I en verden med krig og konflikt – er det disse vi vil ha til høsten?

Hvis Erna Solberg, Sylvi Listhaug og Guri Melby vinner valget til høsten,
må Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Jens Stoltenberg forlate regjeringskontorene.
Foto: Benjamin A. Ward/Stortinget.

Stortingsvalget til høsten er bare noen korte vår- og sommermåneder unna. Hvor verden befinner seg på valgdagen 8. september, vet ingen. Det eneste sikre er at vi kommer til å gå fra den ene sjokknyheten til den andre. Ganske sikkert er det også at valget i Norge kommer til å bli jevnt, og at sannsynligheten er stor for at norske velgere kommer til å innsette en høyreradikal regjering, med Fremskrittspartiet i førersetet.

For også norske velgere har kastet seg på den internasjonale bølgen av høyreradikalisme som fosser inn over alle strender, på alle kontinenter. I USA rives den demokratiske grunnvollen i stumper og stykker, i Europa er ytre høyrepartiene på frammarsj i flere land, urovekkende nok også i Tyskland. Ungarns leder Viktor Orbán er en sterk støtespiller for Trump og Putin.

I Norge har vi nylig fått en ren Arbeiderparti-regjering. Det har gitt partiet et kraftig løft på meningsmålingene. Om framgangen fortsetter og holder seg fram mot valgdagen, er høyst usikkert. Uansett kan vi alle se at det er blåst en ny vitalitet og styrke inn i partiet og statsminister Jonas Gahr Støre. Og det skulle bare mangle: Med krig i Ukraina og Midt-Østen og med en krigstruet verden for øvrig, har Støre med seg noen av Europas dyktigste utenrikspolitikere i sin regjering: Foruten statsministeren selv er det utenriksminister Espen Barth Eide og tidligere Nato-sjef Jens Stoltenberg. Ingen andre land er i nærheten av å ha en slik kompetanse i regjeringen. Stoltenberg er riktignok finansminister, men ingen kan være i tvil om at han i praksis også vil fungere som assisterende utenriksminister, slik han nylig gjorde under sikkerhetskonferansen i München. Jeg kunne også nevnt stødige Tore O. Sandvik som forsvarsminister. Han gjør ikke skam på laget, selv om han har mindre erfaring enn de tre nevnte.

Det er lett for oss som sitter foran tv-en, å bli urolige og pessimistiske under trykket fra alle de mørke nyhetene som vi våkner til hver morgen. Slik er det i alle fall for meg. Men heller ikke for en lettskremt sjel som meg er bildet helsvart. Og det skyldes de forholdene jeg nettopp nevnte: Vi har verdens sterkeste utenrikspolitiske regjering! Jeg kan ikke komme på noen regjering i moderne tid som har hatt maken til besetning på dette området.

I mitt enkle hode skulle det tilsi at norske velgere ville strømme til en slik regjering, i en tid med krig og konflikt på alle kanter. Også fordi regjeringen etter hvert har levert på en rekke innenrikspolitiske områder: strømprisene er under kontroll, renta er på vei ned, prisstigningen avtar og arbeidsledigheten er svært lav i et næringsliv som går så det suser. (Jeg tipper at noen av Sveits-flyktningene synes det begynner å bli kjedelig der nede og lengter hjem igjen!)

Men slik er det altså ikke. Lenge nå har Frp og Høyre hatt godt over 40 prosent på målingene, og med støtte fra småpartiene Venstre og KrF har veien inn til regjeringskontorene ligget bred og åpen. De siste ukene veien fått noen humper, og den politiske kondisen til Erna Solberg og Høyre er åpenbart dårligere enn mange trodde. Men FrP holder stø kurs og ligger fast på rundt 25 prosent.

FrP – hva slags parti er det snakk om? Jo, et høyreradikalt parti, i slekt med andre partier av den sorten i Europa for øvrig. Partiets store framgang er en del av en sterk politisk bølge som skyller inn over verdens strender. Jeg kunne ha lyst til å sitere fra en artikkel fra NTB 19. februar, gjengitt i ABC Nyheter. Artikkelen er skrevet noen dager etter sikkerhetskonferansen i München:

«Samtidig uttrykker flere Frp-profiler begeistring for Vances uttalelser om at Europas største trussel kommer innenfra – gjennom «masseinnvandringen». Carl I. Hagen skrev på Facebook at europeiske ledere har tillatt innvandring av folk som «hater frihet og likestilling». Frps Jon Helgheim omtaler Vances tale som «knakende god».»

Det er altså et parti der fremtredende profiler har slike meninger om utenrikspolitikk som kan bli det største og ledende partiet i en høyreradikal norsk regjering til høsten. Hvis partiets leder Sylvi Listhaug ikke blir statsminister, så blir hun trolig utenriksminister.

Jeg må spørre: Er der virkelig det vi velgere ønsker: å bytte ut Barth Eide med Listhaug som den ansvarlige for vår utenrikspolitikk?

Det spørsmålet er det også god grunn til å stille til partiene Venstre og KrF. Begge partier sier klart og tydelig at de kommer til å støtte en borgerlig regjering hvis det blir borgerlig flertall ved valget. Selv om begge partier vet så inderlig godt at et slikt flertall er avhengig av at FrP får minst 25 prosent oppslutning, og at det er dette partiet som kommer til å dominere politikken og regjeringen etter en eventuell borgerlig valgseier. FrP kommer aldri til å gjenta "feilen" fra forrige gang partiet satt i regjering, da man i altfor stor grad lot Erna og Høyre dominere politikken. Nå er partiet blitt storebror på borgerlig side, og Venstre og KrF vil måtte ta til takke med de politiske smulene de får seg tildelt nederst ved bordet.

Venstre og KrF kommer selvfølgelig med den gamle regla om at de ønsker en Erna-ledet regjering med stor innflytelse også for disse to partiene. Men det vil jo aldri skje: Det politiske bildet er snudd på hodet på borgerlig side, politikken er flyttet langt ut mot høyre, og der vil den forbli, uansett om Venstre-leder Guri Melby strever hardt med å framstå høy og mørk i utenrikspolitikken og overbyr alle andre partier straks det kommer opp en sak knyttet til Ukraina. For meg framstår hun stadig tydeligere som en opportunistisk populist, som helt mangler den tyngden som de nevnte utenrikspolitikerne i Arbeiderpartiet har.

Det er nesten litt trist å følge utviklingen til partiet Venstre. Partiet har tross alt en stolt historie i norsk politikk, som et radikalt sosialliberalt parti. For meg skulle det tilsi at partiet i en tid preget av krig og uro minst av alt ville søke ekteskap med høyreradikale partier, og at det heller ville vært naturlig å være en del av en sentrum-venstre-allianse. Men slik er altså ikke situasjonen: Melby vil heller ha Listhaug enn Støre.

KrF er blitt så lite at det er fristende å forbigå partiet i stillhet. Men partiet gjør det samme som Venstre: tar med seg sine to-tre prosent på målingene og legger dem i fanget på Listhaug. Selv om hennes parti vil stanse innvandringen, minske u-hjelpen og åpne tappekranene. Listhaug vet godt hva hun trenger å gjøre: gi KrF noe på familie, og vips så blir det stille og aftenbønn i den leiren.

Så gjenstår bare å ønske Norge og nordmenn et godt valg til høsten, hvis den tid kommer!