Det var en gang en sommer...

De gode krefter har igjen vunnet i Aidensfield, og alle heltene samles hos Gina og Oscar
på den lokale puben Aidensfield Arms. Foto: Fra NRKs sending.

Klokka er fem om ettermiddagen, og jeg synker ned i stolen foran tv-en. På med NRK2, og så er det bare å vente på de første bildene fra landsbyen og landskapet rundt, og den gode gamle kjenningsmelodien. Det er tid for Heartbeat, Med hjartet på rette staden.

Det var kompisene mine på fredagskaffen som nevnte at de hadde begynt å se serien på nytt igjen, og et par av de ivrigste fortalte at de godt kan se samme episoden to ganger på én dag, først når den går på morgenen, og så om ettermiddagen igjen klokka fem.

Det var da voldsomt, men dere er jo unektelig en gråhåret mimregjeng som sitter der oppe på Timian og Persille og skravler i vei om tider som var, ja det var tider det. Og nå har også du Arne kastet deg på bussen som dundrer nedover Memory Lane? Jeg har forresten lagt merke til at du stadig vekk, om kveldene, setter på gamle episoder av den svenske politiserien med Martin Beck. Bakover i tid for alle penga, Heartbeat og Beck?

Martin Beck er min mann, det innrømmer jeg gjerne. Og så har jeg en ting til som jeg gjerne vil nevne, det er ingen serie, men ei bok, men det kan vi komme tilbake til. Hva det er med Heartbeat og Beck? Jo, det skal jeg fortelle deg, selv om du er altfor kynisk og overfladisk til å forstå noe av det, der du sitter som en annen overjordisk dommer oppe på en sky!

Ha, ha, den likte jeg Arne, endelig litt tak i deg, et aldri så lite forsøk på å slå tilbake. Apropos tilbake, jeg går ut fra at du titt og ofte lytter til en annen gammel nedstøvet helt, Jan Eggum, og en av hans kjente sanger: Mor jeg vil tilbake... For det er vel egentlig det du vil, Arne, tilbake til en uskyldsren og ukomplisert fortid? Du har nærmest avsluttet livet du, og nå holder du på å oppsummere det, ved hjelp av gamle tv-serier?

Det var brutalt sagt og et godt stykke fra sannheten, som vanlig fra din kant. Men jeg skal innrømme at det kanskje ligger en flik av sannhet også, i det du sier der. Det er kanskje slik at når man blir eldre, så kommer et visst behov for å se seg tilbake, for å kjenne på tider som var. Man må jo innrømme at man har noen flere år bak seg, enn foran.

Temmelig mange  også, må man vel kunne tillate seg å si...

Nok om det, men det var altså for cirka 25 år siden  på 1990-tallet at Heartbeat begynte å gå på norske tv-skjermer. Jeg var blitt gift og vi hadde fått tre viltre krabater i løpet av fire vanvittige år. Dagene sto på hodet, og hvis det ble kveld, sank vi ned i sofaen foran tv-en og tok ukritisk imot det som måtte bli oss tilbudt, samme hva det var. Men ett tv-høydepunkt var det i løpet av uka, og det var nettopp Heartbeat, som de første åra ble sendt på lørdagskveldene. Lørdagskveld i stua! Hvis vi var heldige, hadde ungene roa seg før sendingen startet, og vi dristet oss til å sette en pizza i ovnen og en skvett rødvin på bordet. Og så kom kjenningsmelodien, Heartbeat! Mer kunne vi ikke be om, og da den første lette vinbrisen la seg som et mykt fløyelsteppe rundt hjernevinningene, samtidig som gjengen i Aidensfield igjen samlet seg rundt bardisken i Aidensfield Arms og fikk sine fortjente pints av en smilende og frodig Gina, kjente jeg at livet, det er sannelig ikke det verste man har.

Her må jeg straks korrigere deg litt Arne og komme med noen utfyllende opplysninger. For du husker jo som vanlig litt stykkevis og delt, uten at du selv er klar over det. Heartbeat startet i England i 1992, og det var først i 1997 NRK begynte å sende serien. De første åra ble den sendt på fredagskveldene, og ikke på lørdagene som du feilaktig påstår. Riktignok ble serien flyttet til lørdagskveldene fra år 2000. Men på den tida gikk nok dager, uker og år litt i ball for deg Arne, da også. Jeg kan legge til at kjenningsmelodien ble skrevet av Buddy Holly, men i serien er det Nick Berry som synger den; han hadde de første åra også en rolle i serien, som politimannen Nick Rowan.

Samme kan det være, det er lørdagskveldene jeg husker. Serien var det jeg trengte akkurat da. Oppskriften var og er enkel og grei. Aidensfield er en landsens idyll, der mennesker og dyr lever i harmoni med hverandre. Sosiale forskjeller finnes riktignok, men selv godseieren er ganske snill og grei, han stikker til og med innom puben av og til. Noen småkjeltringer har vi også her, som Greengrass og arvtakeren Vernon Scripps, men de er egentlig gode mennesker de også, og de er en del av det frodige fellesskapet i landsbyen, slik også den noe enfoldige David er. David skjønner nok ikke alt som foregår rundt ham, og noen ganger blir han lurt. Men det er aldri vond vilje bak lureriene.

David ligner faktisk litt på en jeg kjenner ganske godt...

David er nok litt enfoldig, men har et hjerte av gull. Hvem han ligner på? Nei si det. Foto: NRKs sending.

Ja da, mulig det, og det tar jeg i så fall som et kompliment. Men det som altså skjer i hver episode, er at idyllen i Aidensfield blir truet av kjeltringer som kommer utenfra med diverse kriminelle intensjoner. Så er spørsmålet: Er det de gode eller de vonde krefter som vinner? Svaret er jo enkelt og konstant: det er de gode som vinner, alltid, etter et tett samarbeid mellom politifolkene og lokalbefolkningen. Sammen nedkjemper de ondskapen som truer landsbyen. Når seieren skal feires, samles man rundt bardisken på Aidensfields Arms, og idet alle løfter sin pint of bitter til munnen, merker jeg den gode fornemmelsen av at verden en stakket stund henger sammen igjen, at bitene er lagt der de de hører hjemme. Og så kommer Heartbeat-sangen og rulletekstene.

Og du har fått en liten time med virkelighetsflukt, Arne?

Kall det hva du vil, men det må da for faen være lov å flykte litt, med tanke på den tid og den verden vi lever i. Jeg har også andre fluktruter som nevnt, og det er den svenske serien om politimannen Martin Beck. Alle episodene ligger i TV2- arkivet, og i det siste har jeg virkelig vært på Beck-kjøret, enkelte kvelder med to episoder i slengen.

Get Beck, hadde jeg nær sagt...

Ja, vi snakker om samme tidsperiode som Heartbeat, med oppstart i 1997. Nye episoder blir stadig produsert, til nå er man kommet til nummer 46. Serien er basert på et par av hovedpersonene i de ti krimbøkene til Maj Sjöwall og Per Wahlöö, som ble skrevet mellom 1965 og 1975. Bøkene satte standarden for nordisk samfunnskritisk krim.

Nå høres du ut som en kjedelig Wikipedia-artikkel Arne, men det er kanskje greit å ha noen fakta på bordet, med tanke på hvor flyktig hukommelsen din er...

Martin Beck og Gunvald Larsson, spilt av Peter Haber og Mikael Persbrandt. Foto: TV2s sending.

Jeg husker tross alt det som har noen mening og betydning for meg, håper jeg da. Når det er sagt, så klarer jeg ikke å forbinde Beck med noen spesiell fase i livet mitt. Jeg må ha sett episodene over mange år, når det falt seg slik. Det ble også mange runder med Vera, Lewis og Mord og mysterier selvsagt, men ikke så mye av dem i det siste. Og nå har Beck altså ruslet og gått på tv-skjermene i 25 år. I det siste har jeg virkelig stappa i meg, Da er det gjerne slik at jeg på samme kveld ser en gammel episode der Mikael Persbrandt spiller erkeklysa Gunvald Larsson og en nyere episode med andre rollefigurer. Jeg blir aldri helt enig med meg selv om det er de gamle episodene jeg liker best, eller de nye. Men Beck er den samme, det er konstant, han spilles av fabelaktige Peter Haber.

Beck er unektelig blitt eldre med åra, du og han har vel blitt gamle sammen Arne, håret er blitt tynnere, og posene under øynene stadig større. Han er kanskje lik deg på andre måter også, med denne stadige engstelsen og usikkerheten. Det er noe uforløst over livet hans, han søker og leter, men finner liksom ikke helt retningen. Det er litt synd på Beck, egentlig, og på deg også for den saks skyld, men akkurat det ligger under min verdighet å nevne...

Ja, der er jeg for en gangs skyld enig med deg, når det gjelder Beck, da. Hva angår mitt eget liv, er det faen meg ikke så verst, tross alt. Men du bør ikke undervurdere Beck, han kan nok virke vimsete, spak, reservert og usikker, men kjernen er fast og sterk, og han ser løsninger andre ikke har vært i nærheten av. Det er jo nettopp dette sammensatte i personligheten hans, dette uforløste spriket, som gjør at jeg stadig vender tilbake til ham.

Ja, det kan sikkert være godt å møte seg sjøl i døra...

Sant nok, men er det ikke det vi trenger da? Rollefigurer vi kan kjenne oss igjen i, som tolker livet for oss, figurer vi kan speile oss i, og til og med lære av. Figurene trenger slett ikke være sympatiske. Gunvald Larsson, alias Persbrandt, er jo Becks rake motsetning: direkte, selvsikker, brautete, og til tider bøllete. Kontrasten mellom Larsson og Beck er noe av det som skaper den store nerven i serien. De to er motsetninger, men samtidig utfyller de hverandre, og de har tross alt respekt for hverandre. Men så er det noe jeg må nevne før jeg glemmer det, og det er jo naboen til Beck, grannen, han med nakkekragen, spilt av Ingvar Hirdwall. For en rollefigur! Dette må være en av de mest geniale biroller i tv-serienes historie! Naboen dukker gjerne opp mot slutten av hver episode, når Beck skal trekke frisk luft på balkongen etter å ha løst en vanskelig sak. Da står han der plutselig, med et glass i hånda på nabobalkongen, og spør Beck om han kan bjuda på en stänkare. Beck er ofte nølende, slik han alltid er, men han takker som regel ja. Og så kommer anekdotene og livsvisdommen fra naboen, ofte den ene historien villere enn den andre. Hvor kommer han fra? I en episode letter naboen på sløret: Han har vært sjømann og seilt sju ganger rundt jorda, han har drevet en gummifabrikk i Laos og vært danselærer for Sveriges nåværende dronning Silvia i hennes unge år. Beck vet jo ikke hva han skal tro, men det gjør ikke noe, for det som betyr noe, er vennskapet mellom de to. Og et vennskap trenger ikke være mer komplisert enn dette: en felles  stänkare på balkongen, og stadig nye historier om livet, sanne eller ei. Jeg tror Beck skjønner at naboen er han som våget å gjøre alt det han selv aldri ville ha tenkt tanken på å gjøre. Det er forresten en likhet mellom avslutningene i Heartbeat og Beck. I Heartbeat feires de gode krefters seier ved bardisken i Aidensfield Arms, i Beck er det en felles stänkare på balkongen som markerer at verden en liten stund henger på greip igjen. Disse scenene gir mening og håp: Vi trenger disse stundene, da vår sønderskutte verden er føyet sammen igjen.

Kan jag få bjuda på en stänkare? Foto: TV2s sending.

Men jeg skjønner ikke helt Arne. Du må jo ha sett flere av disse episodene mange ganger; du husker vel løsningene, er det noe stas å se dem om igjen?

Ikke noe problem. Man lagrer jo ikke en tv-krim innerst i sjelen, den kommer på lette vinger og flyr like lett bort igjen. Etter et år eller to kommer den samme episoden flyvende tilbake igjen, som om den aldri har vært her før. Man fornemmer nok at det er et gjensyn, men snart er man oppslukt uansett. Apropos oppslukt. Jeg nevnte ei bok, du kunne kanskje tenke deg å høre litt om den?

Tja, dette begynner unektelig å bli mye mimring, jeg vet ikke om du har særlig godt av det Arne, det nærmer seg en besettelse, en tankeløs beruselse. Det finnes jo et liv her og nå også, du skulle ikke ta en tur ut av din nostalgiske hule og ta en titt på verden utenfor da, til en avveksling?

Jeg lover det, jeg lover det dyrt og hellig. Men først har jeg en tilståelse å komme med: Jeg har begynt å lytte til ei lydbok igjen. Det er når jeg kjører bil jeg lytter, til gammeldagse cd-plater som man stapper i stereoanlegget, lånt på biblioteket. Og boka er altså, hold deg fast, Markens Grøde, av Knut Hamsun, utgitt i 1917, og som han fikk nobelprisen for i 1920. Boka blir lest av Karl Erik Harr, med nordnorsk tonefall, og opplesningen er et stort kunstverk i seg selv.

Jeg tenkte meg det, nå kommer han drassende med den boka igjen, Markens Grøde. Er det andre eller tredje gangen du lytter til den, i løpet av de siste par-tre åra? Og med tanke på hvor tvilsom denne Hamsun var, politisk sett, så er jeg mer enn overrasket over din store fascinasjon for ham. For du er jo en gammel raddis fra 1970-tallet, som burde holde seg langt unna en forfatter som ble dømt for landssvik etter krigen? Har du i det hele tatt noen prinsipper igjen?

Ikke så mange kanskje. Og når det gjelder Hamsun og Markens Grøde, er jeg redningsløst fortapt. Jeg vet ikke helt hva det er. Men det hele begynte nok på ungdomsskolen, da jeg skrev særoppgave om boka. Jeg leste og noterte det ene språklige lykketreffet etter det andre, og snart hadde jeg en hel katalog med fantastiske formuleringer: Han lå og var grådig etter henne om natten, og fikk henne... Isak var som sett gjennom en hvirvel i ruten... Kjærlighet gjør den dumme klok, kjærlighet gjør den kloke dum... Språket er nå en ting, når det gjelder innhold, har Markens Grøde det samme grunntema som Heartbeat og Beck.

Hæ, nå tror jeg du er ganske langt ute på viddene igjen, vi snakker her om to tv-krimserier satt opp mot en nobelpris-bok? Jeg ser ikke umiddelbart slektskapet...

La meg først si litt om handlingen. Boka begynner med skildringen av en navnløs mann som er på vei innover i ødemarken. Den første legendariske setningen lyder: «Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har tråkket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.»

Og allerede her er jo patriarken Hamsun avslørt, det er snakk om mannen, mennesket, som om det er identiske størrelser, og slik var det vel Hamsun så det også. Mannen var satt til å herske over naturen og kvinnene...

Jeg er for så vidt ikke uenig med deg i det. Likevel, hvis man ser forbi slike opplagte innvendinger, så finner man en nydelig historie om to enkle mennesker, Isak og Inger, som finner hverandre i ødemarka, og som sammen bygger opp et nyreisningsbruk, Sellanrå, fra grunnen. Isak har intet etternavn, han har ingen historie, ingen familie han kommer fra. Han er bare et enkelt arbeidsmenneske, en allegorisk nærmest bibelsk figur som skal vise leseren at verden trenger nye idealer: ufordervede, rettskafne mennesker som bygger sitt liv på det jorda kan gi. Hamsun var dypt skeptisk til den moderne industrialisert verden med krig og fremmedgjøring. Han omtalte boka som en advarsel til sin tid.

Men det er jo ingen idyll på Sellanrå. Inger er haremynt, eller født med leppe- ganespalte som vi sier i dag. Og da hun føder et barn med samme tilstand, dreper hun det i dyp fortvilelse. Hun blir sendt i fengsel i Trondheim i seks år.

Knut Hamsun hjemme på gården Nørholm i 1930. Fotokilde: Creative Commons.

Nettopp, det er jo poenget. Idyllen, det ufordervede, det ekte og sterke på Sellanrå, blir hele tida truet av mennesker med dårlige hensikter, og ikke minst innenfra av Ingers barnedrap. Da Inger kommer på straff, frykter Isak at alt de har bygd opp, skal gå til grunne. Men Inger kommer tilbake, og under oppholdet i fengselet er hun blitt operert i munnen. Det er som om Hamsun vil si: Det som var opprevet og splittet, er føyet sammen igjen. De gode krefter har vunnet over de onde, rettferdigheten er gjenopprettet, verden er igjen i balanse. Som ved bardisken i Aidensfield og på balkongen i Stockholm. La meg bare få avslutte med de siste linjene i boka, jeg vet nesten ikke om vakrere linjer. Og hvis boka starter med patriarken Isak, så rundes den av med den oppreiste dronning Inger:
«Hun skrider høy og statelig om i sitt hus, en vestalinne som gjør opp ild i en kokeovn. La gå, Inger har seilt på den store sjø og vært i byen, nå er hun hjemme igjen; verden er vid, den yrer av prikker, Inger har yret med. Hun var nesten ingen blant menneskene, bare en. Så kommer kvelden.»

Og nå er det vel snart kvelden for deg også Arne, men først skal du vel en tur på Øra, antar jeg. Med Markens Grøde i spilleren?

Det blir en Øra-tur ja, men jeg skal spille musikk i bilen denne gangen. De Lillos med en sang som passer, slik jeg føler det akkurat nå:

Når du en gang kommer
Neste sommer
Skal jeg atter være her
Og vi skal synge
Gamle sanger om igjen
Når du en gang kommer
Neste sommer
Skal vi atter drikke vin
Og vi skal snakke sammen
Om de samme gamle ting