Du må love meg å være der

Denne morgenen sto det ingen and på steinen ved badestampen.

Jeg åpner verandadøren og sier hei hvordan står det til der ute i regnværet? I et glimt av sedvane synes jeg å se konturene av ham der han står urørlig som en gipsfigur på steinen sin foran den brune badestampen. 

Men det står ingen figur der, bare steinen og stampen. Allerede nå vet jeg at han er borte, selv om det hender at han ligger under verandaen når jeg kommer ut om morgenen, eller en sjelden gang har tilbrakt natta inne i uthuset, der han fritt kan gå ut og inn. Men denne morgenen vet jeg at det ikke vil nytte å lete, jeg kommer ikke til å finne ham.



Jeg tar på meg støvlene og begynner å lete likevel, først inne i uthuset, han er ikke der, jeg kikker under verandaen, det ligger bare ei gammel rive og en fotball uten luft der, ingen and som har søkt ly for regnet. 

Ved gjerdet nederst i hagen finner jeg en krans av andefjær og jeg trenger ikke lete mer, svaret ligger foran meg i gresset: Reven kom i natt og tok anda vår med seg. 

I samme øyeblikk går det opp for meg at han aldri skal komme tilbake, aldri, det er over nå. Om morgenene når jeg går ut på verandaen med den første kaffekoppen klokka sju halv åtte, vil jeg bli stående alene i løse lufta, kanskje med noen småfugler som vimser hit og dit nede ved foringsbrettet som eneste selskap. Jeg har i det minste dem.

Han var den flotteste anda i verden.

Noen ganger, når jeg har snakket høyt og ivrig med anda der ute på verandaen, har det plutselig gått opp for meg at det er en gal mann som bor i Grøavegen 19. I alle fall må det fortone seg slik for naboer som kanskje er ute i sine hager uten at jeg ser dem, og som hører denne mannen som snakker høyt med seg sjøl rett ut i lufta, for de kan jo ikke se anda på steinen nedenfor verandaen. Så jeg klapper raskt igjen nebbet, rusler ned til uthuset, finner fram posen med andefars yndlingsfrø, fyller hånden og setter meg på huk. Andefar kommer vaggende som et charterfly i take-off og planter nebbet i godsakene. Og dermed er vi i gang med en ny dag sammen.

Hva skal jeg gjøre med andematen jeg har til overs? Jeg lar spørsmålet falle ubesvart i all sin absurditet, som om jeg holder på å gjøre opp et dødsbo. Men er det ikke det jeg gjør? Badestampen og vassbøtta, skal jeg kjøre det på Franzefoss? Og hva med innhegningen jeg bygde da vi begynte med vaktler for mange år siden, og som etter hvert ble overtatt av de tre endene vi erstattet de skjøre og kortlivede vaktlene med? Skal jeg rive? 

Rive fordi det ikke kommer flere ender i hagen vår. Det kommer ikke flere nå. Vi kan ikke begynne fra begynnelsen igjen, med små hjelpeløse, forsvarsløse andunger. Fordi jeg er kommet i den alderen da ting avvikles i stedet for at de påbegynnes. Det kommer ingen andre dyr heller. Jeg hadde hund for mange år siden, han var nesten femten år gammel da vi sammen kjørte den siste turen til veterinæren en varm julimorgen i 2003. Femten år. Hvis vi fikk en valp i huset nå, når jeg er 67, ville hunden kanskje leve til jeg ble 82. Hvis jeg blir så gammel, vi menn i slekta mi pleier ikke å bli så gamle. Og det slår meg, idet jeg lar handa gli gjennom det tynne håret mitt der jeg står ved siden av andefjærene i gresset nederst i hagen, at jeg er blitt for gammel til å ta dyr til meg. Det er over nå. 

Noen ganger, når jeg ligger våken om natta, hender det jeg plager meg sjøl med tanker om hvor mange ganger i det livet som måtte ligge foran meg, at jeg kommer til å gjøre de tingene jeg liker best å gjøre, de tingene som betyr mest av alt. Når man er skrudd sammen slik som jeg er, kan man lage vonde regnestykker av slikt. Man skal ikke tenke slike tanker, sier jeg strengt til meg sjøl, du skal sove om natta Arne, og neste morgen skal du gå ned i det stille huset, koke din kaffe og ta den med deg ut på verandaen, og sjøl om det ikke står ei and på steinen foran stampen, skal du likevel kjenne gleden over at du får stå akkurat her, akkurat nå, med koppen din, og at livet ikke er så verst, tross alt. Du får bare henge deg på, hvis du vil være med.

Men jeg skulle ha beskyttet ham, tenker jeg idet et støt av selvbebreidelse slår meg til jorda igjen. Det er jo ikke mer enn et drøyt år siden reven tok andefars mangeårige make, den fine moskusand-hunnen. Hun lå under verandaen og ruget på åtte egg, og plutselig en morgen var både hun og eggene borte. Det var andefar også, forresten, men han kom mirakuløst tilbake igjen på den tredje dag, uskadd. Senere fikk vi høre at det var sett rev ved hagen vår en natt den uka anda vår forsvant. 

Jeg skulle selvsagt ha hatt ham inne bak lås og slå i uthuset om nettene, og det hendte også at jeg gjorde det. Men han likte det ikke, og kom med høylytte protester hver gang jeg forsøkte å drive ham inn fra yndlingsstedene ute på plenen. Greit, sa jeg til ham, du skal få din frihet, også om nettene, men den er risikabel.

Slik frihet alltid er, for et sted der inne i friheten, gjemt i skyggene vi ikke ser, ligger det alltid en fare, som venter på å slå til når vi minst venter det.

Likevel er trangen til friheten en av de sterkeste drivkreftene i vårt menneskelige liv, slik det også er for dyra, vil jeg tro. Steng oss ikke inne, da dør vi en sakte død. 

Mens jeg tenker den tanken, blar jeg meg fram til en epistel jeg skrev for noen år siden: Fri som fuglen. Den handlet om endene våre, og om nettopp friheten. Nå leser jeg den på nytt, og idet siste linje er lest, løfter jeg blikket mot den tomme hagen, smiler mitt tapreste smil og sier at jeg skal komme ut på verandaen med koppen min hver eneste morgen, fortsatt. Men du må love meg å være der. 

Fri som fuglen
Jeg åpner den skjeve døra til innhegningen ute i hagen og blir straks bejublet av tre utålmodige ender som vil ut på plenen. 

Snart vagger de fornøyd rundt mens de stikker nebbet gjennom den våte snøen for å finne noe som er spiselig under den. Det er to andriker (hanner) og ei and, og dette kjønnslige faktum har de siste ukene avstedkommet noen intense maktkamper mellom de to hannene. Den minste, campellandriken, som vi trodde var dømt til å tape, sto en morgen igjen som seierherre på slagmarken, mens taperen, den store moskusandriken, bøyde hodet i støvet og ble støtt ut av det gode selskap hos det nye kjæresteparet. Pussig nok hadde moskusanda avvist sin egen rasefrende og valgt en beiler med andre farger på fjøra, campellandriken.

Med ett stanser anda, legger hodet på skakke og tar sats. I neste øyeblikk flakser hun opp i lufta, seiler av sted noen meter og lander på taket av innhegningen. Der setter hun seg til med full oversikt over hele verden, slik hun ser det, og kanskje skimter hun også elva Grøa som risler vinterstille forbi oss noen vingeslag nedenfor hagen. Men hun flyr ikke av sted, ikke ennå. For hun kan nyte den fulle frihet der oppe på verdens tak.

Friheten på verdens tak.

Det er mange som ikke skal noen steder, selv om de kanskje ønsker det, mer intenst og pinefullt enn noen andre. Det er de innsatte, som vi så pent kaller dem, de utstøtte og innstøpte som befolker våre fengsler i et stadig økende antall, slik tilfellet er over hele den vestlige verden, og hvordan det er i andre deler av verden, tør jeg ikke en gang tenke på. Jeg skulle jo ikke skrive om dette, for Tage Danielssons film (og sang) fra 1975 om å slippe fangene fri, det er vår, forstummet for flere tiår siden. Vi sang den samtidig som vi lyttet til vår nytenkende justisminister Inger Louise Valle, som tenkte dristige tanker om å reformere et forstokket fengselsvesen, som sprang ut av etterkrigsåras harde straffekultur, en kultur som også internerte barn og ungdom i store anstalter, som skapt for overgrep og tyrannisering.

Siden ble det stille. Valle og hennes tanker ble glemt og gjemt i den offentlige debatten, selv om et visst reformarbeid fortsatte under overflaten, med halvhjertet utprøving av alternativer til fengsel. Etter 2010 har en ny fasthet vunnet fram, der partiene langs hele den politiske aksen slåss om å framstå som hardest mulig i klypa, Arbeiderpartiet inkludert. Det er en tid for straff igjen i den offentlige samtalen, en tid for måling og rangering av våre fattige evner, og nåde den politiker som stiller seg utenfor denne enighetens sluttede sirkel. Straffene bør bli strengere, og fengslene flere, får vi høre, gjerne et også på Sunndalsøra, det vil jo gi arbeidsplasser, i en vekstnæring. 

Det er et paradoks, at i vår nyliberale tid, der individets frihet hylles som det øverste prinsipp, er vi som holder vår sti ren, sintere enn på lenge på samfunnets utstøtte. Det er vi – mot dem. Kanskje henger det sammen: Vestens rikdommer samles på stadig færre hender, samtidig som ropet om hardere straffer er blitt sterkere.

Jeg sier ikke at vi skal åpne fengselsdørene og jevnt over sette ned straffene. Jeg har respekt for fortvilelsen hos dem som blir rammet av kriminelle handlinger. Men Norge bør ikke være det nordiske landet som i størst omfang bruker fengsel for små lovbrudd, som fører til meningsløse fengselsopphold på to–tre måneder. Det er et vedvarende nederlag for samfunnet å mure ofte unge mennesker inn på noen få kvadratmeter med avhumanisert celleliv, i håp om at de skal lære ei lekse. Vi holder den dømtes hode under vann og håper at han skal lære å svømme.

I en fjern fortid vandret menneskene over steppene i Afrika, på evig jakt etter å overleve. I løpet av hundretusener av år ble den kanskje sterkeste av alle drifter og lengsler nedfelt i oss: trangen til frihet. Den deler vi med alt annet levende liv, også moskusanda som nå sitter der oppe på nettingtaket med blikket rettet mot skogen som så vidt skjuler elva. Hvis hun og de to andre tar vingene fatt og flyr ned til elva en gang i vår eller sommer, skal jeg forsiktig følge etter dem, for å se dem nyte livet i sitt rette element. Kanskje vil de lette etter en stund, og det siste jeg ser, er deres lille, tette formasjon som sakte forsvinner mot en ukjent frihet.