Jeg gjør så godt jeg kan, NRK Møre og Romsdal

Arne Flatin i NRK Møre og Romsdal viser gjerne fram vakre Sunnmøre. Men vi nordmøringer har noen utfordringer...

Klokka nærmer seg kvart på sju om kvelden hjemme i stua. Denne gangen er jeg forberedt, jeg har gjort leksa mi så godt jeg kan, rett og slett.

Idet TV2 runder av 1830-nyhetene, svitsjer jeg lynraskt over til kanal 999, der NRK Møre og Romsdals nyhetssending frister en anonym tilværelse som en etterlevning i det analoge universet, med en påfallende mangel på synkronisering av lyd og bilde, særlig de første minuttene av sendingene. Men jeg ser på likevel, dette er jo vår sending, fra vår vesle verden, snilt og gjenkjennelig, presentert av voksne anstendige mennesker som til forveksling ligner på deg og meg.

Skjønt, gjenkjennelig, er det egentlig det? Jo da, et stykke på vei. Vi er jo etter hvert blitt godt kjent med nyhetsoppleserne i studio i Ålesund, Bibbi, Pål Kristian, Leiv-Erik og alle de andre som gir oss fylkets daglige nyheter med klar og skinnende sunnmørsdialekt. Arne Flatin avslutter til og med sine sendinger med et forførende blunk med venstre øye, og da er det nesten som vi alle er en eneste stor familie, i dette forrevne, splittede fylket vårt.

Men enkelte av oss, særlig vi som har forvillet oss inn i trange, uopplyste fjorder på Nordmøre, har likevel noen utfordringer: Vi sliter når oppleserne i NRK-studio med den største selvfølgelighet hopper lekent og ledig fra øy til øy der nede i sør, som om det var vår felles kjente og kjære andedam, uansett hvor i fylket man kommer fra.

Etter en tids frustrasjon og flere geografiske villfarelser, bestemte jeg meg for noen uker siden for å sette meg selv på skolebenken. Fram med atlaset og Norgeskartet, med fokus på Sunnmøre. Sunnmøre! Endelig skulle jeg trenge inn i fogderiets kriker og kroker, jeg skulle skaffe meg både ørnens himmelske overblikk og maurens nærgående detaljkunnskaper. Ikke et skjær skulle gå meg hus forbi.

Det var særlig noen navn som var opphavet til min forvirring, alle med forbokstaven H. Herøy! Haram! Hareid! I det ene øyeblikket kunne NRKs oppleser fortelle om en hendelse i Herøy, før hun med en elegant overgang tok oss med til Hareid. Men, og det skjønte jeg først etterpå, det var en viss forskjell på innslagene. For mens det første handlet om kommunen Herøy, dreide det andre seg om stedet Hareid, og i hvilken kommune ligger så Hareid, mon tro? Jeg kikket i atlaset og fant det opplagte svaret: Stedet Hareid er hovedstaden i kommunen Hareid!

Og da var det jo naturlig å trekke den slutning av kommunen Herøy har en hovedstad som heter Herøy. Men nei da, kartet avslørte at kommunesenteret i Herøy heter Fosnavåg. En gammel bjelle ringte svakt og fjernt et sted i bakhodet: Hadde ikke Fosnavåg noe med fotball å gjøre, med noen legendariske oppgjør mellom laget der nede fra og Sunndal i 3. divisjon på 1970-tallet? Men det var ikke Fosnavåg, kom jeg endelig på, det var Bergsøy! Jeg fingransket kartet, men kunne ikke finne et sted som het Bergsøy. Jeg slo meg til ro med at Bergsøy trolig var klubben for Herøy, med hjemmebane i Fosnavåg.

Jeg sukket lettere oppgitt. Tenk hvor enkelt det hadde vært hvis det var samsvar mellom navna på fotballklubbene, kommunene og kommunesenteret! Sunndal er Sunndal, Kristiansund er Kristiansund, Molde er Molde, grei skuring. Men er Langevåg, dette laget som tapte opprykket mot Sunndal i siste serierunde i 1974, en egen kommune? Nei da, Langevåg er hovedstaden i Sula kommune. Sula. Og da jeg lot blikket gli litt nordover på kartet, kom jeg til en ny H: Haram. Jeg innså på dette tidspunkt at jeg nærmet meg et grunnkurs i arabisk fonetikk: Herøy, Hareid og Haram (som i Boko Haram). Men heter hovedstaden i Haram Haram, slik Hareid gjør i Hareid? Nei og atter nei. Det er Brattvåg som er hovedstaden i Haram. Og det forsmedelig er at vesle Brattvåg har klart å spille seg opp i 2. divisjon, med suksess der, mens Sunndal kaver nede i 4. divisjon.

Likevel: Det begynte å avtegne seg et slags grunnriss i min aldrende hjernebark: I sør ligger kommunen Herøy, med Fosnavåg som hovedstad, i midten Hareid med kommunesenteret Hareid (den er krevende) og i nord Haram (tenk på terror i Nigeria), med Brattvåg som senter.

Det var med en viss stolthet jeg nå konstaterte at jeg langt på vei hadde skaffet meg kontroll over den sunnmørske geografi. Nå kunne NRK-folkene bare komme med H-ene sine, og jeg var klar! For sikkerhets skyld hadde jeg atlaset liggende oppslått på Sunnmøre, i ei hylle under tv-en. Da kunne jeg lynraskt gå inn og sjekke hvis jeg skulle få jernteppe midt under en sending.

- Ordføraren i Herøy er uro over at so mange av dei unge i kommunen...kunne NRK-oppleseren si, og jeg smilte for meg selv der jeg satt i tv-godstolen. Jeg visste at nå spisset de ørene, der nede i Fosnavåg, stedet der fotballklubben Bergsøy holder til.

Også i kveld er jeg full av selvsikker ro, idet NRKs lokalsending kommer på skjermen, med Arne Flatin som trygg ankermann. Måtte han komme med både Herøy og Haram, med Hareid på kjøpet, gjerne også Åge Hareide for den del, selv om han sikkert snakker flytende dansk allerede.

Flatin ser på meg og sier noe som jeg ikke helt oppfatter, men nok til at min geografiske verden faller i grus. Sa han ikke nettopp Haramsøya? Full av uro griper jeg atlaset og lar blikket sveipe over Sunnmøre. Haramsøya? I et glimt av logisk edruelighet skjønner jeg at dette kan ha noe med Haram å gjøre. Og ganske riktig, ute i havet vest for Brattvåg finner jeg Haramsøya. Da går det også opp et annet lite lys for meg: Haramsøya må være en av de berømte Nordøyane, øyene som skal bindes sammen av Nordøyvegen, prosjektet som ligger foran Todalsfjordprosjektet på prioriteringslista.

Under tvil innlemmer jeg Haramsøya i min samling av sunnmørske H-er. Men nå er strikken tøyd til bristepunktet, jeg tåler ikke mer. Ikke før er tanken tenkt, så driver blikket mitt nordover i havet, til det strander på en annen øy: Harøya! Jeg innser i samme øyeblikk at jeg har tapt, at Sunnmøre er en livsfarlig kvikkleire som til slutt sluker deg med hud og hår.

Likevel gjør jeg et halvhjertet søk på nettet for å finne ut mer om Harøya. Jeg leser at øya er den sørligste i Sandøy kommune, som tilhører Romsdal fogderi. Altså ikke Sunnmøre, men det varer neppe lenge, for folket på øya ønsker seg sørover og vil bli en del av - hold tunga rett i munnen nå - Haram kommune, mens de tre nordligste øyene i Sandøy, inkludert Ona, helst vil bli en del av rike Aukra kommune.

Jeg er uansett mentalt utmattet, og jeg merker vagt at en rekke H-er flyter fritt og kaotisk rundt oppe i hodet på meg. Jeg innser at den smule struktur jeg fikk på plass med Herøy, Hareid og Haram nå har brutt sammen. Men så - i et glimt av klarsyn - øyner jeg en løsning: Jeg må bli for kommunesammenslåinger! Som innbitt nei-mann sitter det langt inne, men nå er formålet så godt at jeg må sluke noen kameler.

Løsningen er i korte trekk denne: For det første må Harøya snarest innlemmes i Haram og bli en del av Sunnmøre. Dernest må alle kommuner på Sunnmøre slå seg sammen til én stor kommune, under navnet Sunnmøre.

Da vil alle mine problemer være blåst på havet: Når NRK Møre og Romsdal går på lufta kvart på sju, kan jeg rolig lene meg tilbake i stolen og lytte til meldingene om alt som har skjedd - på Sunnmøre! Det vil være en genial rasjonalisering, NRK slipper å hefte seg med detaljer, for eksempel om hvor en bedriftsnedleggelse skjedde, om det var i Herøy eller Haram, det var på Sunnmøre, ganske enkelt. Og da ville det dessuten kanskje bli tid til noen meldinger fra Nordmøre også.

Idet Arne Flatin runder av sendingen og godblunker til meg, kjenner jeg en lenge savnet sjelefred sige inn over meg. Jeg er forsonet med Sunnmøre.