Kan dette gå bra da?

 

Det er Roberts første dag i hagen vår,
og som andre valper må han først bli kjent i sine nye omgivelser.

Lenge siden jeg har hørt noe fra deg Arne, ikke siden du søla kaffe på Timian og Persille og fikk helt hetta av det, jeg måtte jo i anstendighetens navn komme deg til unnsetning og hjelpe deg over kneika. Det var litt av en historie...

Du som hjalp meg? Ikke tale om. Det klarte jeg helt på egen hånd, gjennom å studere litt gammel filosofisk visdom fra antikken, stoikerne og epikureerne. Jeg gjenvant min stoiske ro, og så kan man jo selvsagt diskutere i hvilken grad jeg har vært i stand til å holde på den, men det er en annen historie.

Som du helst vil unngå å snakke om, kjenner jeg deg rett. Gå utenom bøygen, unngå problemene, skyv sorgene under teppet, jeg vet ikke hva som er en dekkende beskrivelse av deg, min gode mann.

Og der tar du grundig feil som vanlig. Jeg ser problemene hele tida, så lang dagen er, og når jeg har løst ett, så dukker et annet opp rundt svingen. De står i kø, og noen av dem sniker til og med i køen. Men i alle fall, jeg har fortsatt en liten restressurs av livs- og pågangsmot, til tider en glassklar åpenhet overfor nye utfordringer. Slik som i forrige uke. Det var da det skulle skje, den største og mest omveltende endring i vår hage hjemme på Grøa i løpet av de 22 årene vi har bodd her. Intet mindre.

Det første jeg tenkte da jeg våknet den morgenen etter en mer eller mindre søvnløs natt, var dette: i dag skal det skje! Den nye valpen vår skal ankomme fra kennelen! Valget hadde falt på en rase som heter Stihl, som ifølge omtalene på nettet skulle ha robuste og gode allroundegenskaper, en real brukshund.

Hund Arne, nå henger jeg ikke helt med, jeg trodde den tida var over for deg, du er tross alt ingen ungsau lenger...

Sukk og stønn, ikke hund i den forstand da, skjønner du virkelig ikke at jeg snakker i språklige bilder, i metaforer, og at det egentlig var snakk om en robotgressklipper, som jo alle hageeiere med respekt for seg selv har nå for tida. Mitt lille bidrag til det grønne skiftet. Men jeg tenkte altså på roboten som en liten valp, som nå skule implementeres i en vilt fremmed hage, der den ville komme til å møte en jungel av vegetariske utfordringer og ugjestmilde kriker og kroker. Jeg hadde også gitt krabaten et passende navn, Robert, og det var Robert som nå var på vei til oss. Dagen i forveien hadde jeg slått plenen med motorklipperen, og attpåtil hadde jeg raket plenen. Robert måtte jo ikke få munnen for full med fremmed fôr på sin første dag hos oss.

Så omtenksomt av deg. Men det jeg lurer på Arne, er jo dette. Nå har du slått dette beistet av en plen i over tjue år. Du har virkelig gjort en god jobb der, det skal du ha, du har lagt sjela di i arbeidet, har jeg inntrykk av, og plenen har stort sett vært en fryd og en pryd, i alle fall med tanke på at det er du som bor her. Det har nærmest vært en liten livsoppgave for deg dette på sommeren, en oppgave som du mot all odds har behersket og utført til punkt og prikke. Og dette enestående livsinnhold skal du nå altså frivillig gi fra deg, til fordel for dagdriveri og livslede. Hva er det du tenker på?

Jeg innrømmer at slike tanker har streifet meg, men jeg har skjøvet dem vekk til fordel for en rasjonell vurdering av sakens fakta: Jeg blir ikke yngre med årene, fint lite i alle fall, og motorklipperen bråker noe sånn inni hestrævva. Jeg svetter av dårlig samvittighet hver gang jeg starter klipperen og overfaller naboene med et inferno av ulyd i to timer. Så valget var egentlig ganske enkelt. Men når det er sagt. Jeg føler jo at dette er min hage, det er jeg som kjenner hver kvadratcentimeter av plenen, jeg vet hvor hver minste rot og bærbuske, hver ujevnhet og mosedott befinner seg. Når jeg slår plenen, er jeg nærmest som en kunstmaler der jeg svinger den motoriserte penselen utover det grønne lerret, hvert strøk treffer der det skal, og etter to timer har jeg skapt et lite kunstverk av en nyslått plen. Da kan jeg fornøyd trekke meg tilbake til verandaen, åpne en Pepsi Max og nyte synet av hagens fullkomne harmoni.

Ja ja, du finner vel noe unyttig å ta deg til uten plenslåtten også, du er jo en mester i å drive dank, men det jeg lurer på, er hvordan det gikk med...Robert?

Jeg kommer til det, men jeg våknet altså med bange anelser, for å si det mildt. For i dag skulle jeg på skolebenken igjen, og på timeplanen sto grunnopplæring i installering, styring og drift av robotgressklipper. Jeg sukket tungt da jeg kledde på meg foran den dystre skikkelsen i speilet på badet, og snart begynte bildene å myldre fram fra mitt plagede hode: Roboten skulle sikkert styres via en app på telefonen, tenkte jeg, og det var ikke nødvendigvis krise, telefonen min er jo full av alle slags nyttige og unyttige apper, og jeg er jo tross alt ikke helt på jordet, når det gjelder digitale ferdigheter. Men Robert-appen ville sikkert være spesielt krevende, med en myriade av ulike innstillinger og valg. Jeg kom sikkert til å stryke til robot-eksamen.

Så rygget den røde kassebilen fra Felleskjøpet inn i oppkjørselen vår, og det var ingen vei tilbake. På tilhengeren sto det to store kasser, og jeg regnet med at vår Robert befant seg i den ene. Og ut av bilen steg en dame og en mann i sine grønne Felleskjøp-gevanter, begge med smil om munnen, som om de visste at her gjaldt det å oppmuntre en kunde som lå nede for telling.

Og det første ordet du fikk fram, vil jeg tro, var app? Nesten som en bjeffende hund, app, app! For det var denne appen som kvernet rundt i skallen på deg, Arne?

Ja da, jeg forsøkte å innta en litt frisk og freidig tone, og sa sånn nærmest tilfeldig at den skal vel styres av en app denne da, alt styres jo med apper nå for tida? Og vet du hva hun svarte? Nei, denne modellen er ikke app-styrt, den styres med piltastene på displayet på roboten. Se her, så enkelt er det. Og nå er denne ferdig forhåndsinnstilt, så den er klar til å gå i gang med klippinga. Og så sa hun videre at hvis for eksempel klipperen kjører seg fast, er det bare å lette på dekselet, løfte klipperen vekk fra hindringen og trykke to ganger på OK, slik. Stort mer er det vel egentlig ikke du trenger å vite i første omgang. Og kollegaen hennes la til at mange kunder synes å være mer opptatt av denne appen enn av selve klipperen, hvis de bare får lasta ned appen, kan det nærmest være det samme med klippinga...

Jeg falt nærmest til jorda av lettelse, før jeg raskt gjenvant min sedvanlige pessimisme og lot blikket gli rundt i hagen. Hvordan i huleste skulle det være mulig å legge signalledningen i dette mylderet av busker og trær og blomsterbed? Men mannen fra Felleskjøpet hadde allerede løftet trådmaskinen ned fra hengeren, og etter litt samsnakking om hvor og hvordan det lønte seg å legge ledningen, var han i gang. Kollegaen gikk i gang med å montere ladestasjonen borte ved uthuset.

Og imens sto du med hendene i lomma og visste ikke helt hvor du skulle gjøre av deg, kan jeg tenke meg?

Jo, jeg var jo litt til overs, helt til jeg plutselig fikk øye på noe jeg kunne gjøre: å fjerne en råtten stubbe som bare sto der og var i veien. Jeg hentet slegga og dundret løs, og snart var stubben løs og lot seg villig bære bort. Det var en god følelse å kjenne at vi nærmest var et arbeidslag vi tre, to fra Felleskjøpet og så jeg, sleggemannen, for slegge behersker jeg.

Men funka det, fikk dere Robert i gang?

Ja da, men la meg først nevne at de gode opplevelsene nærmest ikke tok slutt denne vidunderlige dagen. For da mannen fra Felleskjøpet var ferdig med å legge ledning, sa han at det var veldig god jord å jobbe med i hagen min, i mange hager var det problemer med røtter og steiner og sånt. God jord! Snakk om at denne bemerkning falt i god jord hos hagens stolte eier! Men nok om det: Snart var det tid for å sette Robert i arbeid. Først skulle han under nøye overvåking av oppdretteren fra Felleskjøpet gå langs ledningen for å gjøre seg kjent, før han så kunne få sette i gang på egen hånd. Alt fungerte perfekt, og snart gikk Robert på kryss og tvers i hagen, som om han hadde bodd her et helt liv. Det var nesten ikke til å tro. Men det mest utrolige og uvirkelige var likevel øyeblikket da han satte kursen hjemover mot ladestasjonen, fant fram til matta si og med et lite klikk satte snuten i strømpatten innerst på matta. For et under, for en teknologisk bragd, ikke til å forstå selvsagt for en som knapt klarer å skifte batteri i lommelykta. Og så skulle de to fra Felleskjøpet dra videre til neste oppdrag, jeg følte en viss uro da, som om jeg ble overlatt alene til en teknologisk verden jeg tross alt ikke hadde særlig kontroll over. Men jeg kjente uansett en brusende lykkefølelse over at jeg hadde fått slik en uendelig god og hyggelig service fra de to fra Felleskjøpet. De hadde reddet dagen min, intet mindre!

Men denne tilstanden, og denne følelsen, kunne da umulig vare, Arne?

Nei, den kunne jo egentlig ikke det, det sier seg selv. Neste morgen, da klokka ubønnhørlig tikket mot halv ni, som var tidspunktet da Robert skulle sette i gang med dagens første økt, sto jeg ved kjøkkenvinduet og holdt pusten av spenning. Robert kom helt sikkert til å bli stående i ro på stasjonen sin, tenkte jeg og myste ut på den regntunge dagen. Og ganske riktig, klokka ble både kvart på ni og ni, og ikke det minste tegn til liv. Jeg ventet en times tid, og så sendte jeg krisemelding til min redningskvinne på Felleskjøpet. Svaret kom kjapt tilbake: Roboten er slik innstilt at den blir stående på stasjonen hvis det er mye regn i lufta. Hun lovte uansett å komme innom for å sjekke.

Og så gikk det seg til, slik det pleier å gjøre, også for pessimister som deg?

Det gikk seg til, hun fra Felleskjøpet kom, justerte litt på innstillingen, og siden har Robert gått støtt og stadig som en blanding av en Singer symaskin og en bordercollie. Den lar seg ikke stanse av noe, men går på med krum hals hadde jeg nær sagt. Det er intervaller som gjelder, en time ute på jobb, en time med næringsinntak på ladestasjonen. Fri hver søndag. Og vet du hva, den bruker nesten ikke strøm, det har jeg sjekka på strøm-appen min.

Har du, av alle Arne, en strøm-app, det må jeg si...?

Ja da, jeg kan sjekke hver eneste lille kilowatt-time vi bruker på telefonen, og hva prisen er til enhver tid. Nesten noe av det første jeg gjør om morran, etter å ha konstatert at jeg har sovet dårlig den natta også... Men i alle fall, alt har falt på plass hjemme i hagen vår, Robert jobber og jobber, mens vi som går på to bein, har fått noe nytt å bry oss om. Hvor er Robert nå? Har han kanskje kjørt seg fast? Nei da, der kommer han fram bortom solbærbusken og setter stø kurs tvers over plenen. Jeg skjønner jo ikke bæra av logikken den følger for å få alle deler av plenen slått, men hva gjør vel det? Og så merker jeg at jeg fylles med en ny forventning nå, hver gang jeg kommer kjørende oppover Grøavegen mot huset vårt. Er Robert ute mon tro, og er han på framsida av plenen? Stor er lykken når han nærmest kommer meg i møte og hilser i farten, som den lykkelige valp han er, før han må videre ut på neste runde.

Å, for en lykke, men snart kommer høsten og frosten, og det har du kanskje ikke tenkt på Arne, hva du skal gjøre med Robert da, skal du bare som vanlig sette ham inn i bua og håpe på det beste, du har kanskje ikke hørt om noe som heter service og vedlikehold?

Ha ha, det kan du tro, men ikke denne mannen nei. Å nei du, her er alt ordning og reda, til høsten kommer de fra Felleskjøpet og henter ham. Hele vinteren skal han bo på robot-hotell, med full service og kvessing av kniver. Til våren kommer de tilbake med ham, proppfull av energi og arbeidslyst. Det er nesten så jeg begynner å tro at dette kan komme til å gå bra.