Hva som skjedde? Jo, min dårlige samvittighet blåste seg opp som en ballong, og omtrent oppe på Furu sprakk den og all lufta fossa ut. Jeg måtte snu for å ordne opp i fadesen og kanskje gjenopprette min mentale balanse.
Akkurat det er vel kanskje lettere sagt enn gjort...
Sant nok, men dette er en lang historie og den er så pinlig og banal at jeg selvsagt burde ha holdt den for meg selv, men siden du allerede aner hva som hadde skjedd, kan jeg like godt bekrefte dine bange anelser. Jo, jeg hadde altså vært på en helt vanlig hverdagslig handletur på Coop-en nede på Øra, og i korga mi hadde jeg som vanlig kefir og agurk og hermetiske tomater og egg og den slags. Da jeg nærma meg kassene var jeg – og det skjønte jeg etterpå – helt ute på viddene med et eller annet tankespinn, og jeg gikk nærmest på autopilot inn i det selvbetjente området, slik jeg pleier å gjøre.
Som du pleier, og det må jeg innrømme Arne, at jeg er faktisk litt imponert over at du har valgt å betale i de selvbetjente kassene. Uten å nøle scanner du vare etter vare som om du skulle ha vært ansatt i butikken i en mannsalder, og når du kommer til ei vare i løs vekt uten strekkode, søker du den opp og får den registrert.
Ja, og så velger jeg én plastpose, svarer bekreftende når maskinen spør om jeg har lagt til alle varene og avslutter med å legge kortet mitt mot det blinkende gule øyet i displayet. Så lyser den etterlengtede grønne ok-haken mot meg, før papirkvitteringen tikker ut som den endelige bekreftelsen på at alt har gått rett og riktig for seg, og at jeg atter en gang har gjennomført denne smule digitale utfordring til punkt og prikke.
Men så var det altså denne gangen, og det aner meg allerede at du neppe var fylt av denne stoiske roen som du stadig skryter på deg?
Husker ikke hva jeg tenkte på, men jeg begynte altså å scanne varene, én etter én, slik jeg pleier. Men så, plutselig, skjedde det noe, og problemet var at jeg ikke ante hva det var. Men jeg mista i alle fall oversikten da jeg var kommet til det med plastposen, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg trykka meg videre til betaling. Men det som da skjedde, og det var på verst tenkelige tidspunkt, var at maskinen for en gangs skyld krevde at jeg oppgav koden på kortet mitt, noe den jo svært sjelden gjør, men altså denne gangen. Jeg tastet lettere forstyrret inn koden, men fikk umiddelbart svar fra maskinen at koden var feil! Feil kode, ikke tale om! Men så demra det for meg: Jeg hadde brukt koden til det andre bankkortet mitt, et jeg nesten aldri bruker mer, men akkurat der og da hadde jeg altså henter det fram fra reptilhjernen. Jeg sukket dypt, tastet inn min nye kode og var uendelig lettet da maskinen godtok denne og spyttet ut papirremsa.
Og da var vel alt greit da, skulle man tro, men kjenner jeg deg rett – og det gjør jeg jo – var det først nå det begynte? Og det må jeg si Arne, at nå holder jeg for øyne og ører, for dette begynner å bli riktig så pinlig...
Det kan du si ja, men jeg er altså et vanlig jordisk menneske, som gjør så godt han kan, med varierende grad av suksess, kan man vel si.
Det kan man si ja...
Men la meg først si at jeg tross alt hadde hellet med meg denne dagen foran den selvbetjente maskinen på Coop. For maskinen godtok jo som nevnt den andre koden jeg oppgav og slapp meg ut gjennom fengselsporten. For jeg tenker med gru hva som kunne ha skjedd: at jeg var blitt trukket ut til kontroll! Det hender at en kunde, sikkert ut fra en eller annen helt tilfeldig digital utplukking, må vente til en av de ansatte kommer, som så sjekker at det er samsvar mellom kvitteringen og de faktiske varene du har på brettet eller i posen. Det har skjedd meg én gang, og med de fornuftens restressurser jeg tross alt ennå har, skjønte jeg jo at dette bare var en ren formalitet; jeg hadde dessuten alt mitt på tørre selvsagt, som alltid. Jeg sto der nærmest som en stolt konfirmant på overhøringa, som hadde framført salmeverset på rams!
Og det som også kom ut på pluss-sida, var at jeg uten problemer hadde scanna et par varer som ikke hadde strekkode. Det var sitron og croissanter. Jeg hadde ikke gått på den smellen jeg gjorde helt i starten av det selvbetjente opplegget: Jeg hadde plukka med meg et par sitroner i løs vekt og skulle til å taste dem inn i søkefeltet Finn vare. Men så fikk jeg hetta, for skulle sitroner skrives med s eller c?
Ærlig talt Arne, dette går over alle støvleskaft, jeg hadde i det minste trodd at når det gjelder språk, så burde du ha en viss kontroll, akkurat det tilhører ikke dine svakeste sider.
Jeg visste det jo selvsagt, men akkurat der og da begynte de to bokstavene å krige oppe i skallen min. Heldigvis vant s-en til slutt, og jeg fikk sitronene gjennom sikkerhetskontrollen og inn i avgangshallen. Da var det verre en annen gang, jeg hadde fått eksotiske tanker om hva vi skulle ha til middag. Så jeg plukka med meg en av disse svart-fiolette store klubbene av noen frukter eller kanskje de er grønnsaker, ikke vet jeg. Akkurat idet jeg la den på brettet og skulle til å søke i feltet Finn vare, gikk det opp for meg: Jeg husket jo ikke hva denne greia het! Og var dette den ene – eller den andre? For den andre var omtrent lik i størrelse og fasong, men var grønn. Og den het? Squash! Det husket jeg altså, men så var det dette fiolette søskenbarnet på Gjøvik. Jeg sukket tungt og resignerte, løftet blikket mot hun som satt i kundekassa rett bortenfor, fikk kontakt og spurte spakt: Hva heter nå denne? Hun smilte og sa som sant var: aubergine! Selvsagt, faen også, aubergine, jeg visste det jo! Og ikke før hadde jeg skrevet inn au i søkefeltet, så dukket den opp, lettelse!
Men nå har du havnet ettertrykkelig ute på viddene, som vanlig, jeg vil gjerne høre hvordan det gikk nå forleden, da du sto i kassa med feil kode og alt mulig, kom igjen!
Hvor var jeg? Jo, Jeg hadde altså fått scanna alle varene, og nå skulle jeg til å legge dem i en plastpose. Da gikk det opp for meg at jeg midt oppe i alt stresset ikke hadde fått tastet inn plastposen! Og den koster tross alt tre kroner. Hva skulle jeg gjøre? Bare ta en pose og la det stå til? Et aldri så lite butikktyveri? Nei, det fikk være grenser, ikke denne karen nei. Da fikk jeg en lysende idé: Jeg kunne jo bare sette i gang et nytt kjøp og ganske enkelt kjøpe en plastpose, verken mer eller mindre. Som jeg pleier, la jeg medlemskortet mitt i Coop på displayet, og registrerte at nummeret kom opp på skjermen. Men så var det bråstopp, og for å gjøre en lang historie kort, jeg fikk ikke kjøpt denne posen. Jeg fikk det ikke til, rent teknisk.
Så du stjal den du, i stedet?
Ja, det gjorde jeg, og lynraskt puttet jeg alle varene i posen og forsvant ut gjennom porten uten å se meg tilbake. Den perfekte forbrytelse var begått, og tyven var på vei hjem til Grøa.
Og det var altså da du snudde?
Jeg snudde. For et bilde hadde kommet opp på min mentale skjerm: Nummeret på medlemskortet mitt som fortsatt lyste fra skjermen på kassa idet jeg puttet den siste varen i posen og forlot åstedet. Og der og da dukket en illevarslende tankerekke opp: tenk om nummeret mitt ble hengende der som et forlatt garn i dypet! Hvis den første kunden som kom til samme stasjon, ikke hadde Coop-kort, ville jo hennes kjøp bli registrert på mitt kort! Med andre ord: Jeg var i ferd med å begå et dobbelt tyveri: først var det posen, og nå hadde jeg lagt ut en felle som kunne innbringe meg flere kroner i urettmessige medlemsprosenter på bekostning av intetanende andre kunder!
Men Arne, du må da vel ha forstått at slike systemer som vi her snakker om, selvbetjente kasser, ikke lagrer medlemsnummer på denne måten, ditt nummer var sikkert ute av verden før du hadde rukket å komme ut til bilen. Du har jo selv hevdet at du ikke er en digital sinke, men nå begynner jeg virkelig å tvile.
Selvsagt visste jeg det, men nå var altså denne tvilen sådd i min andre og mer ustabile hjernehalvdel, og da var det ingen vei tilbake. Bortsett fra at det var akkurat det det var, jeg kjørte sporenstreks tilbake til Coop, ante egentlig ikke hva jeg hadde tenkt å gjøre, men det er jo slik at forbryteren vender tilbake til åstedet. Jeg gikk med raske skritt innover blant reolene, plukket med meg et par varer jeg egentlig ikke trengte, og ilte mot kassa mi, der det fatale hadde skjedd noen minutter tidligere. Jeg tittet spent mot skjermen, enda jeg selvsagt visste at den ikke ville vise annet enn den vanlige velkomstremsa, og i alle fall ikke mitt medlemsnummer!
Og denne gangen var jeg glassklar og konsentrert. Hele prosedyren – som jo egentlig er såre enkel selv for meg – var gjennomført i løpet av sekunder. Da jeg kom til det avgjørende punktet med posen, tjuvgodset fra i stedet, hadde jeg planen klar og smilte triumferende idet jeg tastet inn kjøp av én pose.
Det aner meg at genistreken du nå hadde pønsket ut, var at du slett ikke skulle ta med deg en pose denne gangen, slik at det gikk opp i opp med den du hadde stjålet?
Nettopp, med et fast grep om glasset med tomatpuré og boksen med hermetisk sjampinjong, men uten pose, gikk jeg lykkelig og befridd for alle plager ut i bilen, la de to varene i posen, som nå rettmessig tilhørte meg, og kjørte hjem til Grøa uten en eneste bekymring i livet. Jeg satte til og med på en cd med barokkmusikk, for å understreke hvor strålende denne dagen var.
Jeg tror nesten jeg lar være å legge til mer her, Arne, dette taler jo for seg selv. Men tillat meg likevel å komme med et aldri så lite forslag: plukk fram denne mye omtale boka om filosofene i antikken. Så leser du kapitlet om stoikerne først én gang, og så en gang til. Jeg vet ikke om det hjelper, men det er lov å håpe. Lykke til!
Kommentarer
Legg inn en kommentar