Fra en bekymret manns dagbok

 

Molde sykehus, det var der retten var satt og juryen ventet med sin kjennelse. Foto: Creative Commons.

Jeg setter meg opp i senga med et rykk. Før jeg har tatt mitt første våkne åndedrag, er hele min beskjedne bevissthet fylt med dette ene: det er i dag det skal skje, nå er det ingen vei tilbake, du skal få dommen, juryen er klar med sin kjennelse, og den sitter og venter på deg ute i Molde.

Jeg titter ut, dagen er grå, med et lett regn i lufta. Passer som hånd i hanske til dagens formål. Men jeg har time først klokka to på ettermiddagen, hvordan skal jeg få minuttene og timene til å gå, slik at jeg kan sette meg i Colten og kjøre av sted. Det er tross alt en viss lindring i kjøringa, kanskje blir det Händel og hans velsignede barokk-konserter som må ta drittjobben i dag også, med å holde meg sånn noenlunde oppreist, der jeg sitter bak rattet. Country kommer ikke på tale, slik situasjonen er.

Og hva er så situasjonen? Jo, det har seg slik at jeg for et par måneder siden, etter en helt ordinær fjelltur, følte meg litt svimmel, pulsen var en tanke ujevn, og hjertet hoppet og spratt helt utenfor takt og god tone. Jeg kjørte en lang rekke scenarioer gjennom hodet, uten å finne den endelige forløsende forklaring. Det mest nærliggende, tenkte jeg, var at hjerteklaffen hadde åpna seg enda mer… Helt siden jeg var en ung og lovende mann, har nemlig legene, når de har lyttet på brystet mitt med sine alvorstunge stetoskoper, fortalt meg at jeg er utstyrt med en bilyd på hjertet. Hva denne bilyden skyldes, har jeg aldri spurt om, det man ikke vet, har man ikke vondt av. Men så for noen år siden fikk jeg forklaringen, av en lege som lyttet på mitt bankende bryst: Jeg har en hjerteklaff som ikke lukker seg helt, slik at noe blod strømmer tilbake fra hjertekammeret til forkammeret for hvert hjerteslag. Det er ikke farlig, sa legen, og jeg kunne hoppe og danse og sprette akkurat så mye jeg ville, uten at det kom til å ta livet av meg.

Men nå hadde altså klaffen tatt dagen, eventuelt kvelden, ifølge min egen dystopiske diagnose på vei ned til legen på Øra. Legen tar som alltid vennlig imot meg (jeg har alltid blitt godt ivaretatt og behandlet av helsevesenet på Øra). Etter å ha fortalt om min sørgelige tilstand, blir jeg påført en haug med EKG-kontakter, ikke for å sjekke den omtalte klaffen, men for å avdekke det elektriske kaoset i mitt svinnende hjerte. Utskriften er lang som en gammel pergamentrull fra Dødehavet, og i farten skimter jeg en kurve som beveger seg fra de dype daler til de store høyder. Det må da være forskrekkelig mange høydemeter i den kurven! Men kanskje er det like før den flater ut og stanser med et bliip? Blir det helikopter til Molde nå?

Ikke helikopter; legen er rolig og forteller meg med trøst i stemmen at EKG-en avslører at det riktignok er en urytme i hjertet, og at det kanskje kan være et tilløp til hjerteflimmer. Men nå skal jeg i alle fall henvises til en time hos hjertespesialist i Molde, til ultralyd. Da vil man få et klarere bilde av situasjonen.

Jeg tar med meg mitt rytmiske avvik, med bilyden på kjøpet, og kjører hjem til Grøa. Jeg er allerede smertelig klar over at jeg nå har fått næring til en hel haug med søvnløse netter. Min venn Google sitter og venter med alle sine mulige og umulige forklaringer, her er det bare å velge og vrake, alt etter dagsformen.

Snart kommer innkallinga fra sykehuset i Molde: jeg har fått time først om nesten to måneder! Jeg veier for og imot: Det betyr at jeg har altfor mye tid til mine ville spekulasjoner og mest trolig vil havne langt ute på vidotta i jakten på den endelige, uangripelige diagnose. På den annen side kan jo den lange ventetida også bety at legene i Molde har vurdert min tilstand som såpass ukritisk at jeg mest sannsynlig kommer til å overleve ventetida. Den som lever får se, sukker jeg, og klarer ikke helt å feste lit til sistnevnte teori.

Jeg bruker tida godt og tilegner meg nærmest en liten halvårsenhet i hjertefysiologi og dertil hørende sykdommer. Her er så mange flotte navn! Aortastenose! Mitralregurgitasjon! (som trolig er det jeg har). Jeg følger blodet på dets ferd fra høyre forkammer, ned til høyre hjertekammer (som vi spesialister kaller ventrikkel), derfra ut til lungene for å fylles med ny og forfriskende oksygen, før ferden går videre tilbake til venstre forkammer, derfra gjennom mitralklaffen (min ødelagte klaff) ned til venstre hjertekammer, hvorfra blodet endelig kan strømme gjennom aortaklaffen og videre ut i kroppens små og store blodårer, med sin livgivende last. Det er et under, nærmest et mirakel!

Midt oppe i alt dette skjer det store nasjonale hendelser på hjertefronten: Kong Harald skal opereres for å skifte ut den kunstige hjerteklaffen han fikk operert inn i 2005. Endelig har vi med hjerteklaffer (eller uten) fått et ansikt, vi blir hørt og sett! Det er riktignok aortaklaffen for Harald sin del, mens det trolig er mitralklaffen hos lille meg, og aortaklaffen har – det skal jeg glatt innrømme – en noe høyere status enn mitralen. Uansett, vi er i samme båt. Harald og jeg, blodsbrødre nærmest, og hadde han vært på Facebook, skulle jeg nok ha sendt ham en melding, med hilsen og oppmuntring fra en kjenner, en riktig innsider i bransjen. Hei Harald, lykke til med full klaff! kunne jeg kanskje ha skrevet, og han ville nok ha tatt den, full av humor som han er, kongen vår. Uansett skal kongen bli den første til å inviteres inn i min nystartede forening: Hjerteklaffens Venner (HV), der han selvsagt vil være æresmedlem så lenge skutan kan gå, og hjertet vil slå!

Dommens dag i Molde er satt til 29. oktober. Et par dager i forveien avlegger jeg en blodprøve som legen i Molde skal få oversendt før undersøkelsen. Jeg spør sykepleieren som stikker nåla i armen min hvilke prøver det er snakk om, og får vite at det blant annet er kolesterol, glukose… og så hjertesviktprøven.

Hjertesvikt. Jeg setter meg i Colten med et mørkt sukk og siger oppover Sunndalsveien hjemover mot Grøa. Der slapp katta ut av sekken: hjertesvikt. Det var bare den lille biten jeg manglet på en hel og full og ugjendrivelig diagnose: Sviktende mitralklaff med tilhørende tilløp til hjerteflimmer og lettere (eller kanskje ikke fullt så lett) hjertesvikt og med svimmelhet som medfølgende symptom, fordi hjertet ikke klarer å pumpe nok blod til hjernen. Alt er så glassklart og logisk, forklaringa lå der hele tida og ventet på meg et sted inne i Google-jungelen, det var bare det med hjertesvikten jeg trengte for å få brikkene til å falle på plass, den var spikeren i kista, så å si… Resolutt og nådeløst skyver jeg en liten snikende innvending til side: Du er jo i like god fysisk form som du pleier å være, og du er jo ikke tungpustet, er det forenlig med hjertesvikt? Og hjertesviktprøven er jo bare ren rutine forut for nevnte ultralydundersøkelse. Billig bortforklaring, sier jeg til meg selv, stå opp og se sannheten i øynene, ta det som en mann!

Og nå er det altså blitt 29. oktober og jeg og Colten er på vei til Molde. Vi siger av gårde i lav fart, med Händel svakt på i bakgrunnen, selv om han ikke kan gjøre noe fra eller til i dag. I veska mi har jeg pakket ned det nødvendigste, litt ekstra klær, ekstra kontaktlinser, ladeledning til mobilen. Jeg er rustet for alle eventualiteter, også den jeg anser som den mest sannsynlige: at det legen finner, er så graverende at jeg blir hasteinnlagt for øyeblikkelig operasjon neste dag. Opp og fram med brøstet mann, her kommer kniven! I går hadde jeg fått lykkeønskninger fra en hyggelig slektning, og jeg hadde svart at jeg håpet å være tilbake fra Molde neste dag, men trolig uten hjerte. I løpet av de siste par ukene har jeg også fått et par meldinger fra og en telefonsamtale med min kloke datter som bor i Oslo, der hun er helsesykepleier: Nå må du slutte å spekulere pappa, det fører ikke noe godt med seg, overlat diagnosene til legene, det er de som kan dette, ikke du. Etter undersøkelsen i Molde vil du få de svarene du trenger! Og så bør du kanskje tenke litt over hvordan du reagerer i slike situasjoner, at du bør ta tak i negative tankemønstre og bryte slike mønstre. Ja da, svarer jeg, I promise you a rosegarden…

Jeg er framme på sykehuset to timer før tida, og godt er det, for jeg har en del å gjøre før jeg har timen. Først og fremst må jeg jo sette meg ned og få dempet en tiltagende rask puls, som har økt fra sytti i Eidsvågen til nitti på Hjelset. Det skulle tatt seg ut å komme inn til legen godt over fartsgrensa i puls! Men jeg er rastløs og finner ikke roen. Med litt under en halvtime igjen å leve kjenner jeg en klam og våt følelse legge seg rundt kroppen: Jeg bør skifte skjorte! Heldigvis har jeg tatt med meg ekstra t-skjorte, og nå bærer det rett inn på toalettet i kjelleren ved kantina, der jeg får være i fred med min kattevask.

Final countdown. Vi er to-tre gråbleke sjeler som sitter på venterommet på hjertepoliklinikken. De to andre blir ropt inn, og nå er det bare meg igjen. Ikke nå lenger, for der står en hvitkledd skikkelse og roper opp navnet mitt: Ulvund? Ulvund svarer, reiser seg og legger sitt liv og sin skjebne i hennes hender.

Sykepleieren ber meg om å kle av meg på overkroppen og legge meg på benken, den med papirremsa på. Så måler hun blodtrykket og monterer juletrebelysningen på mitt spinkle legeme. EKG igjen altså, det er åpenbart elektrisitet de bruker her, da har de ikke gått over til giftsprøyte ennå…

Så står hun der plutselig, legen, hun smiler og sier navnet mitt, som om hun vil forsikre seg om at det er rett mann om ligger der og venter på dommen. Med vante bevegelser går hun i gang, hun fører ultralyd-apparatet i sirkler over brystet mitt, igjen og igjen. Plutselig slår en høy lyd inn, og på skjermen ved benken skimter jeg en grå muskelmasse som trekker seg sammen og utvider seg, i et audiovisuelt inferno. Det der kan da umulig være et friskt hjerte…

Legen trekker seg tilbake, tar opp et papirark og begynner å studere det. Har hun allerede fått det svart på hvitt, tenker jeg. Kjennelsen, uten ankerett. Så sier hun at verdiene mine, de fra blodprøven jeg tok, er fine. Ingen tegn til hjertesvikt her. Ingen tegn? Nei vel, men ultralyden da, skal jeg til å si, men hun kommer meg i forkjøpet: Hjertet ditt ser fint ut, det. Fint? Lettere forvirret spør jeg spakt: Men da jeg ble undersøkt hjemme i Sunndal, var det jo en urytme? Ja, det var det sikkert, svarer legen, men den er der ikke nå.

Ikke nå? Jeg skjønner instinktivt at jeg må mobilisere alt jeg har, hele halvårsenheten, og sier nærmest spørrende: Hva med hjerteklaffen da, og bilyden jeg har fått høre om i alle år? Igjen svarer legen rolig og tålmodig: Det er ikke noe feil på hjerteklaffen din nå…

Jeg har snart ikke mer igjen å komme med, bare en liten filleting, nærmest, og jeg prøver meg: Men jeg har jo vært en del svimmel i det siste, og tenkte kanskje at… Legen avbryter meg vennlig og sier at denne svimmelheten i alle fall ikke skyldes hjertet ditt, for det er ikke noe i veien med hjertet ditt.

Ikke noe i veien. Nå begynner det sakte å demre: Du er løslatt på prøve og kan gå! Jeg famler etter t-skorta, merker at også den er blitt våt, fomler den på meg, mens jeg ser bort på legen med et spørrende blikk: Kan jeg gå nå, da var det ikke noe mer?

Jeg snur meg mot henne i døra og alle mulige og umulige impulser farer gjennom hodet mitt. Så stotrer jeg fram at jeg er ufattelig takknemlig for at hun brukte tid på meg, at jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg brukte av helsevesenets ressurser når det viste seg at jeg var frisk, men… Hun smiler og jeg synes hun er den kuleste legen jeg noen gang har vært behandlet av, og idet jeg kliver ut i korridoren ramler det ut av meg at jeg bare ville si at hun i alle fall har gjort et stakkars menneske lykkelig igjen, bare det…

Jeg legger av sted nedetter korridoren, i en viss fart, og akkurat idet jeg skjønner at jeg har gått meg bort og havnet ved ekspedisjonen til Medisinsk avdeling, slår panikken ned i meg: tenk om legen nå kommer løpende etter meg og roper: Kødda! Hjertet ditt er pill råttent!

Etter et par avstikkere til stadig nye korridorer og avdelinger, står jeg endelig nede i foajeen ved Narvesen-kiosken. En rask kaffe frister, for jeg har ikke drukket en eneste kopp så langt i dag, av frykt for hva koffeinet ville gjøre med min hardt plagede puls. Men jeg må videre, jeg trenger andre rammer rundt denne jublende høytidsstund.

Snart er jeg kommet til kafeen Jordbærpikene på Roseby kjøpesenter. Hun bak disken smiler og jeg ser ikke bort ifra at jeg smiler tilbake. Hun er uansett det flotteste menneske i hele verden, i den beste kafeen, og jeg kjenner en trang til å si det, men dannet og kontrollert som jeg er i alle situasjoner, lar jeg det være. Snart sitter jeg ved bordet med rykende vidunderlig kaffe og mandelkake foran meg. Idet den første slurken legger seg som et himmelsk fløyelsteppe langs tunga, tenker jeg at Arne, stort mer enn dette kan du ikke be om.

Jeg og Colten er på vei hjemover mot Grøa. Akkurat idet vi kjører ut av Molde by, bryter noen spinkle solstråler gjennom skydekket som en vennlig hilsen fra byen, etter en strålende dag. Jeg hilser tilbake, takk sol, takk Molde! Jeg skal til å sette på cd-en, men venter litt, jeg skal tross alt komme meg trygt gjennom to rundkjøringer på vei ut av byen, og det blir nok i overkant å skulle gjøre to krevende ting samtidig: å lytte til country og klare ut med rundkjøringene.

Jeg kommer meg lekende lett gjennom de nevnte trafikale utfordringer, og der åpner den gylne landevei seg foran meg. Da er det endelig tid for Definitive Country, med Lynn, Glen, Jim, Bobby, Patsy og alle de andre vennene mine. Men idet jeg skal sette cd-en i spilleren, slår plutselig en svart tanke ned i meg: Hva er det du tillater deg? Feirer at du har brakt din friske kropp til sykehuset i Molde og lagt beslag på dyrebare helseressurser? Tenk på dem som virkelig kjemper for helsa si, mange med livet som innsats…

Jeg sukker og ber om tilgivelse og forsøker å stable et spakt selvforsvar på beina: Jeg ba tross alt ikke om å bli sendt til Molde, men når det først skjedde, så kom det i alle fall en kurert gammel mann ut i den andre enden, kurert – så lenge det varer – for dype unødvendige bekymringer. Dessuten har jeg alltid hørt at det er bedre å gå en gang for mye til legen enn en gang for lite. Det nytter ikke å angre når det er for sent.

Jeg lar det stå til med cd-en. Hei igjen Glen (Campbell), godt å høre fra deg igjen, sier jeg halvhøyt idet vi kjører gjennom Hjelset, og Colten nærmest buler ut av lyden fra Rhinestone Cowboy… There's been a lot of compromisin'/On the road to my horizon/But I'm gonna be where the lights are shinin' on me/

Ja, la alle lys skinne! Og før jeg vet ordet av det, synger jeg duo sammen med Glen, mens vi kjører fram gjennom strålefryd, og den ene sangen avløser den andre. I Eidsvåg, regner jeg ut med litt rask hoderegning, vil det være det klart for Bellamy Brothers, Let your love flow… Og ganske riktig, vi dundrer gjennom romsdalens vakre perle med Bellamy på full guffe, jeg vifter som en gal med armene i takt med musikken, og håper for guds skyld at min gode gamle kollega i avisa Driva, Sigmund Tjelle, ikke ser og hører meg på min ville ferd gjennom bygda, der han sitter i huset sitt ovenfor veien.

Mørket har lagt seg med all sin gode vennlighet over hus og landskap idet jeg svinger inn hjemme i Grøavegen 19. Jeg stanser bilen og puster ut. Da kjenner jeg plutselig at hjertet slår, med rolige jevne slag, som om det vil si: hei gamle ørn, jeg er her fortsatt og jeg gjør så godt jeg kan, vi får vel holde ut en stund til sammen, du og jeg.

Noen timer senere sovner den slitne gamle mannen, men hjertet hans, det blir visst oppe en stund til denne vidunderlige natta.