Bekymringsverdig føles ut som feil

 

Det er tydelig at noe er bekymringsfullt – eller verdig? – i hodet på bloggforfatter Ulvund.

Jeg er en språklig opportunist: skriver slik det faller meg inn, litt ut fra kvaliteten på nattesøvnen og konteksten. Én dag skriver jeg regjeringen, den neste kan det godt bli regjeringa. Og jeg liker egentlig ikke at det sitter bedrevitere rundt omkring som på død og liv skal fortelle meg og alle andre hva som er godt og korrekt språk.

Språkrådet minner meg litt om Helsedirektoratets ernæringsavdeling, der det sitter lærde akademikere som forteller oss hva vi skal spise til frokost, og aller helst hva vi ikke skal spise. Jeg tror for øvrig vi er siste generasjon som får slike statlige pålegg (!) lagt på tallerkenen: de fleste av oss forholder oss jo til Kiwi og Rema og Coop, som velter ut sine daglige kostholdsråd i tv-reklamene: kjøp pølser og brus, ta tre betal for to. Fem om dagen? Gi meg to Pepsi Max og tre wienerpølser!

Men jeg synes å huske at jeg begynte dette tullet med noe om språk, selv om det er flere linjer siden, og hukommelsen er ikke lenger hva den aldri har vært. Jeg skal altså ikke komme med språklige råd, det er heller snakk om observasjoner av noen språklige fenomener. Jeg sier ikke at det er snakk om feil, bare at det er uvant for et gammelt menneske som meg. Ved å skrive om det kan jeg kanskje bli mer fortrolig med de nevnte fenomener, slik at også jeg kan begynne å bruke dem, og slik sett bli en lykkelig og stolt del av den språklige tidsånden. Men det sitter langt inne, det skal jeg innrømme.

La oss begynne med et ord i overskriften: bekymringsverdig. Det er det man sier nå om dagen, og ikke bekymringsfullt, slik jeg er vant til. Her er det snakk om at noe er funnet verdig til bekymring. Og for meg blir det et positivt ladet uttrykk: funnet verdig til. Mens budskapet jo er det motsatte skulle man tro: at noe negativt og skummelt er på gang, som gir grunn til bekymring. Så dette skurrer i mine ører, og jeg må øve mye og kraftig før jeg blir i stand til å ta ordet i min munn og min penn. Men jeg skal nok klare det.

Bekymringsverdig er for øvrig ikke et nytt ord. Det norske akademis ordbok gir eksempler på bruk av ordet fra 1970-tallet og opp mot vår egen tid. En så stilsikker forfatter som Jan Kjærstad bruker det i sin roman Oppdageren fra 1999: «denne bekymringsverdige utviklingen».

Men så faller et annet ord ned i min slitne hjerne: kritikkverdig. Der fikk jeg den. For det kan jo ikke hete kritikkfullt? Da er det kanskje både rett og riktig og helt på sin plass å si og skrive bekymringsverdig også da?

Jeg innser at jeg må ut på det åpne netthavet igjen, for å se om Språkrådet, som jeg lo litt av i innledningen her, har sagt og skrevet noe om dette ordet. Og det har rådet, og jammen tror jeg vi er ganske så enige. For rådet svarer følgende på et innsendt spørsmål, spørsmålet først:

«Jeg har i lengre tid irritert meg over bruken av ordet bekymringsfullt. En situasjon eller tilstand kan ikke være full av bekymringer. Den kan imidlertid være vel verdt å bekymre seg over, altså bør det hete bekymringsverdig. En person, derimot, kan gjerne være full av bekymringer, altså bekymringsfull. Kan Språkrådet få bukt med denne utviklingen der bekymringene flyttes fra subjekter til objekter?»

Språkrådet svarer slik (utdrag):

«Helt nytt er det ikke. Det ser ut til at 1978 er året da bekymringsverdig blir tatt i bruk i skrift, i alle fall er det svært få treff på nb.no før det året. Det virker som om f.eks. bekymringsfull utvikling fremdeles er mye mer brukt enn alternativet med -verdig (ca. tre ganger så mye, viser nettsøk desember 2016)...

Ordet bekymringsverdig er nytt, men det er vanskelig å kritisere det. Det har ingen klare formelle lyter, og det faller på plass mellom andre ord, som kritikkverdig og rosverdig. Det vil nok komme i ordbøkene, om det ikke er der allerede. Noen synes ordet skurrer fordi det meste som er verdig noe, kan sies å fortjene det, mens det er rart å si at noe «fortjener bekymring». Det kan være noe i det, men det er noen små hull denne logikken fra før, for det finnes noen sammensetninger av lignende kaliber, som avskyverdig (for avskyelig) og kritikkverdig. De som ikke liker noen av variantene, kan godt vurdere å bruke det uangripelige ordet urovekkende mer, eller til og med friske opp med fyndige uttrykk som «en lei utvikling».»

Det andre uttrykket i overskriften er føles ut som. Også det er blitt et kurant og mye brukt uttrykk nå for tida, og det er i ferd med danke ut det gammelmodige: føles som. I gamle dager sa vi: Det føles som om tida står stille. Nå heter det: Det føles ut som om tida står stille. Trolig har vi her å gjøre med at et uttrykk har stjålet et plagg fra et annet: Vi sier kjennes ut som, og så har dette uttrykket parret seg med føles som, som deretter har nedkommet med det uekte barnet føles ut som.

Språkrådet sier i en uttalelse at man nok bør være forsiktig med å bruke føles ut som: «Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært. Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som.»

Denne anbefalingen fra Språkrådet er vel omtrent like mye verdt som ei pølse i slaktetida: vi spiser den uansett hva de måtte mene i Helsedirektoratet. Det er full fest på språkloftet, og vi drikker av de flaskene som står framme.

Én av disse flaskene er av ganske ny årgang: Også. Også? Er det noe feil med dette vesle ordet også nå? Slett ikke, det er bare det at ordet har fått nye byrder å bære: en helt ny betydning: og så. Jeg tror dette nyordet kan ha oppstått i kjappe sportsredaksjoner på nettet, VG Sport kanskje. Siden har det spredt seg som som en Tik Tok-farsott over det ganske land, og det var ikke lenge siden jeg så det brukt også i Aura Avis her på Sunndalsøra. Hva er det snakk om? Jo, i svært gamle dager pleide vi for eksempel å si og skrive slik: Og så kom regnværet. Men nå heter det ikke det lenger, nå skrives det slik: Også kom regnværet. Eller slik: Og så var det min tur. Som er blitt til: Også var det min tur.

Jeg sukker, for jeg må innrømme at det blir ytterst krevende å skulle begynne å bruke både føles ut som og også, også. Men alt er mulig, og hvis jeg øver nok, skal jeg nok klare det. En viss pris må man tross alt betale for å være på parti med den nevnte tidsånden. Og da kan jeg jo like godt ta med et annet nymotens uttrykk på kjøpet: jeg vet. Hva er det jeg vet? Jo, at før i tida pleide vi på norsk å si jeg vet det. Men så har vi trolig lyttet til svenskene, som bruker det mer lettvinte uttrykket jag vet. Og så dro vi på en språklig svenskehandel og fikk med oss jeg vet hjem i bagasjen sammen med billig bacon og sprit.

Språkrådet – som jeg nå er blitt venn med – har sagt noe om dette også, som svar på et spørsmål:

«Barna mine svarer «Jeg vet!» i stedet for «Jeg vet det!». Strengt tatt sier de faktisk «Jæ veæt!», med sterkt trykk og ikke lite selvtillit. Er denne sløyfingen av «det» noe nytt? Og kan man skrive bare «Jeg vet!»?»

Språkrådet: «Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong. Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil. Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det».»

Men ett uvær har tross alt stilnet: i forhold til. For et par tiår siden herjet dette uttrykket verre enn covid, man kunne for eksempel ikke bli tatt på alvor som politiker hvis man ikke sa i forhold til minst én gang i hver setning. Et av de verste eksemplene husker jeg fra et kommunestyremøte på Sunndalsøra: en politiker ba om en orientering i forhold til Todalsfjordprosjektet. Jeg tror han mente orientering om prosjektet.

Så kanskje er det håp for oss språklige etternølere også: alt det nye er kanskje ikke gull, ja det kan til og med hende at det bare er tull!