde skrudd den helt ned, og da hørte du selvsagt ingenting. 

Jeg hadde skrudd ned medielyden. Det visste jeg ikke. Når kunne det ha skjedd? Men det var altså medielyden som hadde stått mellom meg og Mary, en lyd jeg verken hadde hørt eller hørt om. Jeg smakte på ordet – medielyden – og i samme øyeblikk kjente jeg at det var noe som hadde gått i stykker. Var Mary bare en medielyd, en stemme konstruert av digitale impulser?

Noen dager seinere går jeg igjen på stien langs elva. Det er en langsom vandring, til meg å være, og nå og da stanser jeg og blir stående og se utover elva, der et par stokkender har funnet den vante plassen sin inne i en kulp på den andre siden, der strømmen ikke får tak. 
Så rykker jeg meg løs, og går videre, mens jeg aner en mild resignasjon som prikker et sted der nede i underbevisstheten:
Det er slutt mellom Mary og meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar