Tilbake til normalen i norsk politikk?

KrF-leder ( i alle fall fram til 2. november 2018) Knut Arild Hareide prøvde å finne seg til rette på borgerlig side i norsk politikk, men fikk det ikke helt til. Foto: Stortinget.

Kristelig Folkeparti har mye kristendom, men det er blitt heller lite med velgere etter hvert. Kanskje blir det bedre når partiet nå kommer hjem til den borgerlige siden i norsk politikk? 

Disse formastelige ord skrives noen forblåste dager før landsmøtet i KrF samles på Gardermoen for å bestemme at partiet skal forlate ørkenvandringen i ingenmannsland for å begi seg over til det forjettede landet der dronningene Erna, Siv (og prinsesse Sylvi) og Trine venter på KrFs nye kong Salomo, Kjell Ingolf Ropstad.



Alene i ørkenen
Forlatt og alene i ørkenen vandrer tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide rundt i ring, mens han slikker sine politiske banesår, som vår tids Saul av kongeriket Israel. Vi kan høre hans svake rop etter Ap-leder Jonas Gahr Støre, som etter sigende også han skal befinne seg et sted der ute i sanddynene, på evig leting etter en politisk oase som endelig og for alltid skal slukke hans brennende tørst etter makt og innflytelse.

Skal Jonas Gahr Støre endelig komme hjem fra ørkenvandringen og velge enten SVs Audun Lysbakken elller KrFs Knut Arild Hareide? Foto: Foto: Bernt Sønvisen, Arbeiderpartiet.
Men Hareide roper forgjeves, for Gahr Støre er blitt hentet ut av ørkenen av sine egne partifeller. Han er blitt fraktet tilbake til byen og Youngstorget, der er han blitt låst inne på et kontor og skal sitte der helt til han har lært seg leksa han har fått: Det er to blokker i norsk politikk, en rød-grønn blokk og en borgerlig blokk. Den rødgrønne blokka består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt, med Miljøpartiet de Grønne som en tvilsom hangaround. (Sistnevnte bør kanskje få spise de politiske veganrettene sine i fred.)

Den borgerlige blokken består da av Høyre, FrP, Venstre og KrF. Sistnevnte parti er inntil videre på lærlingkontrakt hos den bestående regjering, men det er grunn til å tro at det går mot fast ansettelse, til tross for at FrP ikke liker partier som mangler ryggrad og som slikker imamer oppetter ryggen. 

Det er nesten så jeg begynner å tro at vi er tilbake til normale tilstander i norsk politikk, i den grad det er mulig å snakke om en normaltilstand, så lenge vi har et parti i regjering der justisministeren – før hun ble sparket – skrev at Arbeiderpartiet mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. 

Kjell Ingolf Ropstad er KrFs kong Salomo, her øvingssitter han sammen med FrPs Morten Høglund.
Foto: Creative Commons.

I alle fall – og uansett – Kristelig Folkeparti har alltid vært og kommer til å forbli et borgerlig parti. Sånn sett er partiet med Ropstad som den bortkomne sønnen endelig kommet hjem igjen til sin fars hus (eventuelt mor Ernas). Det er på tide å feire med å slakte de politiske gjøkalver, og av dem renner det tykt, blått blod.

Stiftet i Hordaland
KrF ble stiftet i 1933, etter at det lenge hadde ulmet i misjonskretser i bibelbeltet på Sørvestlandet. Det var en materialistisk tid, og kristne verdier sto i fare, mente man. Ved stortingsvalget i 1933 stilte partiet liste bare i Hordaland, og det fikk inn én representant, Nils Lavik. Først i åra etter andre verdenskrig etablerte partiet seg utenfor den politiske innmarka i sørvest. Ved valget i 1945 fikk partiet inn åtte representanter på Stortinget. 

Det gikk litt opp og ned (hadde jeg nær sagt...) for partiet ved valgene utover på 1950- og 60-tallet. Men det var hele tida et stort tilfang av kulturkamper i Norge i løpet av disse tiåra, og det skapte oppmerksomhet om partiets politikk. Partiet kunne føre en vedvarende kamp mot sosialistiske og liberale partier og krefter i samfunnet som KrF mente var i ferd med å undergrave den kristne kulturarven som samfunnet var - eller burde være - tuftet på. Sakene sto i kø: Utdeling av kondomer til norske soldater i Tysklandsbrigaden, kampen om kvinnelige prester, erotisk litteratur (Mykle), kristendommens plass i skolen, abortsaken, og etter hvert homofilisaken, reservasjonsretten og partnerskaps- og ekteskapslovgivningen. 

I så å si alle disse sakene, og i mange andre, var Arbeiderpartiet KrFs fremste motstander. Det var selvsagt ideologiske grunner til det, men det skyldtes også at Arbeiderpartiet i tiår etter tiår satt med regjeringsmakten, og dermed ble det partiet som fikk oppgaven med å lage politikk ut av de mange sterke strømningene som tvang seg opp og fram i samfunnet, strømninger som var så sterke  at de før eller siden ville bryte igjennom uansett hvem som satt med makten.

Abortkampen
Abortspørsmålet er et eksempel på det. Abort var ulovlig fram til 1964, da en lovendring gjorde det tillatt med abort på medisinsk grunnlag, etter vurdering i en legenemnd. Dette var ingen full seier for tilhengerne av selvbestemt abort, og kampen fortsatte utover på 60- og 70-tallet. Innad i Arbeiderpartiet var det ulike syn på spørsmålet, og det måtte nærmest et kupp til på partiets landsmøte i 1969 før retten til selvbestemt abort ble vedtatt som partiets politikk.

Det som skjedde, var i korte trekk dette: Forut for Aps landsmøte i 1969 så det ut til at partiet kom til å følge rådet fra sekretariatet i partiets kvinnebevegelse om å utvide retten til abort noe, men at man ikke skulle gå så langt som til selvbestemt abort. Dette var ikke godt nok for Grethe Irvoll i Ap-laget på Ammerud, og hun sto i spissen for en kraftfull mobilisering foran og under landsmøtet. Hennes benkeforslag om at partiet skulle gå inn for selvbestemt abort ble vedtatt med stort flertall.

Grethe Irvoll var den som vant fram med krav om selvbestemt abort på Arbeiderpartiets landsmøte i 1969.
Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv.

Men først i 1975 var det tilsynelatende flertall i Stortinget for å vedta lov om selvbestemt abort, med SVs representant Otto Hauglin som den ene avgjørende stemmen som ville sikre flertallet. Men kristen-sosialisten Hauglin gikk imot partiprogrammet og stemte nei. Dermed gikk det tre nye år før loven endelig ble vedtatt med én stemmes overvekt i 1978: Ap og SV for, de borgerlige partiene imot. 

Politikk er mer enn Bibel og bønn, og KrF fikk tidlig ambisjoner om å kunne utøve makt i regjeringskontorene. Men som et lite parti måtte man selvsagt finne seg noen å samarbeide med, og i hele partiets historie har det valget tilsynelatende vært enkelt: som et borgerlig parti måtte man søke seng med borgerlige venner.

Et borgerlig regjeringsparti
Dette opplagte valg har ført KrF inn i nesten alle borgerlige regjeringer vi har hatt i dette landet siden 1963. Etter Kings Bay-skandalen gikk Gerhardsen- regjeringen av, og den ble erstattet av John Lyngs (H) borgerlige samlingsregjering, der også KrF var med. Gerhardsen var tilbake etter tre uker, fordi Lyng-regjeringen ikke hadde et parlamentarisk grunnlag i Stortinget.

I 1965 tapte Ap valget, og Per Borten (Sp) ble statsminister for en borgerlig samlingsregjering, KrF var med der også, og partiet kunne juble over å få sette tennene i det ettertraktede Kirke- og undervisningsdepartementet, der Kjell Bondevik (onkelen til Kjell Magne) ble statsråd. Bondevik ble i 1971 berømt da han ga uttrykk for sin store skuffelse over Senterpartiets nei til regjeringssamarbeid: Eg er djupt såra og vonbroten...

Men allerede i 1973, etter at Aps statsminister Trygve Bratteli hadde stilt kabinettspørsmål mot det norske folk etter folkeavstemningen om EF i 1972 og gikk av, fikk KrF sin første statsminister, i en sentrumsregjering med Venstre og Senterpartiet og KrF. Lars Korvald vil som Bondevik bli husket for én uttalelse, og den falt under en utenrikspolitisk debatt i Stortinget i 1972: Norge er et land i verden, herr president, i krig som i fred. Sa Korvald, og hadde utvilsomt rett i det.

Kåre Willoch dannet en ren Høyre-regjering i 1981. KrF var ikke med, fordi partiet vegret seg mot å administrere den ferske abortloven. Men tida leger alle sår, og i 1983 var de tapte abortslag glemt. KrF gikk inn i Willochs regjering sammen med Senterpartiet, en regjering som ble felt av Carl I. Hagen og FrP i 1986, med bensinavgiften som begrunnelse.

Allerede i 1989 var KrF tilbake i regjeringskontorene, denne gang med Høyres Jan P. Syses som statsminister. Senterpartiet var med også i denne regjeringen. Men det holdt hardt for distriktspartiet Sp, og allerede i 1990 sprakk regjeringen da Norges forhold til EU kom på den politiske dagsorden igjen for alvor. EU var ingen livstruende sak for idépartiet KrF, men desto mer skjebnesvanger for næringspartiet Sp. 

Foran Stortingsvalget i 1997 begikk Aps statsminister Torbjørn Jagland sin famøse brøler da han utbasunerte at han kom til å gå av hvis partiet ikke fikk minst 36,9 prosent av stemmene (oppslutningen i 1993-valget). Partiet fikk 35 prosent, Jagland gikk av og Kjell Magne Bondevik fra KrF overtok kappe og krage fra den ulykksalige Ap-leder. Med seg i regjering hadde Bondevik Venstre og Senterpartiet (du blir aldri kvitt dem...)

Etter Bondeviks gasskraftnederlag i år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister, men hans første regjering var så svak at han tapte Stortingsvalget med et brak i 2001. Bondevik kom tilbake og dannet sin andre regjering, men denne gangen var Senterpartiet byttet ut med Høyre. Sp hadde lenge slitt med å finne seg til rette med den nyliberale og etter sigende distriktsfiendtlige politikken på borgerlig side, og nå i 2001 da partiet ikke lenger satt i vippeposisjon på Stortinget, var valget enkelt og greit: man måtte snarest pløye seg en ny politisk åker på den andre siden av det politiske gjerdet, sammen med politiske venner som var vant til å slåss for de små i samfunnet, og som hadde en liten rest av møkk på hendene.

Også i KrF la man nok merke til at børs sto sterkere enn katedral på borgerlig side, men slike betenkeligheter druknet lett i det glasset med rødvin som partiets nye stjerne Valgerd Svarstad Haugland (partileder fra 1995) tillot seg etter brakvalget i 1997, da KrF fikk hele 13,7 prosent av stemmene. Det var gylne tider, med innføring av kontantstøtte og snart kom Dagfinn Høybråten med røykeloven (2004). KrF-treet var i ferd med å vokse inn i himmelen. 

Valgerd Svarstad Haugland var KrFs leder fra 1995 og fikk partiet opp til nye høyder, med Bibelen i den ene hånden og et glass rødvin i den andre. Foto: Kirkens informasjonstjeneste.

Men verken kameler eller politiske partier kommer seg så enkelt til himmelen (eller gjennom nåløyet): Stortingsvalget i 2005 satte en stopper for KrF som regjeringsparti. Med Sp og SV med på laget vant Ap tilbake regjeringsmakten, med Jens Stoltenberg som rød-grønn statsminister. 

Etter 2005 har KrF vært i konstant opposisjon, først til Stoltenberg-regjeringen (2005-2013), deretter til Solberg-regjeringen. Bare med den forskjell at det nettopp var KrF som med sine stemmer sikret Solberg det nødvendige parlamentariske grunnlaget for sin mindretallsregjering. Det borgerlige instinktet var avgjørende også for dette valget.

Og da kan vi jo bare gjenta konklusjonen: KrF har alltid vært et borgerlig parti og vil aldri bli noe annet enn et borgerlig parti. 

LO overtar Ap?
Så vil kanskje noen vise til Senterpartiet og hevde at det er fullt mulig å skifte side i politikken, fra borgerlig til rød-grønt, slik dette partiet har gjort. Til det er å si at KrF og Sp er helt ulike i sin grunnstruktur, som vi allerede har vært inne på. Sp er sprunget ut av bondeland og næringssut, for dette partiet er overføringer til landbruket og distriktenes ve og vel viktigere enn bibelvers og kristne formålsparagrafer, selv om det alltid har vært god takt og tone for partiets flittige menn og kvinner å ta av seg Felleskjøpsdressen på søndager for å gå til gudstjeneste i den hellige alminnelige statskirke. 

Senterpartiet - her representert ved Trygve Slagsvold Vedum - pløyde seg en ny politisk åker på rød-grønn side etter år 2001. Foto: Landbruks- og matdepartementet Norge.

I denne omsorgen for det materielle har Sp mye til felles med Arbeiderpartiet, det er derfor de har trivdes i regjering sammen. Partiets nåværende leder Jonas Gahr Støre er riktignok glad i å svinge seg opp til de retoriske høyder med tanker om alt og ingenting mellom himmel og jord. Han har bekjent sin kristne tro, og har funnet en politisk og åndelig sjelevenn i KrFs Knut Arild Hareide. 

Men kristentro har aldri kunnet – og vil aldri kunne – legge føringer for Aps politiske kurs. Før eller siden vil partiet måtte vende tilbake fra – som vi allerede har slått fast – den åndelige politiske ørkenvandringen. Fra starten av i 1887 har partiet hatt én stor hovedoppgave: å slåss for levekår og rettigheter for de lavere klasser. At Gahr Støre synes å være mer opptatt av å snakke med Hareide enn med LO, er et historisk avvik som er i ferd med å koste partiet dyrt. 

Det kunne være fristende å komme med et råd til arbeiderbevegelsen: La LO overta Arbeiderpartiet! Så ville det kanskje til syvende og sist – endelig – bli rene linjer i norsk politikk, med en tydelig rød-grønn blokk og en like tydelig borgerlig blokk. 

KrFs landsmøte fredag 2. november vil etter all sannsynlighet bety et langt steg i den retningen. 


Kommentarer