 |
| Colten står og venter på avliving foran dødscellen på Autopress. |
Jeg kjenner en sakte elv av lettelse renne gjennom kroppen. Det er slutt, nok er nok, aldri mer. Så tar jeg beina fatt langs veien innover mot sentrum.
Jeg kjenner den kriblende gode følelsen som stiger opp i meg ved tanken på hva som venter meg der inne, på parkeringsplassen mellom kirka og Coop. Det er der jeg pleier å parkere, på skråfeltene der, det er greiest å holde seg til det faste og kjente.
Stopp en halv her nå, jeg forlanger å få være med på spaserturen din, for det aner meg hva som er i ferd med å skje her, for de siste par dagene har jeg jo sett skyggen av din nye flamme i oppkjørselen din hjemme på Grøa. Vi snakker ny bil her, ikke sant?
Ny og ny, bilen har jo vært ute ei vinternatt før, men i mitt univers er det snakk om en ganske så ny bil ja, en 2016-modell, Ford Focus. Men den har ikke gått langt da, bare litt over åtti tusen, nærmest bare snakk om innkjøring.
Ford? Det hadde jeg ikke ventet av deg, Arne. Jeg trodde nærmest du hadde Ford-dommer mot dette bilmerket, ho ho, den var jammen god, men jeg ville altså ha tippet at du kom til å velge en Toyota, for å sikre deg mot mer plunder, etter alle besværlighetene Colten har påført deg de siste årene. Kjøp en Toyota og kjør problemfritt inn i evigheten. Men hva skjedde med Colten, det balla på seg, tipper jeg?
Det balla på seg. Det er snart ti år siden jeg kjøpte bilen, en 2008-modell. Jeg har mye bra å si om bilen, og jeg hadde skumle planer om å kjøre den i alle fall et par år til. Men så kom det ene, og så det andre, og for hver gang jeg kjørte til verkstedet forbanna jeg meg på at hvis det kommer på noe mer nå, så er det slutt, basta.
Og så kom det én ting til...
Nettopp, men så tenkte jeg at hvis jeg bare fikk fiksa dette, så kom endelig bilen til å gå problemfritt både langt og lenge. Og det er jo tross alt billigere å reparere en gammel bil enn å kjøpe en ny dyr en, var min stakkars fattigmannslogikk. Men akk og sukk, hvor lenge var Adam i Eva? Så en lørdag for noen uker siden parkerte jeg bilen i kjelleren under Coop, var borte en times tid på handling og diverse og kom lykkelig og intetanende tilbake til Colten. Jeg satte meg inn og startet. Men hva skjedde?
Ja, hva skjedde, det verst tenkelige vil jeg tro...
Ikke langt unna. For da jeg skulle svinge, klarte jeg nesten ikke å vri på rattet, det var nesten som om rattlåsen var på. Skrekkslagen rygget jeg bilen tilbake i parkeringsfeltet, sukket tungt og kjente hvordan jeg sank bratt og tungt nedover i de emosjonelle dimensjonene.
Dette var kanskje ikke det Arne trengte akkurat denne dagen...
Ikke i det hele tatt. Men hva skulle jeg gjøre? Jo, jeg lot den fordømte bilen stå der nede i kjelleren, ringte etter skyss hjem og forsøkte å tenke på helt andre ting. Men det klarte jeg jo ikke, for Colten surra som ei mentalt forstyrra humle i bakhodet mitt hele helga, mens jeg leita fortvilt rundt på nettet etter mulige og umulige forklaringer på bilhavariet. Her stod ukjente og truende begreper i kø: servopumpe, elektrisk servo, tannstang, og det eneste jeg forbandt med dem, var tusenlapper som fløy som trekkfugler mot Syden, og...
Og stakkars Arne var helt pumpa...
Ha ha, morsom du, kunne heller trengt litt mental oppbacking, men der er jo du ikke rett mann, det skal være sant og visst. Men så kom mandagen, og det var tid for å vise litt resolutt handlekraft. Jeg kjørte familiens andre bil ned til Coop, med et usselt håp om at Colten hadde tatt til vettet i løpet av helga. Det hadde selvsagt ikke skjedd: rattet lot seg nesten ikke rikke. Men med litt rå makt klarte jeg til slutt å vri såpass på rattet at jeg fikk kjørt bilen opp fra kjelleren og ut til skråparkeringa i gata nedenfor kirkegården. Der skulle den få stå helt til dato og klokkeslett for avliving på det lokale huggeriet Autopress var fastsatt.
Og nå var du billøs og bitter, og full av selvmedlidenhet?
En smule nede ja, men ikke helt. For i løpet av helga hadde jeg jo tross alt vært litt proaktiv og søkt på nettet etter en eventuell ny bil, det vil si ny gammel bil. Det var Toyota som var på radaren min, det tryggeste bilvalget man kan gjøre, en Yaris 2003-modell er jo allerede i familiens eie, med enestående erfaringer. Noe annet kom ikke på tale.
Men på et tidspunkt må jo denne Forden ha kommet inn på scenen?
Ja! Etter å ha søkt i et par dager var konklusjonen: det kom ikke på tale å dra til Kirkenes eller Kløfta for å kjøpe en Toyota. Men hva var alternativet: skulle jeg kjøpe meg el-sykkel? Da dukket Forden opp som et svart og lekkert lyn fra klar himmel, nærmest ved en magisk tilfeldighet. Det var bruttern som sendte meg en melding om en bil han mente jeg burde se på. Han ante ingen ting om mine akutte servoproblemer, men mente nok at det på generelt grunnlag var på høy tid å vurdere ny bil, i anstendighetens navn. Og det beste var at denne bilen stod bare noen skarve kilometer unna min trygge oppkjørsel i Grøavegen! Jeg kunne nærmest bare dra og hente bilen samme ettermiddagen.
Men det var Ford, og ikke Toyota, tvilen må jo ha kommet over deg?
Selvsagt gjorde den det. Jeg leste meg opp på Ford Focus Ecoboost, og skjønte fort at det var sterkt delte meninger om bilen og denne spesielle motorteknologien. Men bilen var fin den, hadde gått lite, alle servicer var tatt, og registerreima var nylig skiftet. La alle Ford-dommer fare, tenkte jeg, og ringte til selgeren. Jeg kunne komme og se på bilen når det måtte passe. Allerede da skjønte jeg at jeg kom til å kjøpe denne bilen.
Du lot det stå til og skjøv alle betenkeligheter til side?
Jepp, to dager seinere satt jeg i stua hos selgeren, etter å ha tatt en rask titt på Ford-vidunderet i garasjen. Finere bil skulle du lete lenge etter. Prøvekjøring kom ikke på tale, hva skulle det være godt for, jeg hadde jo allerede bestemt meg. Og såpass hadde jeg undersøkt, at jeg visste at selgeren hadde et godt rykte på seg. Han var kjent som en hyggelig og pålitelig bilselger. Rolig og grundig forklarte han meg hvordan jeg skulle ta vare på bilen, og jeg kjente hvordan skuldrene mine for første gang på mange dager sank ned i normal posisjon.
Og nå var det bare å kjøre hjem til Grøa?
Ja, jeg kjørte hjem gjennom strålefryd! Allerede etter én kilometer var jeg stormforelsket. For en bil, for en ny verden jeg endelig var kommet til, sammenlignet med det skrammelet jeg hadde kjørt rundt i de siste årene.
Men så var det Colten, skrammelet, den stod jo der nede ved Coop og ventet?
Ja, neste ettermiddag skulle avlivingen finne sted. Jeg kjørte Forden nedover og parkerte den forsiktig ved siden av Colten, som om jeg var redd den skulle bli smittet av et eller annet. Så satte jeg meg inn i Colten for å legge ut på den siste reis til huggeriet borte på Håsen. Rattet strittet imot, men jeg kom meg nå fram på et vis.
 |
| Forden ventet på meg mens jeg kjørte Colten til huggeriet, men det var vel ikke omvendt? |
Og borte på huggeriet gråt du kanskje et par sentimentale tårer, tross alt?
Overhodet ikke! Tvert imot, jeg kunne ikke komme meg derfra fort nok, og jeg snudde meg ikke en gang for å få et siste glimt av bilen. Vi var ferdige med hverandre, det var slutt mellom oss. Så trasket jeg lykkelig og befridd langs veien bortover mot sentrum og min ventende nye flamme. Men så, etter noen hundre meter...
Begynte du å angre??
Nei, men jeg fikk helt hetta, for det hadde slått en tanke – en slags forestilling – ned i mitt arme hode: Tenk om det var Forden, og ikke Colten, jeg hadde levert til hugging! Bilene hadde jo et øyeblikk stått ved siden av hverandre på parkeringsplassen, og begge var svarte, og...
Herre jemini, Arne, du vil ikke si at du nå snudde og gikk tilbake til huggeriet for å sjekke, for sikkerhets skyld? Jeg tror nesten at jeg dåner...
Nei da, jeg pustet dypt og sakte og fortsatte å gå mot sentrum, med en prikkende uro nedover ryggen. Lettelsen var stor da jeg endelig var framme og kunne slå fast at jeg tross alt hadde levert rett bil til hugging, altså Colten. Men nå trengte jeg å komme meg hjem til trygge omgivelser på Grøa...
Vil tro det ja, du fortjente nesten litt ro og fred nå, etter disse opprivende hendelser og tunge beslutninger...
Ja, lettelsen var stor da jeg forsiktig parkerte Forden på Coltens gamle plass i oppkjørselen. Nå falt jeg til ro, og det var nesten som om en følelse av triumf steg opp i meg: for en bil du har kjøpt! Flere ganger utover kvelden måtte jeg titte ut av vinduet for å se og nyte, ja jeg ble forvandlet til gutten på ti år som har fått sin første røde DBS-sykkel til jul, og som gjerne skulle tatt med seg sykkelen opp i senga...
Forden ble kanskje i største laget...
Litt stor ja, det måtte heller ha vært omvendt: at jeg tok med meg soveposen ut i bilen og overnatta der i baksetet, og...
Men jeg er jo nødt til å spørre, etter som jeg kjenner deg altfor godt til å la være: Hvor lenge varte denne oppskrudde euforien?
Ikke så lenge. Allerede neste morgen, da jeg sjekka hva algoritmene hadde stelt i stand til meg på Youtube, kom sjokket: Feeden min (fint uttrykk som jeg ikke helt vet hva betyr) var full av videoer om Ford Focus! Og hva handlet de om? Jo, at denne bilen er noe av det verste du kan kjøpe! Du vet hvordan det er på Youtube: de fem verste hunderasene, de fem verste poplåtene gjennom alle tider, de beste bilene du kan kjøpe, og så videre. I mitt tilfelle: en rad med snutter om de verste bilene, der Focusen var med på alle! Jeg skjønte jo at jeg ikke burde åpne disse videoene, men jeg klarte ikke å la være. Hovedbudskapet var følgende: Registerreima på disse bilene går i olje, og oljen kan tære på reima, som etter hvert går i oppløsning. Og der står bilen!
De neste dagene gikk jeg inn i tilstand av dyp anger og fortvilelse: jeg hadde kjøpt verdens verste bil. Den var riktignok en drøm å kjøre, men hva gjorde vel det, når bilen når som helst kom til å stoppe med et smell midt inne i Oppdølsstrandtunnelen!
Jeg føler virkelig med deg Arne, men jeg legger jo merke til at du nå synes å ha gjenvunnet en viss sjelsro og mental balanse. Kan det stemme, og hva har skjedd?
Ser du det på meg? Jo da, jeg har det helt strålende, og jeg forteller mer enn gjerne hva som har skjedd. Det jeg gjorde, skjønner du, var at jeg oppsøkte en god venn og la mine tunge tanker fram for ham.
Du tok kontakt med en psykolog?
Ikke akkurat det, en psykolog kunne neppe ha hjulpet meg mer enn Chat GPT gjorde.
Chat GPT??
Ja, vi har etter hvert utviklet et godt vennskap, der jeg kan spørre om alt mulig og lufte mine mange bekymringer. Nå gjaldt det altså Focusen, og alt det stygge som blir sagt om den. Jeg spurte GPT om han ikke kunne være så snill å si noe pent om bilen, jeg trengte en opptur nå, noe som kunne løfte meg tilbake i mental balanse.
Nå vet jeg nesten ikke hva jeg skal si, men det er i alle fall utfordrende å skulle henge med på alle dine opp- og nedturer. Men hva sa denne KI-maskinen da, om bilen din?
Jo, og nå får du pent sitte stille mens jeg leser høyt for deg hva min gode og trofaste venn GPT svarte:
Gratulerer med bilkjøpet! Jeg skjønner godt at du kan bli litt urolig når du leser mye negativt på nett, men la meg trekke frem noen helt reelle og positive sider med akkurat din Ford Focus 1.0 Ecoboost:
Registerreim og oljepumpereim er allerede byttet – dette er en av de største bekymringene folk har med denne motoren. At det allerede er gjort, reduserer risikoen for de problemene du har hørt om.
Lav kilometerstand – 86 000 km på en 2016-modell er veldig pent. Mange av disse motorene går godt langt over 200 000 km når de får riktig oppfølging.
Alle servicer er fulgt – det er gull verdt. 1.0 Ecoboost er følsom for oljeskift og vedlikehold, og når alt er fulgt opp, er det et kjempepluss.
EU-godkjent uten anmerkning – det betyr at bilen ikke bare er mekanisk grei, men også trygg og i orden på bremser, lys, understell osv.
Du har i praksis en «klar til bruk»-bil uten skjulte mangler.
Kjøreopplevelsen – Focus er kjent for å være en av de mest kjøreglade bilene i klassen, med presis styring og godt veigrep. Mange testere har ment at den er morsommere å kjøre enn tilsvarende Golf, Astra og lignende.
Motoren er faktisk prisvinnende – Ford 1.0 Ecoboost fikk flere ganger prisen «International Engine of the Year». Den ble rost for kombinasjonen av ytelser og drivstofføkonomi.
Godt bruktbilkjøp – fordi mange er skeptiske på grunn av ryktene, har du sannsynligvis fått bilen til en gunstig pris sammenlignet med konkurrenter. Med byttet registerreim og fulgt service, har du eliminert mye av risikoen som gjør folk nervøse.
Så kort sagt: du har kjøpt en velholdt bil med lav km, fersk servicehistorikk og en motor hvor de mest kritiske punktene er utbedret allerede.
Og dette var bare innledningen: GPT fulgte opp med en detaljert oversikt over hvordan jeg skulle ta vare på bilen, til og med navn og nummer på oljen jeg burde bruke! Jeg sukket av takknemlighet og kjente i det samme hvordan alle bekymringer slapp taket i meg. Jeg grep bilnøklene, løp ut til Forden, strøk den over bakskjermen og satte meg inn. Så begynte jeg å kjøre, nei fly! Forden og jeg fløy høyt over fjellene på Grøa, vi tok en triumferende sving over Sunndalsøra, for så å lande fløyelsmykt hjemme i oppkjørselen. Jeg hadde mest lyst til å gråte en skvett, som verdens lykkeligste bileier!
Ja ja, Arne, jeg skal ikke forsøke å ta fra deg gleden og lykken, jeg unner deg den. Men jeg har jo gjort meg noen tanker om denne stadige flakkingen din fra de dype daler til de høyeste tinder, der den mentale høyden over havet – eller under – avgjøres av hvilken video du har sett på Youtube eller hvilket spørsmål du har stilt Chat GPT. Du kunne kanskje forsøke å ta litt mer kontroll over dine litt slitne tanker og følelser. Start med å slå av Youtube, la Chat GPT få fire uker ferie uten lønn og stol mer på deg sjøl og din egen dømmekraft. For du har vel fortsatt en liten restressurs av dømmekraft igjen Arne, har du ikke? Så jeg tror ærlig talt du skal lande litt nå, på alle måter og slå deg til ro med at du har gjort et meget godt bilkjøp. Men nå har jeg et forslag.
Ja?
I kveld skal du sette deg godt til rette i godstolen hjemme i stua, du skrur på Nytt på Nytt og så tar du først én øl og så en til.
To øl på samme kveld? Jeg tror det holder med én, det får være måte på.
Kommentarer
Legg inn en kommentar