Hellige fjell og lyktestolper - og svarttrost

 


Dagslyset har ennå ikke lagt seg over høstskogen i lia opp mot Åsbrona. Men det er på vei, og snart tenner en svak morgensol lys i snøen på Kaldfonna og på Hornet. Hornet er mitt hellige fjell.

Alt dette sitter jeg og ser sakte på, godt anbrakt i en gyngende hengestol i en overbygd krok vi har ved siden av verandaen. I høst har jeg pleid å gå hit hver morgen, med kaffekanne og kopp. Men før jeg slår i den første koppen, lar jeg øynene hvile på lia og fjellet, mens jeg forsøker å fange inn nyansene som endrer seg etter hvert som morgenlyset blir sterkere.

Slik kan jeg sitte i en halv time, med det fiolette og rosa ullpleddet mitt tett anbrakt rundt min magre skrott. Da jeg satt slik i går morges, etter den andre koppen med kaffe, kom jeg til å tenke på noe jeg leste en gang: man bør begynne hver morgen med å se langt.


Se langt, Arne? Det må du forklare nærmere, selv om det kanskje er ganske krevende, for en som ser langt etter det meste...

Krevende? Nei, det kan være så enkelt som å titte ut av kjøkkenvinduet eller gå ut på verandaen og fange inn omgivelsene med blikket, enten det nå er hus, gater, natur eller bare den tomme himmel over oss, den uendelige åpne himmel som er så full av mysterier at den har plass til alle tanker vi måtte ha lyst til å tenke. Når vi ser langt på denne måten, skjer det visstnok noe i hjernen vår, det settes i gang positive prosesser. Kanskje har det med urgamle instinkter å gjøre, fra den tida da menneskene måtte følge nøye med på alt rundt seg i naturen, det handlet om å være føre var for å overleve. Men nå for tida har vi jo sluttet med å se langt, det første vi gjør når vi våkner om morgenen, er å kaste oss over telefonen, og så blir vi liggende eller sittende og stirre de ti-tjue centimetrene inn i skjermen. Vi ser kort, og ikke langt, og slik fortsetter vi resten av dagen, helt til vi legger oss om kvelden, med øynene fulle av blått skjermlys og sjela enda mer rastløs og utilfreds enn da vi startet dagens økt. Om vi blir kortsynte av dette, skal jeg jeg ikke ha sagt noe om.

Det aner meg, Arne, at du sitter slik i huskestua di ikke bare for å se langt, men også for å få en viss fred og balanse i din hardt prøvede sjel. For det er jo tøffe tider, ikke sant?

Jo, du har nok rett i det. Jeg tar aldri med meg telefonen ut i huskestua, jeg ser og hører heller ikke på nyhetene før jeg går ut. Jeg stenger verden ute, rett og slett, jeg vil for min sarte sjels skyld ikke ta verdens elendighet inn over meg på dette tidspunktet av dagen. Så lenge jeg ikke vet, er det nesten som om krigen ikke finnes.

Ja, der spratt høna ut av egget Arne, for det er krigen dette handler om, Putin og krigen hans i Ukraina, med trusler om bruk av atomvåpen? Han har taket på deg, godeste Putin-far, han har klart å skremme livskiten ut av deg, akkurat slik hensikten var?

Det vet jeg ikke, men jeg innrømmer at krigen går hardt inn på meg, men det gjelder vel for de fleste. Men krigen er ikke det eneste jeg strever og baler med for tida.

Å, få høre!

Jo, det har seg slik at jeg utpå sommeren, etter en aktiv periode med mange turer i skog og fjell, fikk stadig større problemer med en hæl.

En hæl, det var såpass ja?

Ja, det ble etter hvert såpass ille at det ble bom stopp med turgåinga. Jeg gikk i opplag, så å si, og der har jeg mer eller mindre befunnet meg siden. Det har et fint latinsk navn dette hæl-problemet mitt, og det er en viss trøst i det, å ha en fin diagnose.

Du har med andre ord to store problemer for tida Arne: trusselen om atomkrig og en vond hæl. Jeg tipper at hvis du selv skulle rangere disse to, så ville hælen komme på topp, stemmer ikke det?

Vetta faen, men jeg har i alle fall ikke lagt meg ned med trynet under ei pute, jeg har nemlig forholdt meg proaktivt, som det heter nå for tida, til hæl-problemet mitt, sett på det som en utfordring, nærmest. Jeg har begynt på Fitnesspoint.

Fitnesspoint??

Ja, det er et sjølbetjent treningssenter i andreetasjen på Coop-bygget på Sunndalsøra. Dit går jeg tre-fire dager i uka, med stadig stigende sjøltillit etter at jeg til slutt klarte å finne ut hvordan man skulle aktivere en app for å komme seg inn den låste døra. Man kan dra bankkortet også, så nå er jeg nærmest høy på pæra når jeg nærmer meg døra. Svisj, og så er døra åpen, som om det skulle vært den enkleste sak av verden.

Og det er det vel også for de fleste av oss, Arne... Og der inne driver du på med å bygge muskler, på din sytti år gamle kropp?

Bygger og bygger, det er kanskje å ta litt hardt i, men jeg trener i alle fall, eller mosjonerer i det minste. Det er jo først og fremst med tanke på hælen, jeg gjør blant annet styrkeøvelser for musklene i leggen, det skal visstnok være bra for hælen også. Og litt bedre er den blitt, synes jeg.

Og på Fitnesspoint trives du blant muskelsprengte ungdommer?

Det er folk i alle aldre og kroppsfasonger der, bare så det er sagt. Men jeg innrømmer at jeg nok tenkte litt på dette i starten, at jeg som olding kanskje ikke ville passe helt inn miljøet. Derfor gjorde jeg noen forberedelser før jeg begynte, jeg kjøpte meg nye hvite Hoka-sko, du vet dette inn-merket som man bare må ha for ikke å være helt utdatert. Så jeg ankom senteret med nye sko som nærmest lyste opp hele lokalet og gav klare signaler om at her var det en som kunne kodene og som kunne aksepteres, til tross for alderen. Men det må jeg legge til, at det er et problem med senteret, nemlig musikken.

Mine hvite Hoka-sko lyser opp hele lokalet.
Musikken?

Ja, de spiller ei fast remse med fire-fem melodier om igjen og om igjen, melodier som sikkert skal passe til rytmen i treninga. Men det er jo bare støy, og et par netter nå har jeg bråvåkna av at den ene melodien har remja gjennom mitt arme hode, og så har jeg mista resten av nattesøvnen.


Med andre ord, Arne, du har ikke bare to problemer, du har tre: atomkrigtrusselen, hælen og musikken på Fitnesspoint, jeg føler virkelig med deg. Men du kunne jo bare ta med deg telefonen med øreplugger og lytte til din egen musikk, eller en podcast. Verre er det jo ikke...


Ikke det? Det får holde med Hoka-skoene. Hvis jeg i tillegg skulle komme der med plugger i ørene og et fjernt blikk fordi jeg lytter til mine egne greier, mens jeg patter som en kalv på vannflaska, ville jeg jo drite meg helt ut: Her kommer gamlingen som desperat forsøker å signalisere at han hører med i de yngres rekker. Det får være grenser. Dessuten, jeg vet ikke om det holder med tre.

Tre hva for noe?

Tre problemer. Det er nok heller snakk om fire. Som du vet, er jeg jo en temmelig tynn type, det er ikke snakk om mange høydemeter i bredden. Og nå er jeg nesten litt bekymra for at det kan bli verre, med all denne treninga. Jeg begynte å tenke på det etter at jeg traff på en kjenning utenfor Coopen etter at jeg nettopp hadde gjort unna ei treningsøkt. Stolt og gledesstrålende fortalte jeg om mine prestasjoner i benk og på mølle, og jeg må innrømme at jeg forventet en viss anerkjennelse i retur. Men nei da, vet du hva han sa, jo, at jeg ikke måtte trene for hardt, for da ville jeg bli så mager at jeg ville bli borte bak en lyktestolpe.

Sa han virkelig det, bak en lyktestolpe? Men han hadde vel unektelig et godt poeng...

Mulig det, i alle fall fikk jeg fikk noe å tenke på da jeg kjørte hjem til Grøa den ettermiddagen, et punkt til på lista mi; borte bak en lyktestolpe...

Fitnesspoint ligger i andreetasjen på
Coop-bygget.
Artikkelforfatteren er skjult bak
lyktestolpen i forgrunnen.
Nå begynner det virkelig å gå opp for meg at du har en krevende hverdag, med problemer i kø. Men jeg er tross alt tilbøyelig til å mene at krigen i Ukraina og trusselen om atomkrig burde være på toppen av problemlista di, Arne, foran hælen og musikken på Fitnesspoint, for ikke å nevne lyktestolpen. Er du ikke litt enig i det?

Kanskje det, og jeg skal innrømme at jeg tenker mye på krigen og Putin når jeg sitter ute i huskestua om morgenene. Før jeg går nærmere inn på det, må få jeg bare få sagt litt mer om ullpleddet jeg nevnte i sted. Det er nærmest trøstepleddet mitt det, i gode og onde dager. Fargene, fasongen og stoffet gir meg ro i sjela, slik ingen andre pledd kan gjøre. Når jeg en gang skal et stykke ned i jorda med permanent oppholdstillatelse, skal det være med dette pleddet godt pakket rundt min kalde kropp,
da er det ingen ting å frykte.


Pleddet ditt beskytter deg mot
Putin og atomkrigen også, kanskje?


Ja, jeg tror nesten det. For øvrig, jeg hadde ikke tenkt å nevne det, men i det siste har jeg vurdert å invitere Putin hjem til oss i Grøavegen 19.

Putin hjem til deg, intet mindre?

Klar for morgenstund i huskestua.


Akkurat, Putin. Vi skulle sitte sammen ute i huskestua, han i gyngestolen og jeg på en benk ved siden av. Jeg vet ikke om Putin forstår engelsk, men hvis han gjør det, skulle jeg først si, høflig men bestemt, min hjertens mening om krigen i Ukraina og all den lidelsen han påfører folket i Ukraina og hvor mye frykt og angst trusselen om å bruke atomvåpen fører til over hele verden. Jeg ville ha sagt at jeg ikke frykter for mitt eget gamle liv; jeg har jo levd en stund og har tross alt pleddet mitt.
Men vi har tre unger som har hele livet foran seg, og som må få slippe frykten for at alt skal bli revet bort i et inferno skapt av gamle utdaterte menn. Ville jeg ha sagt, men så skulle jeg raskt ha gått over til mitt mest hjertelige anliggende, nemlig svarttrosten.

Svarttrosten??

Ja, jeg måtte jo ha fortalt Putin om den! Når jeg sitter der om morgenen i grålysningen, kommer den ene svarttrosten etter den andre deisende inn på plenen, og så vipper de bortover mot skogen ved siden av tomta vår, der vi har lagt noen markspiste epler fra egne trær. Svarttrosten elsker frukt og bær, og nå har den gylne tider hos oss. Svarttrosten er en av de vakreste fuglene jeg vet om, og den har en sang som er så fin at den kan lindre selv mine tyngste bekymringer. En gang skrev jeg disse linjene om fuglen: «Det er blitt kveld. Jeg sitter ute på verandaen og lytter. I skogen bak uthuset dikter svarttrosten vårkveldens siste strofe, før dens øyne blir ett med nattens myke mørke.» Så vil jeg spørre Putin om de har svarttroster også i Russland. Hvis han snur seg mot meg, med et smil, og svarer at de har svarttroster også i Russland, tror jeg ikke at det kommer til å bli atomkrig.

Kommentarer