Baktanker

Søk i denne bloggen

Måne over Grøa

den november 23, 2018

Hent link
Facebook
Twitter
Pinterest
E-post
Andre apper

Måne over Grøa kvelden 22. november 2018.

Bilder

Hent link
Facebook
Twitter
Pinterest
E-post
Andre apper

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg

Luftig utsikt over Sunndalsøra?

Skeptisk sunndaling i luftig svev over Åndalsnes sentrum. Hva er det de gjør i Rauma kommune som vi ikke gjør, her i Sunndal? Blant annet bygger de et stort tindesenter og anlegger en fantastisk stikk ut-løype opp fjellsida i sentrum av Åndalsnes. Løypa heter Romsdalstrappa og utgjør en del av turtraseen Romsdalseggen, en 10,4 km lang fjelltur som går fra Vengedalen til Åndalsnes sentrum. Turen er blitt en av landets mest populære fjellruter i løpet av få år.

Da jeg så lyset i tunnelen

Det er påbudt med lys i moderne tunneler, med de følger det har! Bildet er fra Øksendalstunnelen. Foto: Aura Avis. Det må ha vært en gang i andre halvdel av 1950-tallet at jeg for første gang så månen i tunnelene i Oppdølsstranda. Noen tiår seinere kom det lys i tunnelene, månen gikk ned, reflekspinnene i tunnelveggene ble fjernet, og jeg fikk andre ting å tenke på. Vi bodde på brusfabrikken i Ålvundfjord fra jeg ble født i 1951 fram til vi flyttet til byens larm og vrede inne på Sunndalsøra sommeren 1958. Det ble mange bilturer innover i løpet av disse åra. Den mest spennende delen av turen var utvilsomt stranda med tunnelene. Det var to fenomener der som fikk mine allerede da ganske utstående øyne til å åpne seg på vidt gap: den gule skiva i enden av tunnelen, og pinnene som var festet i tunnelveggene og som reflekterte lyset fra bilen. Pinnene sto som tause vaktsoldater bortetter fjellveggen og ledet min far sjåføren trygt gjennom det beksvarte hullet i berget. Så vidt jeg kan hus

Mannen som rømte til Flåøya

Svaberget på Flåøya. Den gamle mannen står helt stille ytterst på svaberget på Flåøya. I hånden holder han ei fiskestang. Han er merkelig tynnkledd der han står, i den friske brisen som rufser i fjorden fra vest, en tynn genser over skjorta, ingen jakke. Mannen ser utover fjorden i retning Meløya, så senker han blikket ned mot snella og stirrer lenge på den, som om han ikke vet hva det er, eller hva den skal brukes til. Jeg kjenner mannen, han heter Arne, og jeg har kjent ham så lenge jeg kan huske. Men han er blitt så gammel, kanskje er han 80, kanskje 85. Plutselig fører han stanga bakover i en rask bevegelse, før han i neste øyeblikk pisker den framover i motsatt retning, utover, mot sjøen. Snøret farer ut fra snella og sluken tar en fin bue før den lander i sjøen tjue-tretti meter utenfor berget. Et forsiktig smil brer seg over ansiktet til mannen.

Historien om Knutsliøya – og en dødsulykke

Knutsliøya da det ennå var åpent landskap rundt husa. Fotokilde: Familien. Den 9. mars 1960 var 77 år gamle Jørgen H. Hoås fra Grøa på vei over hengebrua på Grøa, til fots. Dette var tretti år før bilbrua Torske bru sto ferdig, den 16. mai 1990. Det var sterk vind denne dagen, og Hoås forsøkte så godt han kunne å holde seg fast. Men det gikk galt, han mistet taket i wiren og styrtet ned mot elva under brua. Der lå det tjukk elveis, og Hoås slo hodet mot isen da han falt. To kvinner var vitner til hendelsen, det var Marit Hoel og Maria Tangen. Hoel løp ned på isen der Hoås lå, mens Tangen løp for å ringe etter legen. Men ingen kunne gjøre noe for å berge livet til Hoås, han hadde omkommet i fallet.

Arnes store dag – var det magi, eller bare flaks?

Colten står trygt parkert hjemme i Grøaveien 19. Men skyldes det flaks, eller kanskje et lite magisk mirakel? Jeg hadde en helt klar plan denne vakre onsdagen med skyfri himmel og en lett bris fra øst: jeg ville gå opp sherpatrappa til fjellet Prestaksla i gamle Nesset kommune, et område som nå så skamløst er blitt en del av storkommunen Molde. Med tindrende forventning satte jeg meg i Colten og begynte på bilturen til Eidsvågen. Nå har også jeg forventninger Arne, for det aner meg at det skjedde noe her, på tur utover, stemmer ikke det? Jo da, noe skjedde, og det er nettopp denne historien jeg gjerne vil fortelle nå, hvis jeg slipper til... For all del, jeg lytter med åpent sinn, og er klar for alt. Hva skjedde?

10 spørsmål om kommunereformen

Onsdag 4. mars inviterer Sunndal kommune til folkemøte om kommunereformen. Kanskje kan vi endelig få svar på konkrete spørsmål - og få slippe å høre mer svada? Er det her de kommunale byråkratene fra Nesset og Tingvoll skal ha sin framtidige arbeidsplass? Kommunereformen er topptung og toppstyrt, dette er den politiske eliten i Norge som forsøker å få oss nisser i hus og heim til å bli med på et prosjekt som de sjøl skal sole seg i glansen av. Problemet er at ingen, verken elite eller folk, egentlig har noen klar oppfatning av hva som er hensikt og mål med reformen. Å skape mer robuste kommuner, får vi høre. Robust? Det er ikke annet enn en verbal dekkoperasjon for tankeløshet.

Se på Sunndal, det er her det skjer

Det er edelt metall som blinker i kranhivene nede på Hydro, når bolt og ingot som skal ut til det sugende verdensmarkedet (arkivbilde 2013). Det lyser sterkere enn noen gang av metallet som arbeidsfolket ved Hydro Sunndal produserer. Og vi har det beste foran oss. Det er krise i overskrifts-Norge: Økende arbeidsledighet, oljenedtur og off-shore-rederier som legger hjørnesteinsskip i opplag langs hvert et nes på Sunnmøre. Havila, Farstad og andre gamle storheter får Ulsteinvik og Fosnavågen til å holde pusten mens kreditorene endevender hver tapte krone i selskapene, som bare for få år siden syntes å seile inn i en evighet av overskudd og brusende optimisme, etter hvert som stadig nye fartøyer ble sluppet ut i et hav av endeløs oljebonanza. Imens, nærmest i det stille, og langt under radaren for den gjengse offentlige interessen, seiler skip etter skip ut den trange Sunndalsfjorden med gull i lasten. Ja, for det er edelt metall som blinker i kranhivene nede på Hydro, når bol

Ved Skorgas mektige fot

Fossen Skorga ved Skorgfallet på Grøa. Den mektige fossen Skorga på Grøa i Sunndal kommer ofte i skyggen av den mer kjente Vinnu. Det er ufortjent! Lørdag formiddag dro jeg sammen med sønnavinden og 21,5 grader til foten av Skorga. Fra verandaen hjemme i Grøavegen 19 hadde jeg sett at fossen i løpet av få timer hadde vokst til formidable dimensjoner, og at Vinnu bare var en liten rislebekk i sammenligning, selv om også den hadde vokst i natt.

Drevet av Blogger