En fortelling om slektninger



Jeg lovet meg selv å ikke skrive eller utgi flere bøker. Men nå har jeg sannelig gjort det likevel. Boka heter: I denne verden, i dette liv, har vi bare hverandre. Undertittel: En fortelling om slektninger.

Sjanger? Ikke så helt enkelt å si, det er en blanding av historieskrivning, slektsgranskning og fri diktning.

Prosjektet begynte som en liten idé om å grave litt i min egen familiehistorie, nærmest til innvortes bruk i slekt og familie. Etter hvert vokste prosjektet mellom hendene på meg. Til slutt ble det et ganske stort manus, og med bildene på plass ble det en bok på 200 sider, som nå befinner seg mellom to stive permer.



I korte trekk handler boka om dette:

Jeg visste svært lite om min fars familie og slekt. Far, Leif Ulvund, døde i 1985. Så begynte jeg å grave, og jeg fant stadig mer. Etter hvert utvidet jeg perspektivet også til min mors familie. Dermed ble boka bestående av to bolker:

Min fars familie: Min fars mor, Guro Ulvund, døde 26 år gammel i 1922, da far var tre år. Han vokste opp sammen med faren, en eldre bror og en eldre halvsøster i Ålvundfjord, først på gården Bønnan, senere på Heggdal (huset der Nordmøre Fruktpresse/Nordmi holdt til). Far hadde også en yngre bror, han ble satt bort til slektninger på Ålvundeid som ettåring da mora Guro døde. 

Under krigen skjedde dramaet: Far var sersjant i den norske hæren og sloss mot tyskerne på Østlandet i aprildagene i 1940, hans eldre bror var krigsseiler og deltok blant annet på alliert side i invasjonen i Normandie. Det skjedde mens faren Anton siden 1934 hadde vært medlem av NS. Anton sørget også for å få sin yngste sønn innmeldt i NS. Jeg har forsøkt å forestille meg familieforholdene ut fra denne situasjonen, og jeg forsøker også å forstå hva som kan ha ført disse personene i deres ulike retninger. 

Min mors familie: Mor, født Gunnvor Grødal, vokste opp i Sunndal og ble gift med far i 1948. Jeg skildrer deres samliv ut fra livskrisene de hver for seg opplevde: far fikk alkoholproblemer, mor hadde en ganske tung livsvarig angstnevrose og fikk behandling på institusjon flere ganger.

Det høres selvsagt svært dystert ut, som én i rekken av tilsvarende historier i norske bøker for tida. Men mitt anliggende har ikke vært å skildre elendighet, vold og overgrep (som det ikke var i vår familie), men heller den utrolige kampen far og mor utkjempet for å støtte hverandre. De sa aldri et vondt ord til hverandre: når far var svak, var mor sterk, og omvendt. Det var en spesiell kjærlighetshistorie. Kanskje kan det noen ganger være på sin plass å skildre livskriser uten at utfallet må være bunnløs tristesse.

I denne delen skildrer jeg også min morsfamilies møte med norsk psykiatri etter krigen, med omfattende bruk av elektrosjokk. Min morfar Ola P. Grødal dro til Dedichens privatklinikk i Oslo i 1947, og det ble bokstavelig talt en sjokkartet opplevelse. Elektrosjokkene ble den gangen gitt uten bedøvelse. Ola var for øvrig heste- og krøtterhandler, og om morgenen 9. april satt han på toget inn til Oslo med dyr han skulle levere, da han fikk vite om den tyske invasjonen. 

Her er også historien til oldefar Endre Sande, som etterlot seg en fantastisk dagbok. Han fikk elleve døtre på rappen, den tolvte ble en gutt, og det var en skandale… Endre var på begynnelsen av 1870-tallet lærer i bygder i nåværende Nesset kommune. Jeg fikk hakeslepp da jeg leste dagboka hans. For jeg var lærer i Eresfjord i Nesset vel hundre år senere, og Endres og min opplevelse av lærergjerningen var så sammenfallende at det nesten ikke var til å tro. Fine lengselsfulle dikt (til sitt kjære Sunndal) skrev han også.

Litt om metoden i boka: Boka har partier med typisk sakprosatekst, der jeg gjør rede for kildene jeg har brukt for å finne opplysninger. I andre partier slipper jeg fantasien til og skriver fiksjonstekster, men slik at også disse partiene skal være troverdig ut fra sammenhengen og kildene. Hensikten med disse tekstene er å gi et utfyllende og mer nyansert bilde av menneskene jeg omtaler.

Så kan man stille spørsmålet: Hvorfor skal man skrive om andre menneskers liv og utfordringer, og med hvilken rett gjør man det? Det finnes ikke noe godt og entydig svar på det. Når jeg likevel har valgt å gjøre det, er det med en overbevisning om at jeg ikke henger ut dem jeg skriver om. Snarere tvert imot, tør jeg påstå. Jeg har forsøkt å skape en grunntone av håp, verdighet og respekt i det jeg skriver, slik at boka ikke ender som en oppramsing av elendighet, men heller som en kjærlighetshistorie. 
Vi mennesker blir menneskelige gjennom vår utilstrekkelighet, våre svakheter og feilvalg. Når jeg nå tenker på mine forfedre – som jeg skriver om i denne boka – er det med dyp respekt for at de har gjort det lettere for meg – å være den jeg er.

Boka selges direkte fra meg (Ulvund tekst og forlag). Pris: 150 kroner. Bestilling kan sendes på SMS til tlf 95817246, eventuelt epost til arneulv@gmail.com

Betaling etter ditt ønske: Vipps, kontanter, eller du får oppgitt mitt kontonummer.


Her er et par utdrag fra boka. Det første er fra Heggdal i Ålvundfjord, tidlig i mai 1940. NS-medlemmet Anton Ulvund har nettopp fått hjem sine to sønner Leif og Alf, etter at de har deltatt i kampene mot tyske styrker i aprildagene:

Anton Ulvund sammen med sine sønner i 1938. Fra venstre Sverre, Leif, Anton, Alf.
"Så, en dag i mai 1940 står den nå sivilkledde Leif Ulvund med en grå og sliten sekk på ryggen foran familiens hus i Ålvundfjord, Heggdal. Det er stille rundt huset, og merkelig mørkt inne, selv om vårdagen er lys og fin. Det er ingen å se noen steder. Det er som om huset er fraflyttet. 

Nå kan han ikke gjøre annet enn å gå inn. Han banker forsiktig på døra inn til stua, men det er ingen som svarer. Så banker han en gang til, litt kraftigere.
– Ja, lyder det svakt inne fra stua, som fra en stemme han ikke har hørt før. 
Han blir stående et øyeblikk innenfor døra. I den gamle slitte skinnstolen ved vinduet ut mot veien sitter faren. Anton fortsetter å stirre ut av vinduet, som om det ikke er noen andre i rommet. Så dreier han hodet sakte mot sønnen.
– Å, e det du, ja de kjem heim alle mann, dem vart vel hard tyskeran kanskje. Ja, han Alf e no opp, det gikk ikkje likar med han hæll.

Leif blir stående uten å svare. Så ser han at faren igjen fester blikket på veien og Bønnan. Foran ham på bordet ligger en avis, de store titteltypene er tydelige fra den andre siden av stua der Leif står: Fritt Folk, avisa til Nasjonal Samling. 
Leif vrenger av seg sekken og lar den falle ned på golvet. I det samme hører han skritt i trappa ute i gangen. Han skjønner at det må være Alf, og der står broren i døråpningen. I et stanset øyeblikk er det som om brødrene ikke vet hvor de skal gjøre av ansiktene sine.
Så holder de plutselig rundt hverandre. De har aldri gjort det før, og Leif kjenner seg fanget av farens øyne i ryggen, men dette er likevel det eneste de kan gjøre, for at det skal gå noen sekunder uten at de trenger å si noe.

Etter at de i taushet har spist seg mette av kjøttsuppa søsteren Margrete laget til dem, går Anton inn i stua for å finne stolen sin ved vinduet. Alf og Leif blir sittende overfor hverandre ved kjøkkenbordet. Det er nå de skal fortelle, og Leif kjenner en lettelse fordi han vet at det ikke er han som skal begynne, det skal fortelleren Alf gjøre. Storebroren Alf, han som drømte om sjøen før han begynte på skolen, han som kom seg ut og fikk seile på alle hav og oppleve de fjerneste land og kontinenter før han var tjue. Den skarpe broren som skjønte at han måtte sette seg på skolebenken også, hvis det skulle være en framtid å snakke om på sjøen. Våren 1939 gikk Alf ut som beste elev fra styrmannsskolen i Kristiansund. Allerede samme sommer ble han som vernepliktig innkalt til tjeneste i marinen. Hvordan vet jeg det? 

Det er april 2016, jeg rydder i papirene etter mor, hun døde 30. mars. To tykke ringpermer inneholder blant annet gamle avisklipp og bildekopier. Der, mellom to avisartikler fra slutten av 1990-tallet, dukker en maskinskrevet tekstside opp. Den har underskriften Sverre og viser seg å være skrevet av Alfs yngre bror. Når det er skrevet, står det ingen ting om. Teksten er en kortfattet beskrivelse av Alfs liv, og det ligger en respekt, kanskje en beundring for storebroren, mellom linjene. Sverre må ha ønsket at minnet om Alf skulle bli bevart for ettertida. 
Sverre beskriver et hendelsesrikt liv. 9. april blir Alf kastet inn i det mest dramatiske døgnet i nyere norsk historie, da tyskerne angriper Norge. Han skriver om Alf:

Vart innkalla vernepliktig i marinen sommaren 1939, antakeleg på ein fregatt. Låg på Horten havn 9. april 1940, som den tid var marinebase. Dei var av dei første som vart angrepne av tyskarane, og var visstnok eit lett bytte. Sjefen på båten til Alf fekk skote av begge føtene, resten vart teke til fange, og etter nokre dagar sendt heim.

Det er disse dramatiske timene natt til 9. april Alf innvier broren Leif i, der de sitter sammen ved kjøkkenbordet på Heggdal denne maikvelden i 1940, mens faren Anton sitter som en stum statue inne i stua. På bordet mellom dem står en mugge med farens hjemmebrygg, Alf sørger for at det ikke er tomt i glassene et øyeblikk mens han forteller. 
Om hvalskuta Pol 3, som han tjenestegjorde på som marinegast. Pol 3 var ombygd fra hvalskute til korvett, et lettere militært fartøy som skulle delta i vaktholdet i Oslofjorden, fra basen i Horten. 
...

Alf tar en slurk av ølglasset, før han fortsetter: 
– Det er rart å tenke på at jeg var bare et par meter unna da den første nordmannen falt i kamp mot tyskerne på norsk territorium. Du ser hvor tilfeldig skjebnen er, det kunne ha vært meg. 

Så vil Alf høre brorens historie. Men Leif slår blikket ned, han fyller glasset sitt på nytt og tømmer det i to slurker og sier at han ikke tror det er så mye å fortelle. 
Men Alf insisterer, og sakte begynner broren å avdekke noen spredte biter av sin historie, som om den ikke er noe verdt, sammenlignet med den Alf nettopp har fortalt:
– Jeg var som du veit på Rideskolen på Akershus festning. Tidlig om morgenen 9. april fikk vi høre at tyskerne var på vei inn fjorden, og vi fikk ordre om å klargjøre hester og utstyr og komme oss nordover mot leiren på Gardermoen. Det var om å gjøre å få så mye krigsmateriell som mulig unna tyskerne. Det ble en rar tur, ennå var det stille og ingen krigshandlinger der vi kom, samtidig visste vi ikke hvor langt tyskerne hadde kommet, om de ville ta oss igjen før vi kom fram til Gardermoen. 

Igjen tømmer Leif glasset. Så er det som om han vil komme seg raskest mulig oppover langs Mjøsa og fram til kapitulasjonen i Vestre Gausdal 29. april. Det var trefninger ved Skreia, Bråstad og Segalstad bru, konstaterer han oppramsende. Selv var han ikke blant de mest utsatte, siden han var i feltartilleriet og dermed befant seg et stykke bak ildkraften som infanteristene ble utsatt for. 

Han merker at det blir lenger mellom ordene, at Alf bryter inn med spørsmål han ikke kan svare på, broren holder ham fast i noe han vil komme seg ut av, ut til den varme beruselsen som er i ferd med å viske ut bildene som har festet seg som smertefulle sår i hukommelsen. Den døde tyske soldaten ved Sagalstad bru. Hvem av dem som hadde skutt ham.

Alfs ansikt danser uklart foran ham, det er som en stumfilm der Alf hele tida snakker, men han hører ingen stemme, kjenner bare varmen han blir fylt av, som visker ut alt, også smerten, så han bare kan legge seg tilbake og synke, i en uendelighet synker han ned gjennom noe han ikke kan gripe men som vil ham godt, han vil aldri ut av dette, han vil forbli i varmen og bare synke, ned, ned, tilbake. Da ser han henne, hun smiler mot ham, retter fram hendene mot ham og sier: Kom Leif, kom."

Andre utdrag er fra 1947, da min morfar Ola P. Grødal har lagt seg inn til psykiatrisk behandling på en klinikk i Oslo:
Ola P. Grødal sammen med kona Genny.


"Etter et par oppfølgende samtaler ga legen Ola følgende diagnose: angstnevrose. Behandlingen skulle i hovedsak bestå av en serie elektrosjokk. Sjokkene skulle utløse anfall som kunne ligne på epileptiske anfall, og det skulle på sett og vis 'nullstille' pasientens hjerne og ta brodden av de psykiske plagene. Bivirkningene kunne være midlertidig hukommelsestap og en følelse av forvirring hos pasienten. Fram til begynnelsen av 1960-tallet ble som regel behandlingen gjennomført uten at pasientene fikk bedøvelse.

Behandlingsformen var blitt den store slageren i psykiatrien etter krigen, etter at fagets ledende autoritet, psykiateren Gabriel Langfeldt, hadde prøvd den ut på noen av sine pasienter ved Universitetets psykiatriske klinikk under krigen. 
Nå skulle strømsjokkene erstatte psykoterapien og særlig insulinsjokk-terapien, som var blitt brukt på alvorlige lidelser, blant annet schizofreni. Det var særlig på mildere lidelser, som nevroser, at elektrosjokk var overlegen all annen behandling, mente Langfeldt.

Interessen for elektrosjokk-behandling må også ses i sammenheng med profesjonskampen som foregikk i disse tiårene. Legene trykket på for å styrke sin posisjon som de fremste autoritetene og behandlerne av psykiske lidelser, på bekostning av psykologene, som hadde sitt ståsted i psykoanalysen og samtaleterapien. 
Ved Dr. Dedichens privatklinikk var man interessert i å prøve ut de nye behandlingsmetodene, og Ola P. Grødals nevrose kunne passe godt til det formålet.

Ola har vært våken i flere timer allerede da sykepleieren kommer til rommet hans for å hente ham. Han vet hva som skal skje, det vil si, han har lyttet til det legen har fortalt om elektrosjokkene, hva de innebærer og hva behandlingen forhåpentligvis kan gjøre med nerveplagene hans.

Likevel er Ola usikker og nervøs da han følger sykepleieren nedover korridoren fram til behandlingsrommet. Han tenker at akkurat nå ville han så mye heller ha befunnet seg ute i stallen i Tredala, sammen med hestene, han skulle gitt dem vann og fôr, klappet dem og snakket med dem, slik han pleier å gjøre hver morgen. Stallen, det er hans verden, hans og hestenes, og de forstår hverandre bedre enn tobeinte gjør, seg imellom.

Behandlingsrommet er hvitt og opplyst som en snøvidde, med en enkel benk i det ene hjørnet. Legen som Ola har hatt samtalene med, står ved benken, sammen med en kvinne som åpenbart er legens assistent. Begge smiler vennlig mot Ola, de håndhilser på ham og legen ber ham ta av seg skoene og legge seg på benken.

Ola gjør som legen sier, mens han kjenner pulsen hamre gjennom kroppen. Legen har en mild stemme når han forteller Ola hva som skal skje, at de nå skal feste elektroder til tinningen hans, at de kommer til å sende et elektrisk støt inn i hodet hans, at det kanskje vil oppleves som ubehagelig, men at han trolig har kjent verre smerter. For sikkerhets skyld, sier legen, må Ola ta et bitestykke i munnen, for å beskytte tunga.

Det siste Ola tenker før hammerslaget treffer ham, er at han aldri har hatt mindre kontroll over sitt eget liv. I neste øyeblikk sanser han bare et intenst hvitt lys, det er som om kroppen hans og tankene og alt han er, blir oppløst av smerten som brenner inne i dette lyset. 
Han vet ikke hvor lenge det varer, om det vil komme flere støt, om de skal holde på til han dør, eller om han noen gang får sitt eget liv og sin egen kropp tilbake. Så er alt bare hvitt.
Ola fornemmer stemmer rundt seg og de skiftende og vage konturene av to skikkelser. Er det noen som snakker til ham, som spør ham om noe? Han vil svare, men han har ingen stemme, slik det er i drømmene. Så hører han plutselig seg selv si:
– E dokko ferdig no?

Legen svarer at nå er de ferdige, nå skal han bare ligge her en liten halvtime og så skal de følge ham tilbake til rommet hans. Hvordan har han det forresten, litt omtåket og utslått kanskje, det er helt vanlig, men det går over. 


Ola svarer ikke, for han bruker all den kraft han har i tankene til å forsøke å forme bildene av dem han har hjemme, men de unndrar seg og vil ikke bli til dem han likevel vet at han elsker så høyt."


Kommentarer

Populære innlegg