Funkygine og jeg

Funkygine smiler innbydende mot meg der hun ligger, og jeg kjenner fristelsen til å strekke ut en hånd.

Stopp, stopp, stopp her, Arne, for dette ser ut til å gå over alle støvleskaft allerede i innledningen, direkte pinlig er det, nesten til å rødme av, gamle mannen.

Pinlig? Hva er problemet med å bli fristet av en ferdig-pizza i frysedisken på Rema?  Funkygines egen pizza med mozzarella og pesto står det på esken, ved siden av bildet av den smilende unge damen. 

Javel ja, så det er frossenpizza du er ute etter Arne, det var tross alt godt å høre. Så Funkygine har starta som pizzaprodusent nå da? 

Ja da, og ikke bare pizza, hun selger også pastasaus, pasta, spaghetti og bakervarer, basert på ekte italienske råvarer står det på bloggen hennes. 

Som du har lest?

Ja, jeg visste jo ikke mye om henne fra før, bare at hun var sånn der influensadame som nå også føder barn i all offentlighet på tv, og at hun skal delta i Skal vi danse – All stars på TV2 nå i høst.

Du mener kanskje influencer....

Ja, samma det. Men jeg ville altså finne ut litt mer om Funkygines inntreden i matmarkedet. Og grunnen til det var potetchips.

Potetchips?

Ja, men jeg kommer tilbake til det. Først vil jeg bare si at jeg er imponert over både motet og evnen Funkygine viser ved å kaste seg inn i kampen mot de store matgigantene, med Orkla og Idun i spissen. Da skal du både være smart og ha trua på deg sjøl. Men hun er ganske forsiktig i markedsføringa da, ekte italiensk, det sprenger ikke akkurat dørene på Rema. Selv om hun føyer til med liten skrift at pizzaen er bakt i steinovn, og med surdeig. Dette vet jeg litt om, for jeg har sjøl rota litt med egen næringsvirksomhet en gang i tida.

Det ble kanskje mer rot enn næring...

Litt begge deler kanskje. Men hvor var jeg, jo, da jeg så pizzaen til Funkygine på Rema, fikk jeg en påminnelse om noen tanker jeg sjøl hadde gjort meg om et mulig framstøt i matvaremarkedet. Det handlet ikke om pizza, men om det jeg nevnte, altså potetchips, eller potetgull som vi sa i gamle dager. 

Aner det meg at vi snart ser de første posene med Arnes potetgull i butikkene?

Tja, det er nok et stykke dit. Men det jeg altså har lagt merke til, er at nesten alle de ulike merkene og posene har påskriften Havsalt. Havsalt! Det er jo der hemmeligheten ligger! Tenk deg en pose der det sto: Potetchips med salt. Ville ikke fått solgt en eneste pose! Kundene ville snudd seg bort i vemmelse og i frykt for at et eneste flak i munnen ville ha påført dem permanent hjertestans og det som verre er. Men havsalt derimot! Man ser ubevisst for seg det store dype rene hav, med sine grønne helbredende dønninger, der saltkorn skinner som glitrende diamanter. Til tross for at havet er fullt av plast og annen dritt.

Da da blir det Arnes potetgull med havsalt da?

Nei, jeg har sett lenger enn som så. Havsalt selger nok fortsatt, men jeg føler likevel at det lukter av litt slitent 1990-tall, at havsalt er litt passé, liksom. Likedan med steinovnsbakt og surdeig, magiske ord med løfter om himmelsk sprø bakst og evig liv.

Og nå er jeg spent Arne, hva er ditt hemmelige konsept, som du skal gå i baret med denne gangen?

Jo, og da kommer vi litt tilbake til Funkygine igjen, og hennes italienske satsning. Jeg ser litt i samme retning, men jeg tar det et skritt lenger enn henne og slår til med et helt eget brand, basert på det beste fra to verdener.

Brand? Så du har lært deg fagspråket nå? Jeg ville kanskje trodd at det var mer nærliggende for deg å ha et forhold til brandy...

Jepp, brand. Jeg satser på to brands, salt og potetgull. Og hold deg fast, mitt saltbrand er: AZZURRO - Håndkvernet organisk grottesalt fra Capri! Tenk deg en potetgullpose med den påskriften. Butikkene måtte ha innført køordning og begrensning i antall poser per kunde. Og jeg ville...

Ha blitt søkkrik, slik du pleier å bli hver gang du får en ny god idé...det er vel heller snakk om at du søkker...Og si meg Arne, er det du som skal sitte nede i grottene på Capri og skrape salt av berget? Mens du sveiver rundt på ei gammel kvern som du fant på mørkeloftet til bestemora di? Og vet du egentlig om det finnes grotter på Capri, og om det i så fall er salt i dem?

Slike spørsmål får man ta etter hvert. La meg bare få fortsette. Jeg skal selge dette grottesaltet i egne små asurblå poser, men i tillegg skal jeg altså bruke det i mitt eget potetgull. Men ikke hvilket som helst potetgull! Jeg har nemlig tenkt å bruke saktevoksende poteter fra potetens eget hjemland Peru, fra inkaenes gamle rike i 4000 meters høyde! Jeg skal sjøl reise over til Peru for å finne de aller beste potetene, fra nøye utvalgte smågårder. Slik kaffe-Friele og andre kaffeprodusenter reiser til Mellom-Amerika og Brasil for å finne de beste kaffebønnene, de som vokser i bratte fjellskråninger i skyggene fra eksotiske tropiske trær.

Men har du ikke nok poteter hjemme i Sunndal, en av landets største potetkommuner?

Jo da, jeg skal ha et eget sortiment med nøye utvalgte lokale poteter også, kanskje blir navnet der Ladyens lekreste, som selvsagt vil henspille på vår store dronning lady Arbuthnott. Men hovedproduktet blir likevel inkapotet med italiensk grottesalt fra Capri. Og grunnen til det er at jeg føler at kortreist-merkelappen er litt sliten nå, alt skal være kortreist liksom. Jeg går mer for drømmen om det eksotiske, det som ligger langt borte og høyt oppe, det som nesten er uoppnåelig og opprinnelig.

Og hva skal så barnet hete, når det ikke skal være oppkalt etter sin far?

Jeg har tenkt på det også, også her går jeg for italiensk, og da skal det stå med store bokstaver på mine poser: PATATINA, som er italiensk for potetchips. Under med litt mindre skrift følger: Chips med ur-poteter fra inkafjellene i Peru og Azzurro håndkvernet organisk grottesalt fra Capri. Og under der igjen: Det beste fra to verdener. 

Og da gjenstår bare en aldri så liten utfordring, eller i ditt tilfelle er det kanskje mer presist å snakke om problem, nemlig: hvordan i huleste skal du klare å finansiere denne satsningen, med produksjon, distribusjon og markedsføring?

La meg komme tilbake til det, men først vil jeg gjerne nevne at jeg også har en annen idé i bakhodet, men den er kanskje litt uutviklet ennå, litt prematur muligens. Men som du vet har jeg en stor hage hjemme på Grøa, og der har jeg altså planer om å sette opp en god gammeldags kullmile! Der skal jeg brenne mitt eget grillkull, intet mindre. 

Grillkullbrenneri i hagen??

Ja, nordmenn er jo gale etter å grille, og det selges store mengder grillkull hvert år. Men disse kull-sekkene og posene er jo så bånn triste! Omtrent som chips med salt. Da slår jeg til med mitt nye brand: HØYFJELLSKULL! Hemmeligheten er trevirket jeg skal bruke, nemlig ytterst saktevoksende dvergbjørk fra nøye utvalgte høyfjellsområder, helst fra Sunndalsfjella. Organisk og økologisk så det holder! Kanskje går jeg for denne påskriften på sekkene, under selve navnet: Hjemmebrent grillkull fra Sunndal - fossenes rike – tar grillmaten din til nye høyder!

Arne, vet du hva, nå føler jeg et intenst behov for å trekke pusten. Og det burde kanskje du tenke på også? Dessuten, jeg vil gjerne hjelpe deg unna de verste problemene du skaper for deg sjøl. Og kan jeg få driste meg til å komme med et aldri så lite, nøye utvalgt, forslag? Jo, du starta denne galskapen med Funkygine og pizzaen hennes. Jeg har en nokså høytvoksende følelse av at Funkygine har et temmelig stort forsprang på deg i matvaremarkedet, at hun har noen fortrinn som du neppe kan matche, for eksempel...

At hun er yngre enn meg, mer kjent, og ...

Og litt penere kanskje. Men det er nå så. Men det du kunne tenke på, Arne, var jo å sende ut en liten føler til Funkygine, der du forsiktig antyder mulighetene for et samarbeid dere to imellom? Hun med pizzaen, spaghettien og pastasausen, du med grottesaltet, potetgullet og grillkullet. Det kunne virkelig bli til noe!

Der sier du noe, den muligheten hadde jeg ikke tenkt på!

Og så kunne dere kanskje slå selskapene sammen, med et høvelig navn...

Og hva skulle det være?

Tja, vet ikke, sånn rent umiddelbart tenker jeg på denne: Skjønnheten og Udyret Food Company. Huff nei, sorry Arne, det bare glapp ut av meg, mente det ikke. Men ta det ikke så tungt du, reis heller en tur til Capri, sett deg i skyggene på en fortausrestaurant med en kald øl og glem saltet og potetgullet ditt. Ikke sant?