Den store reisen til Paris



I sommer skulle jeg endelig realisere den store drømmen om å reise til Paris for å sitte på fortauskafé i Latinerkvarteret. Foto: Creative Commons.
I et tidligere innlegg på denne bloggen fortalte jeg om min enestående reise til fjellenes rike i Åndalsnes tidligere i sommer, der jeg og min datter sammen besteg den etter hvert så berømte attraksjon Romsdalstrappa. Det stoppet ikke der. 

Jeg nevnte i forbifarten at jeg også har vært på en annen reise i sommer. Det er en lang historie, og før jeg forteller den, må jeg straks ile til med en tilståelse, i og med at jeg nødig vil bli tatt i regelrett løgn eller fortielse av den fulle og hele sannhet, som den enkle og ærlige sjel jeg tross alt er, eller forsøker å være. 



Jeg har i sommer også vært på en tredje tur, en pakketur til Rhodos, en uke i juli. Jeg har vært der to ganger tidligere også, og det er en like stor opplevelse hver gang, en opplevelsesferie det knapt kan finnes maken til: det varme Middelhavet, kveldene på balkongen med sola som synker i havet, de snille og vennlige grekerne som husker meg fra i fjor, kelnerne og butikkeierne må jo av en eller annen ukjent grunn ha bitt seg merke i akkurat meg, og nå hilser de meg gledesstrålende velkommen tilbake. Og jeg hilser og smiler tilbake, og forteller om den varme sommeren i Norge, men den kan uansett ikke bli som sommeren på Rhodos, der varme vinder smyger seg langs kropp og sjel til langt på natt. 

Jeg kommer meg altså uten betydelige dramatikk til Rhodos, med direkte fly fra Molde. Jeg har etter hvert skaffet meg en viss oversikt over rutinene på flyplassen, og går stort sett dit jeg ser andre gå. Lettelsen er hver gang like stor når vi har kommet oss gjennom sikkerhetskontrollen og legger til kai i smult farvann inne i avgangssonen. 

Men det bør og må sies, at denne knirkefrie ombordstigning i Molde, og ditto avreise fra flyplassen på Rhodos, ikke er min egen fortjeneste. Det er andre i familien som er selvskreven reiseleder, mens jeg nærmest er med som uspesifisert håndbagasje. 

Når vi går slik fra post til post på flyplassen, forsøker jeg etter beste evne å memorere de ulike stadiene, innsjekking, gatenummer etc. Hvorfor, det kan jeg ikke gi noe fornuftig svar på, kanskje, hvis jeg igjen skal være ærlig, ligger det en ulmende tanke langt der nede i underbevisstheten om at dette skulle du, eller burde du, ha klart også på egen hånd, Arne. Eller hadde du egentlig det?

Grunn til bekymring
Jeg hadde nemlig en litt bekymringsfull opplevelse på flyplassen i Molde i sommer. Som vanlig så jeg etter de røde innsjekkingsautomatene da jeg ankom flyplassen; ikke for å bruke dem, det er mye tryggere å gå rett til den uniformerte og smilende dama bak skranken og overlate det hele og fulle ansvar for livet sitt til henne. Men disse røde boksene blir brukt – har jeg notert meg – med den største selvfølgelighet av de fleste reisende. De taster med raske fingre inn en eller annen kode, og vips så er tilsynelatende alle papirer og formaliteter i orden. Man slenger en papirremse rundt kofferthåndtaket og lemper den inn på båndet. 

Jeg har – over noen år – mentalt forberedt meg på å bruke automaten, selvsagt med god hjelp og støtte fra min medreisende. Men, i sommer, da vi skulle reise fra Molde, fikk jeg ikke øye på de røde monstrene. De var der ikke! Det som derimot var der, var noen anonyme grå kopier. Jeg la merke til at de reisende brukte dem på samme måte som de røde, hvis det da i det hele tatt – noen gang – hadde stått røde automater på flyplassen i Molde, kanskje var det bare jeg som innbilte meg det, mens de i virkeligheten hadde vært grå hele tida, men på grunn av den truende fare de utstrålte, var de blitt røde i min fantasi. Eller – og det var kanskje enda verre – kanskje er de røde på noen flyplasser og grå på andre. Hva skal en stakkar gjør da, kanskje virker de helt ulikt, slik at man plutselig står der og har gjort en uopprettelig tastefeil, slik at man blir stående tilbake på flyplassen i Molde, mens flyet til Rhodos letter og setter kursen mot syd og sol – og dit skal du aldri komme, Arne. 

Og mens jeg står der og ser flyet bli en liten prikk som forsvinner i horisonten, kommer jeg til å tenke på den gangen jeg skulle overnatte på hotell Seilet i nettopp Molde, forbindelse med en jobb for avisa jeg arbeidet i. Jeg kom meg utrolig nok inn på rommet ved hjelp av et nymotens nøkkelkort og skulle tenne lyset på badet. Men bli lys – og det ble ikke lys, uansett hvor mange ganger jeg prøvde bryterne. Kanskje sto ikke kontaktene i? Men jeg fant ingen kontakter. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å gå ned i resepsjonen for å klage sin nød, denne gang med en viss kritisk fasthet i stemmen, noe som neppe kan sies å være typisk for min enkle fremtoning i tilværelsen. Damen bak skranken var vennlig imøtekommende, og som en barnehagelærerinne viste hun meg hvordan man setter kortet ned i kortsprekken på innsiden av hotellrommet. Da blir det lys, skal du se. Og det ble lys, og jeg slukket det straks for å sove en urolig søvn, med den litt triste følelse av nederlag som slike små slag i livet gir.

Men jeg ble vant til disse kortene, og stakk dem med fast hånd opp i dørlåsen hver gang jeg skulle inn på et hotellrom, helt til jeg en gang – på et hotell i Trondheim – møtte veggen. Jeg fant ikke sprekken i dørlåsen! Heldigvis var det andre som reiste sammen med meg også på denne turen, og med magiske hender la hun bare kortet inntil dørlåsen, og smekk, der var døra åpen. For en nyvinning, for en innovasjon, jeg var stum av beundring, men idet jeg trådte inn i rommet, dukket straks et ubehagelig nytt spørsmål opp: Hvordan tenner man lyset med denne type kort?

På egen hånd
Men det var inneværende eller heller nylig tilbakelagte sommer vi snakket om, Åndalsnes, Rhodos og andre triumfferder. Det kan ha vært i et anfall av overmot i dagene etter turen til romsdalens tindefulle landskap at tanken igjen meldte seg, som en pirrende men også ubehagelig kribling i grenselandet mellom drøm og våken tilstand: nå skal du ut og reise på egen hånd, Arne!

Det er stille i huset, de andre er på jobb eller de har reist etter ferieoppholdet hjemme i Grøavegen 19. Det er som om sannhetens øyeblikk har meldt seg: det er nå det skal skje, og ingen andre vil være der for å redde deg. Gjennom årene har jeg hatt mange fantastiske reiser, i nettopp fantasien: Alcudia, der familien ferierte da ungene var små, til den fasjonable sørkysten av Frankrike, med Nice og Cannes og den vesle ukjente perlen Menton ved grensen mot Italia, til matmetropolen San Sebastian i Spania og musikkbyen Wien i Østerrike, sistnevnte destinasjon med tanke på å vandre i salige Mozarts fotspor inn i Wiener Staatsoper, statsoperaen i Wien, der jeg skulle lene meg tilbake i stolsetet mens de første strofene av Tryllefløyten eller Figaros bryllup fylte den mektige salen og la seg som myk sateng over mine oppspilte nervetråder.

Men det blir ikke et av de nevnte stedene, for nå er tida inne for å tenke større tanker: det må bli Paris, det er Paris for grever i år! Jeg smaker på ordet, Paris! Og de mest vidunderlige scener avspilles på mitt indre lerret: Jeg ankom hotellet i går kveld og ble tatt godt imot av en ung dame i resepsjonen, og hun smilte om mulig enda bredere da jeg like godt slo til og med klar og myndig røst forkynte: – Bon soir, ca va? (God kveld, hvordan står det til?) Hun svarte straks, mens hun så meg dypt inn i øynene: Bien, et tu? (Bra, og med deg?)

Dermed var en enestående god kontakt blitt opprettet, og jeg klarte på en blanding av tegnspråk, fransk og engelsk å få fortalt at jeg var fra Norge, og nå var jeg kommet mutters (eller fatters) alene for å se Paris, byen over alle byer. Jeg låste meg med den største selvfølgelighet inn på hotellrommet og dro de tunge gardinene til side. For et syn som møtte meg! En endeløs rekke med tak og gater, så langt øyet rakk, og det er riktignok ikke så langt, svaksynt som jeg er. Men for noen vakre tak, og ikke minst sjarmerende gater, det var som om jeg kunne høre de franskparisiske trekkspilltonene som sto opp fra gatens larm, og lyttet jeg bare godt nok, ville jeg kunne høre den store stemmen til den lille kvinnen: Edit Piaf. Piaf, spurven på norsk, synger at hun intet angrer: Je regrette rien.

Nei, jeg angrer ingenting. Nå har jeg endelig kommet til mine drømmers mål: Det er tidlig formiddag og jeg sitter på en fortauskafé i sentrum av Paris. Jeg tok først en spasertur i gatene rundt hotellet, ikke for langt av sted, det gjelder å kjenne sin begrensning, men her jeg nå sitter, er det bare en kort stubb bort til hotellet, ja jeg kan vel nærmest se den øverste etasjen der jeg bor, hvis jeg strekker hals. Betryggende, det er tross alt greit å ha en viss oversikt over hvor man til enhver tid befinner seg. 

Mens jeg venter på bestillingen, suger jeg til meg inntrykkene. Kafeen ligger ved en travel gate i Latinerkvarteret, biler og mennesker haster forbi, til sine mange gjøremål. Noen av menneskene gjør en rask avstikker og forsvinner inn i butikken som ligger rett ved restauranten: boulangerie, bakeri. Men det norske ordet blir så sørgelig flatt, ja nærmest uten tilsatt gjær sammenlignet med sin franske søster. Jeg smaker på ordet, boulangerie, og det fyller alle mine smakssanser med en fullkommen lykke som bare en nybakt croissant inntatt sammen med svart kaffe på en fortauskafé i sentrum av Paris kan gi.

Der kommer kelneren med min bestilte croissant og kaffe. Han smiler, sier bon appetit, jeg smiler tilbake og sier merci og vi kunne sikkert ha fortsatt samtalen på fransk, jeg kunne for eksempel ha briljert med å si: je suis norvégien. For jeg hadde tross alt fransk på videregående, eller gymnasiet som det het den gangen i Kristiansund på slutten av 1960-tallet. Og er det ikke nærmest utrolig hva man husker! Jeg lar blikket sveipe over gata og de endeløse rekkene av biler som fyller den, og det slår meg at det er ganske stille, likevel. Da stiger en setning opp i meg, som en arkeologisk skatt som endelig blir avdekket etter en uendelighet i hukommelsens mørke dyp: Il est interdit de klaxoner dans Paris! Setningen sto i franskboka vår på gymnasiet og den betyr: Det er forbudt i bruke bilhornet i Paris. 

Il est interdit de klaxoner dans Paris, holder jeg nesten på å si til kelneren. Foto: Creative Commons.


Jeg gjentar setningen inni meg, og idet kelneren svinser forbi for å betjene nabobordet, er jeg på nippet til å fange blikket hans for å buse ut med min storslåtte kunnskap: Il est interdit... I siste liten får jeg slått krøll på tungebåndet og dermed avverget denne åpenbare pinlighet, jeg synker ned i stolen og tar en siste bit av baksten. 

Jeg ber om regningen – L’addition, s’il vous plaît, kelneren kommer med den, jeg betaler med kontante knitrende euro, det er tross alt det tryggeste, og reiser meg for å gå. På veien bortover fortauet mot hotellet er det som om en bakrus skyller inn over meg. Il est inderdit... Som om du kan fransk, for en tåpelig narr du er. Husker du ikke hva som skjedde året etter at du var ferdig på gymnasiet og du hadde forvillet deg nedover til universitetet i Oslo, for av alle ting å studere fransk. Da dette sørgelige høstsemester nærmet seg slutten, skulle du avlegge eksamen i fonetikk, men to dager før eksamensdagen tok foreleseren i faget kontakt med deg og anmodet deg om å droppe eksamen, du ville uansett ikke ha mulighet til å få ståkarakter. Han hadde i løpet av alle sine år på instituttet aldri hatt en student på et så lavt nivå. Jeg fulgte rådet, og der og da endte min frankofile karriere, som den svakeste av alle, gjennom alle tider. 

Jeg sukker, der jeg sitter hjemme i Grøavegen. Det er kanskje like greit å droppe turen til Paris. For ingen kan mindre fransk enn deg, dessuten, har du helt glemt hva som ville skje hvis du nå likevel skulle komme deg ombord på et fly til Paris? Jo, du kom til å lande på en av de larmende gigantene, Orly eller Charles de Gaulle. Som en forsvarsløs hareunge ville du bli spist levende i ankomsthallen, midt oppe i et blinkende inferno av skjermer, automater, beskjeder over høyttalerne, knuffende medreisende og endeløse gangveier som fører til den utgangen du uansett ikke kommer til å finne. Og bagasjen din, den er sikkert blitt sendt til Kiruna eller Dubai.

Jeg er alene på en flyplass ved navn Charles de Gaulle, og jeg vil hjem. 

Den store ideen
Idet jeg skal til å trekke den uunngåelige konklusjon, i trygge omgivelser i Grøavegen 19, den om at det er best at jeg holder meg hjemme, slår en idé ned i mitt arme hode, og gudene vet hvor den kommer fra: Kanskje du kunne sette deg i bilen og kjøre til Dovrefjell, Arne!

Det er som om jeg gjenoppstår fra de døde. At jeg ikke har tenkt på det før, jeg kan bare fylle kaffe på termosen og kjøre til Dovrefjell! Jeg er jo fri og frank, en unyttig pensjonist uten spesielt presis retning på tilværelsen. I stedet for å gå den vanlige spaserturen langs gang- og sykkelveien på Grøa kan jeg like godt ta skrittet fullt ut og kjøre av sted. Oppe på fjellet kan jeg nærmest parkere hvor som helst og legge av sted ut i terrenget. På en høyde med litt utsikt mot de mektige fjell i sør kan jeg drikke min kaffe og nyte en nysmurt niste. 

Som tenkt så gjort. Jeg sender en melding til mine nærmeste om den store planen og får oppmuntrende ord tilbake. Nå er det ingen ting som kan stanse meg. 

Idet jeg svinger ut av oppkjørselen i Grøavegen fylles jeg av en jublende frihetsfølelse, jeg setter cd-en med barokkmusikk i spilleren og skrur opp volumet. Så svinger jeg inn på riksveien og lar Händels Watermusic fylle bilen, veien, landskapet som flyr forbi og hele tilværelsen. 

Snart har jeg passert Oppdal og satt kursen sørover på E6. Hu hei hvor det går, min vesle Mitsubishi Colt er som en nysluppet kvige på vårbeite, der den summer avsted på tørr og innbydende asfalt oppover Drivdalen, forbi vakre Kongsvoll og videre oppover mot de store høyder. Dette er kjøring godt innenfor mitt kompetanseområde, uten byenes inferno av filvalg, enveiskjøringer og kollektivfelt. Jeg begir meg aldri med bil ut på slike slagmarker. Men jeg behersker E6 med den største selvfølgelighet.

Jeg suser avgårde mot Dombås. Foto: Creative Commons.

Snart åpner landskapet seg oppe på fjellet, og i sør kommer den stolte dronning Snøhetta til syne. Jeg kan når som helst og hvor som helst parkere her og begi meg ut i den frie natur med min vesle tursekk og en full kanne Evergood prima kaffe, litt dyrere for smakens skyld. Men før jeg vet ordet av det, er jeg kommet til Hjerkinn og krysset mot Folldal. Veiskiltet forteller meg at det herfra bare er tre mil til Dombås.

Der og da får jeg en ny lysende idé: Jeg kan jo bare kjøre videre til Dombås. Jeg har jo hele den vakre sommerdag og natt å ta av. Jeg gir Colten nye instrukser, og snart feier vi avgårde mot det sagnomsuste tettstedet Dombås. Det er ingen ting som kan stanse oss nå, vi skal til Dombås i dag, for et lykkelig valg vi gjorde der oppe på fjellet.

I bakkene ned mot Dombås rives jeg brått ut av min eufori: Idet jeg passerer en lyktestolpe på høyre side av veien, oppdager jeg at det ikke er en lyktestolpe, men en automatisk fartsmåler med kamera. I et nådeløst blitzøyeblikk har stat og politi foreviget min ferd, like under eller var det over fartsgrensen. Jeg finner meg en veiskulder og svinger av. Dette må fordøyes og gjennomtenkes. Holdt jeg meg under 80? Jeg mener det, jeg tror det, men er det ikke slik at kameraet bare blitzer hvis man ligger over grensen? Med stigende uro googler jeg fenomenet, og slår meg til slutt til ro med at dette nok var en snittmåling, og at jeg summa summarum holdt meg under 80. Jeg kjører på krabbegir ned den siste biten mot Dombås, mens jeg igjen kan konstatere at livet byr på farer der du minst skulle vente det, man kan aldri slappe av og føle seg sikker, noen steder.

Men denne smule uro er fort glemt når tettstedet Dombås åpenbarer seg foran meg. Det er riktignok ingen stor by, eller liten for den del, men stedet utstråler likevel, kan jeg raskt slå fast, en slags urban livlighet, ja nærmest en kosmopolitisk aura ligger over stedet, frembrakt trolig av at folk fra alle kanter av landet og verden stanser her for å suge til seg en atmosfære av rotekte norsk trollhistorie, og en uforglemmelig middag med kjøttkaker på Frichs kafé, på torget sentralt i Dombås.

Sentrum av Dombås, med Frichs kafé.
Foto: Frichs/Utvalgte spisesteder.


Det er nettopp foran Frichs kafé også jeg parkerer denne tidlige ettermiddagen. Der var jeg altså framme, og for en tur det har vært, hvilken reise vi har gjort, Colten og jeg. Jeg strekker på beina og ser meg rundt. Det er ukjente mennesker rundt meg på alle kanter, på alle tungemål, og jeg blir forundret over følelsen som fyller meg, av at jeg kjenner et fellesskap med dem. Vi er kommet til Dombås sammen. 

Det beste gjenstår: kaffe på Frichs. Jeg har vært her en gang tidligere og skritter verdensvant opp i andreetasjen. Der finner jeg meg et passende bord borte ved vinduet, med flott utsikt til parkeringsplassen og sentrum for øvrig. Jeg konstaterer at det sitter vennlige og velmenende mennesker rundt meg på alle kanter, noen med kaffe og kaker, andre med de nevnte kjøttkakene. Jeg går for kaffe.

Det ultimate reisemål
Et kort øyeblikk fylles jeg av en lett uro, mens jeg lar blikket flakke mot disken: Har de kaffen i storkanner der du må presse selv, i små kanner på plate eller kanskje har de automatmaskiner? En mann foran meg viser vei og trykker selvsikkert på automatknappen. Slik er det altså her, og det er like greit.

Snart sitter jeg ved bordet mitt, med kaffekoppen og et nysmurt rundstykke med ost, skinke og crispsalat foran meg. Nå står jeg foran det avgjørende øyeblikket, det som vil sette sitt preg på hele denne reisen: hvordan kommer kaffen til å smake? 

Jeg lener meg nærmest tilbake idet den første slurken fyller munnen. Det er nesten ikke til å tro, dette må da være kanskje den beste kaffen jeg noen gang har smakt, så frisk, så fersk, så rund. Jeg tar en slurk til, og det samme gjentar seg: nydelig. Av alle steder får jeg den perfekte kopp kaffe, på Dombås. Nå tar jeg en bit av rundstykket, og det samme gjentar seg: strålende, så ferskt og godt, med en crispsalat som knaser som den første is på sølepyttene en kjølig morgen i november.

Som om ikke det var nok: Det er gratis påfyll. Slik blir jeg sittende, sammen med alle de andre gjestene på kafeen, uten tanke for annet enn at jeg har kommet til det ultimate reisemål: Frichs kafé i sentrum av Dombås. 

Alt godt må en gang ta slutt, og tiden er inne for oppbrudd og hjemreise. Idet jeg skal til å forlate kafeen får jeg øye på en blid ung dame bak disken. En plutselig impuls vil styre meg mot henne for at jeg skal si følgende: – Jeg er kommet hit helt fra Grøa i Sunndal og så fikk jeg servert den beste kaffen jeg har smakt på lang tid, tusen takk! 

Men akkurat idet jeg skal til å få det første ordet over rekka, kommer en annen gjest meg i forkjøpet. Han skyver brettet sitt med erter og kjøttkaker bortover mot kassa og stjeler den unge dames fulle og hele oppmerksomhet.

Ikke det at det gjør noe, dagen har uansett vært fullkommen, jeg syntes bare det var på sin plass å gi uttrykk for en viss takknemlighet for alle de goder som hadde tilfalt meg her på Dombås. Men nå er det på tide å gjøre vendereis til Grøa. Idet jeg svinger ut av parkeringsplassen på torget, kaster jeg et blikk opp mot vindusrekka i Frichs kafé og utbryter: 

– Au revoir!


Kommentarer

  1. Flott å morsomt skrevet,mestå så man får bli med sjøl på reisen(e).

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg