Baktanker

Andemor elsker å bade i snøen og ønsker seg hvit jul. Men har hun statistikken på sin side? Husker du været som var i forrige uke? Kanskje har du en vag forestilling om regn, eller var det snø? Og hva med jula i fjor, hadde vi snø på våre trakter, her i Sunndal? For ikke å snakke om jula i 1980, eller 1971, den finnes vel helst i statistikkene, og ikke i vår skrøpelige og upålitelige hukommelse. Det er nettopp statistikken jeg har kastet meg over, for å få den hele og fulle sannhet om været på julaften – 24. desember – de siste 43 åra, intet mindre! Meteorologisk institutt har data for en lang rekke målestasjoner over hele landet, og Sunndalsøra er en av dem. Dataene ligger fritt tilgjengelige ute på yr.no .

Historien om Knutsliøya – og en dødsulykke

Knutsliøya da det ennå var åpent landskap rundt husa. Fotokilde: Familien. Den 9. mars 1960 var 77 år gamle Jørgen H. Hoås fra Grøa på vei over hengebrua på Grøa, til fots. Dette var tretti år før bilbrua Torske bru sto ferdig, den 16. mai 1990. Det var sterk vind denne dagen, og Hoås forsøkte så godt han kunne å holde seg fast. Men det gikk galt, han mistet taket i wiren og styrtet ned mot elva under brua. Der lå det tjukk elveis, og Hoås slo hodet mot isen da han falt. To kvinner var vitner til hendelsen, det var Marit Hoel og Maria Tangen. Hoel løp ned på isen der Hoås lå, mens Tangen løp for å ringe etter legen. Men ingen kunne gjøre noe for å berge livet til Hoås, han hadde omkommet i fallet.

Hele Sunndal på sokkel!

Her, i fjellsiden ved Flaggnuten kan Sunndal få sitt eget Mount Rushmore National Memorial, der ordførere som Ståle Refstie og Tove-Lise Torve vil bli hogd inn i berget på hver sin side av nuten. Sunndal er en ganske beskjeden kommune – og sunndalinger er ikke blant dem som roper høyest her i landet om egen fortreffelighet. Men er det gitt at det bør være slik, skal vi fortsette å rusle glade og fornøyde inn i framtida, hånd i hånd i en sosialdemokratisk Kardemomme by, med ordfører Ståle Refstie som en evig tante Sofie?

Lisbet – historien om ei oldemor

Lars Brekken (1851-1924) og Lisbet Nilsdatter Åsen (1862-1895) I barndomshjemmet vårt på Holten på Sunndalsøra hang et stort bilde på veggen i gangen: Innenfor den snirklete rammen var det to fotoportretter, en mann og en kvinne, i hver sin oval. Da jeg vokste opp, visste jeg knapt hvem disse to var, og jeg spurte heller aldri, det var jo så mange bilder av eldre mennesker rundt i albumer og på veggene i hjemmet vårt. Hvorfor skulle jeg bry meg om de to ute i gangen, hele livet lå jo foran meg, ikke tilbake på 1800-tallet. Min far døde i 1985 og tok med seg alt det han kunne ha fortalt – hvis jeg hadde spurt – i grava. Men én gang – da vi møttes der ute i gangen – stanset han meg og spurte forsiktig om jeg visste hvem de to på bildet på veggen var. Jeg svarte som sant var, at det visste jeg ikke. Far sukket forsiktig og litt oppgitt og sa at det var Lars og Lisbet, hans bestefar og bestemor på morsiden i Ålvundfjord og Surnadal. Så pekte han på det rikt dekorerte speilborde...

Landeveien hjem til Grøa – og valget i USA

Bobby Bare vil bort fra Detroit, og sørover, hjem. Foto: Creative Commons. Det er den vante ruta for meg og Colten, de åtte kilometerne mellom Grøa der jeg bor og Øra, der en hel verden av begivenheter venter meg: et besøk på biblioteket, der vi er noen standhaftige sjeler som søker til avisrommet for å lese på godt gammeldags papir det som er plusset og utilgjengelig på avisenes nettutgaver. En liten gratistriumf i hverdagen, der vi vinner over Adresseavisen, Romsdals Budstikke, Dagens Næringsliv og hva det måtte være. Hvis vi ganger opp prisen på avisene, blir det en pen liten formue som vi på denne legale måte snusker til oss i løpet av ei uke, og en hel Skruebinge i løpet av et år. Søkkrik og lykkelig forlater jeg biblioteket, uten at jeg kan huske hva det var jeg leste; av og til med en bok i hånda, eller kanskje en lydbok.

I denne verden, i dette liv, har vi bare hverandre

Guri Ulvund: 1950-2001. I dag 1. april 2020 ville min kjære søster Guri Ulvund ha fylt 70 år. For noen år siden skrev jeg denne teksten om henne og vår felles farmor Guro Ulvund: Vi skal aldri miste hverandre igjen. I denne verden og dette liv, sier hun, har vi bare hverandre. Det er ett bestemt bilde jeg er på leting etter i kjellerstua, i alt rot og rask og private arkeologiske avleiringer som har lagt seg til i hyller, på bord, i den brede vinduskarmen eller innerst i det gamle arkivskapet. Gamle plastposer er blitt med på utallige flyttelass over flere tiår, fra hybler og leide leiligheter til rekkehus og eneboligen der vi bor i dag, poser med et sammenrasket innhold av gamle notater, påbegynte manuskripter, brev, bilder, tomme bildeposer og gulnede vitnemål. Hvorfor er alt dette tatt vare på, er det fordi vi sitter fast i vår egen private historie og aldri kommer oss løs, aldri skal komme oss løs.

10 spørsmål om kommunereformen

Onsdag 4. mars inviterer Sunndal kommune til folkemøte om kommunereformen. Kanskje kan vi endelig få svar på konkrete spørsmål - og få slippe å høre mer svada? Er det her de kommunale byråkratene fra Nesset og Tingvoll skal ha sin framtidige arbeidsplass? Kommunereformen er topptung og toppstyrt, dette er den politiske eliten i Norge som forsøker å få oss nisser i hus og heim til å bli med på et prosjekt som de sjøl skal sole seg i glansen av. Problemet er at ingen, verken elite eller folk, egentlig har noen klar oppfatning av hva som er hensikt og mål med reformen. Å skape mer robuste kommuner, får vi høre. Robust? Det er ikke annet enn en verbal dekkoperasjon for tankeløshet.

Fritt fram for dialektene på tv?

Eline Buvarp Aardal og Ingvild Bryn i Dagsrevyen snakker henholdsvis dialekt og normert på lufta. Hva synes jeg om det? Foto: NRK TV. Står dialektene i veien for budskapet i nyhetssendingene på tv og i radio? Er i så fall det en pris vi må betale for at den enkelte medarbeider skal kunne ivareta sin egen språklige identitet? Jeg er inne i en periode med dyp språklig selvransakelse, eller sjølransakelse som det også kan hete, eller kanskje sjølransaking. Alle muligheter nevnt, ingen glemt, alle skal med i den store og frodige jungelboka som utgjør norsk språk. Dette har jeg tenkt en del på i det siste, etter at det plutselig sto tindrende klart for meg at jeg er full av språklige fordommer og uakseptable meninger om språk. Det skjedde en gang i fjor, da jeg satt og så på Dagsrevyen og det kom en reportasje om den politiske situasjonen i USA. Reporter Lars Os fortalte om det reppublikanske partiet, og det demmokratiske , og om situasjonen i Kånggressen , i alle tre tilfeller ...

Drevet av Blogger