Er det farlig å spise fisk fra Hammarkaia?

 

Seien veide 6,5 kilo, men var det trygt å spise den?

Jeg fisker fra Hammarkaia innerst i Sunndalsfjorden flere ganger i uka. Der står jeg som regel sammen med ivrige hobbyfiskere som er født helt andre steder enn i Sunndal, det kan for eksempel være Ukraina eller Syria. Noen ganger får vi fisk, oftere er det ingenting å få. Men det gjør ikke så mye, det er uansett en fin liten opplevelse å stå der på kaikanten og kaste. Særlig når det er nordavind inne på Øra, da ligger sjøen ved Hammarkaia stille og innbydende, i le for den sure vinden.

Fisket var nok bedre for noen år siden. Jeg husker særlig en dag for tre år siden, da fikk jeg 15 kilo flott sei i løpet av en liten time. Alle rundt meg på kaia fikk også fisk, to fiskere undervurderte størrelsen på fisken og brakk stengene sine. Et eventyr, og nesten uvirkelig at det skjer her innerst i en industri-fjord, med Hydros anlegg noen hundre meter unna, på den andre siden av elveosen, og det beryktede utslippspunktet ved Raudsand lenger ute i fjorden.

Tidligere i vår fikk jeg min hittil største fisk på Hammarkaia. Denne dagen lå det tømmerbåt ved hovedkaia, så jeg fisket fra en av de to små kaiene som ligger like ved innkjørselen til Øksendalstunnelen. På det første kastet satt den. Den var tung, fryktelig tung, men etter 20 minutter klarte jeg å lande den. Seien veide hele 6,5 kilo, og den var i flott kondisjon, et prakteksemplar.

Jeg stelte fisken og laget fine fileter av den, og puttet dem i fryseren. Nydelig råvare for heimlaga seibiff. Så en dag fikk jeg tilfeldigvis høre om en lokal kar som også er ivrig hobbyfisker. Til en felles kompis hadde han sagt hva han mente om fisken fra Hammarkaia: Den ville han aldri finne på å spise, av frykt for at fisken er infisert av forurensning i sjøen.

Da begynte også jeg å tvile, og neste dag tok jeg den nevnte seien ut av fryseren og grov den resolutt ned i hagen. Nå skulle det være slutt på fiskinga på Hammarkaia også for min del, det var da opplagt at fisken derfra var skummel å spise.

Sønnen min Leif med et beist av en lysing
han fikk på Hammarkaia i 2020.
En flott matfisk, som vi spiste  med god samvittighet den gangen.
En rapport fra Havforskningsinstituttet fra 2024 sier heldigvis
at denne fiskesorten har lave verdier av fremmedstoffer.
Men nå i 2025 er jeg likevel blitt skeptisk og lurer på om
sei, lyr og de ande artene vi kan få på Hammarkaia er full av miljøgifter.

Men etter et par dagers fiskepause begynte jeg å fundere. Kan det virkelig være farlig å spise fisk, som sei og lyr, fisk som lever høyt i vannet og som svømmer over store områder? Jeg begynte å søke etter informasjon, og bestemte meg for å gå rett til ekspertene: forskerne i Havforskningsinstituttet (HI) i Bergen. På HIs hjemmeside (masse nyttig info der!) fant jeg et intervju med forskerne Bente M. Nilsen og Yiou Mike Zhu: Størrelsen teller. Intervjuet handler om en omfattende forskningsrapport (på. engelsk), der Nilsen og Zhu er to av forfatterne. La meg sitere litt fra intervjuet:

«Forskerne har undersøkt data fra over 15 000 fisk. Studien bekrefter at det er flere forskjellige faktorer som påvirker mengden av ulike stoffer i fisken. Størrelsen på fisken er mest utslagsgivende.

– Større individer av en fiskeart inneholder ofte mer kvikksølv, og mindre av næringsstoffer som kalsium, kobber og mangan. Kvikksølv er et stoff man vil se minst mulig av i det vi spiser, mens kobber og mangan er essensielle næringsstoff som vi trenger i små mengder, forklarer Zhu.

Funnene fra studien tyder på at fisk av mindre størrelse kan være en tryggere og bedre kilde til essensielle næringsstoffer.»

Her lå det håp om fornyet tillit til Hammarkaia. Men kanskje hadde jeg gjort rett i å kvitte meg med den store seien, selv om den også trolig var helt grei menneskemat. Man spiser jo tross alt ikke sjølfiska sei til middag hver dag, og litt dritt er det vel i nesten alt vi får i oss. Trolig er nitritten i den kokte frokostskinka vi legger på brødskiva hver dag et større problem enn en fiskemiddag i ny og ne.

Men saken lå fortsatt og murret i bakhodet mitt. Da blusset en liten gnist fra min tid som journalist opp igjen, og jeg bestemte meg for å ta direkte kontakt med forskerne. Jeg hadde kanskje ikke den helt store trua på at jeg ville få svar, travle forskere har sikkert annet å tenke på enn gamle hobbyfiskere på ei kai innerst i Sunndalsfjorden. Slik lød e-posten min til forskerne:

Jeg har med interesse lest artikkelen som ligger på Havforskningsinstituttets hjemmeside: Størrelsen teller.

Jeg er ivrig fritidsfisker i Sunndalsfjorden på Nordmøre, og har gjort meg noen tanker om dette som jeg gjerne vil dele med deg. Jeg har fisket i indre del av Sunndalsfjorden i hele mitt over 70 år gamle liv, fra Hammarkaia innerst ved Sunndalsøra og utover til Flåøya og Ballsneset, som ikke ligger så langt unna det beryktede utslippspunktet for diverse forurensning ved Raudsand. Jeg fisker først og fremst etter sei og lyr; torsken er nesten ikke å få lenger.

Ofte fisker jeg fra dypvannskaia Hammarkaia, som ligger cirka en kilometer sørvest for Hydros anlegg på Sunndalsøra. Kaia er en svært populær fiskeplass, nærmest en liten turistattraksjon. I perioder har også jeg gjort flotte fangster her, bl. a fikk jeg 15 kilo sei i løpet av én time for to år siden. Men de siste par åra har fisket vært markant svakere, og det går lenge mellom de gode fangstene. Det gjelder også på de vante plassene mine utover i fjorden. Kan dette skyldes bare tilfeldige svingninger, årsvariasjoner, tilgangen på mat som varierer etc? Helt svart er det imidlertid ikke: For et par uker siden fikk jeg en storsei på 6,5 kg fra kaikanten, og noen uker før det en lyr på 5 kg på samme sted. Begge fiskene var i flott kondisjon.

Jeg har for øvrig lagt ved en undervannsvideo som en lokal videofotograf har tatt i vinter: Rune Bakkebø. https://www.facebook.com/share/r/1A6nohF8Yx/

Opptaket er gjort på 15 meters dyp om kvelden, da det er lys fra gatelysene ved kaia. Vi ser masse fin fisk svømme rundt, og da kan man jo spørre om det er like mye fisk som før ved kaia, bare det at den ikke er i hoggmodus. Jeg har merket meg at det ofte følger fisk etter sluken/reka helt opp til overflaten. De sirkler rundt uten å hogge. Slik var det ikke før.

Så var det spørsmålet mitt: Forleden tok jeg den nevnte storseien ut av fryseren og grov den ned. Jeg hadde nemlig begynt å tvile på om det er helsemessig forsvarlig å spise fisk som har stått her inne ved kaikanten. Jeg vet jo ikke hvor lenge lyr/sei står på slike plasser, og hvor mye de eventuelt får i seg av forurensning som måtte finnes her. Er dette fisk som går inn og ut av fjorden mot havet i en årsrytme, eller står de lokalt i fjorden over flere år?

Jeg kan nevne at Hammarkaia er en travel havn, der det ligger skip inne et par ganger i uka. Det er stor tømmereksport fra kaia, også singel og grus. I påska da jeg tok en fisketur her, la jeg merke til at det fløt bark og olje langsetter kaia, og olja var såpass tykk at den la seg som et belegg på snøret på snella mi. Til tross for dette la jeg merke til at en stor fisk fulgte etter sluken helt opp til oljeflaket ved overflaten. Synet av denne oljen økte min skepsis til å spise fisken herfra. Jeg kan legge til at sjøen var helt fin i går da jeg sjekket den. Det sies for øvrig at strømmen går fra kaiområdet og nordover mot Hydro-fabrikken, slik at eventuelle utslipp fra fabrikken blir ført utover på motsatt side av fjorden i forhold til Hammarkaia. 

Da har du fått et lite innblikk i en hobbyfiskers hverdag ved Sunndalsfjorden. Hører gjerne fra deg!

Vennlig hilsen Arne Ulvund
Grøa i Sunndal

Bare et par dager senere fikk jeg jammen svar fra to av forfatterne på den nevnte rapporten: Bente M. Nilsen og Yiou Mike Zhu. Forskerne hadde tydeligvis satt pris på å få respons på rapporten sin. Nilsen og Zhu presiserer at de ikke kan gi konkrete råd angående fisken ved Hammarkaia, siden det ikke er tatt prøver av fisken herfra. Men de kommer med betraktninger som uansett er interessante og relevante for oss hobbyfiskere. Og hovedpoenget er som i rapporten at størrelsen faktisk teller. De roser også videoen til Rune Bakkebø, som jo er en fenomenal dokumentasjon av livet ved kaia:

«Hei Arne Ulvund,

Takk for din interesse i vår artikkel «Størrelsen teller» som handler om en vitenskapelig artikkel der vi har undersøkt hvordan fiskens størrelse, fettinnhold, geografisk område og andre miljøforhold påvirker innholdet av næringsstoffer og uønskede stoffer i filet av en rekke fiskearter fra norske farvann.

Det var interessant å lese om dine erfaringer med fiske av sei og lyr i Sunndalsfjorden, her har du jo svært mye kunnskap om de lokale forhold. Det var også morsomt å se undervannsvideoen som viser masse fin fisk som sirkler rundt i området. Det er lett å forstå at dette området er en populær fiskeplass!

Men så til ditt spørsmål: Jeg forstår det slik at du er bekymret for at fisken du fisker ved Hammarkaia, kanskje ikke er helsemessig forsvarlig å spise? Det er vanskelig å svare helt sikkert på dette, da vi ikke har analysert sei eller lyr spesifikt fra dette området i våre overvåkningsprogrammer. Likevel kan vi, på grunnlag av en rekke store overvåkningsprogrammer som er gjennomført ved Havforskningsinstituttet, generelt si at sei som regel har lave verdier av uønskede stoffer selv når fisken er fanget i områder med kjent forurensing.

I fisk er det særlig kvikksølv, organiske miljøgifter som dioksiner og PCB samt perfluorerte alkylstoffer (PFAS) vi er bekymret for. Dette er stoffer som kan akkumuleres i fisken over tid (og derfor øker med alder og størrelse på fisken) og som også hoper seg opp oppover i næringskjeden. De organiske miljøgiftene er imidlertid fettløselige forbindelser som følger fettet i fisken, og for sei og lyr som er magre fiskearter med svært lite fett i fileten blir det aldri høye nivåer av organiske miljøgifter i fileten. Når det gjelder PFAS har vi også gode data for sei som viser at innholdet av PFAS generelt er lavt i seifilet.

Mager fisk kan imidlertid ha høye nivåer av kvikksølv i fileten, dette har vi særlig sett for brosme og lange, og for torsk i noen områder, men for sei ser vi at denne arten ikke tar opp så mye kvikksølv. Kvikksølvnivået øker med økende størrelse på fisken, men for sei ser det ut til at selv ganske store fisk (over 5 kg) sjelden får veldig høye nivåer av kvikksølv. Dette skyldes nok at sei har en annen diett enn både brosme, lange og torsk. Sei spiser pelagisk, noe som betyr at den spiser mye plankton og pelagiske krepsdyr samt fisk som sild og brisling som heller ikke har høye nivåer av kvikksølv, og den beiter ikke nede på bunnen slik brosme, lange og torsk gjør. I tillegg er seien en utpreget vandrefisk som drar på nærings- og gytevandringer over lange avstander, mens brosme, lange og fjordtorsk er mer stasjonære arter. Den tydelige forskjellen på disse artene har vi blant annet sett i den forurensede Hardangerfjorden der brosme og lange har svært høye nivåer av kvikksølv i filet (gjennomsnitt over 1,0 mg/kg våtvekt), mens sei fra samme område hadde mye lavere nivåer (gjennomsnitt på 0,063 mg/kg våtvekt). For lyr har vi også en god del data fra vår overvåkning som tyder på at lyr kan få litt høyere nivåer av kvikksølv enn sei, men generelt finner vi at kvikksølvnivåene også i lyr er mye lavere enn grenseverdiene som gjelder for lovlig omsetning av fisk til konsum. De øvre grenseverdiene for kvikksølv er satt til 0,3 mg/kg våtvekt for sei og lyr, og 0,5 mg/kg våtvekt for brosme og lange.

Generelt sett vil jeg altså si at det trolig er trygt å spise i hvert fall sei og antagelig også lyr som er fanget i Sunndalsfjorden. Men hvis du vil være ekstra trygg, kan det være en god idé å unngå å spise de største individene. Som vi sier i artikkelen vår: Størrelsen teller, og resultatene våre viser at de mindre fiskene både har mindre kvikksølv og mer av noen av de gode næringsstoffene i fisken, så det er flere gode grunner til å foretrekke de mindre individene. Så er det jo stor variasjon i nivåene for ulike arter, så hvis dere for eksempel skulle få brosme eller lange fra Hammarkaia, er det veldig mye mer usikkert om fisken vil være trygg å spise!

Jeg håper dette var litt nyttig informasjon for deg, og vil også tipse deg om vår nettside Sjømatdata | hi.no der du kan finne mer informasjon om nivåene av både næringsstoffer og uønskede stoffer i en lang rekke fiskearter. Dette er data fra Havforskningsinstituttets langvarige overvåkning av fisk og annen sjømat.

Vennlig hilsen

Bente M. Nilsen og Yiou Mike Zhu»

Dattera mi Hanna med påskefangsten på Hammarkaia:
en sei på ett kilo.
Det er trolig ideell størrelse for matfisk, ifølge forskerne.

Dermed var saken opp- og avgjort for min del: Jeg kommer fortsatt til å fiske fra Hammarkaia, og jeg tror sannelig at jeg kommer til å ta med meg hjem også de store fiskene jeg eventuelt måtte få, bortsett fra lange, brosme og torsk. Det er jo uansett farlig å leve, og rusk og rask har kroppen min måttet tåle i over 70 år; og den står fortsatt på to bein. Skitt fiske!