Jeg hadde tenkt å skrive om Sylvi og Jan Tore

Det ble en koneløs vinter alene for andefar.

Da jeg satte meg ned foran pc-en i dag tidlig, var planen – i den grad jeg har slikt nå for tida – å lufte en følelse som befant seg i grenselandet mellom sinne og frustrasjon.

Jeg hadde tenkt å skrive noen velvalgte ord om vår justisminister Sylvi og hennes regjeringskollega Jan Tore, begge utstyrt med nye departementer nå i 2018. Det er for øvrig noe underlig med disse politikerne som skifter departement like selvsagt som vi andre skifter skjorte. Den ene dagen snakker Jan Tore insisterende og smilende om de store enheters velsignelse, i kommune- og fylkes-Norge, for så den neste dag å stå fram som kunnskaps- og integreringsminister med en selvsikkerhet som kunne få en til å tro at han helt har glemt at Sylvi har ansvaret for innvandring, og at hun tar integrering med på kjøpet i sin portefølje, uansett hva Jan Tore måtte mene. Mens den utrettelige Monica har overtatt Jan Tores gamle kommunesammenslåingsdepartement og har brukt de første ukene der til å irettesette de oppviglerske finnmarkingene som en forurettet lærerinne fra 1950-tallet, fordi de ikke frivillig vil underkaste seg det nye storfylket der Troms har all makt. 


Det jeg selvsagt var opptatt av, var den famøse facebook-posten Sylvi la ut forleden, der hun er sinna på Arbeiderpartiet fordi partiet ikke vil støtte regjeringens forslag som gjelder statsborgerskap for fremmedkrigere. Regjeringen minus Venstre ønsker å flytte behandlingen av slike saker fra domstolene til departementet, slik at politikerne der raskt kan snu seg rundt og ta statsborgerskapet fra potensielle terrorister. Det høres jo unektelig fornuftig ut, bortsett fra at dagens ordning med behandling i domstolene har fungert godt nok, og det finnes til og med jurister som mener at behandlingen av slike saker vil gå saktere hvis de blir flyttet til departementet. Og uansett kan jo selvsagt politiet pågripe en person som man mener utgjør en umiddelbar fare for rikets sikkerhet. 

For øvrig slår det meg at offentligheten i Norge synes å være manisk opptatt av mulig islamsk terror, til tross for at det meste av det vi kan kalle terror i Norge de siste tiårene, har kommet fra det ekstreme høyre, selvsagt med det tidligere FrP-medlemmet Anders Behring Breivik i en egen kategori.

Uansett: Man skulle tro at saken om statsborgerskap lot seg diskutere på en relativt saklig måte, med argumenter for og imot. Men Sylvi er ikke så opptatt av denne gamle norske verdien om ryddig og redelig diskusjon, der hun smiler rundt seg med korset og verdiene dinglende rundt halsen. Hun slår til med påstanden om at Ap er mer opptatt av rettighetene til terrorister enn av rikets sikkerhet, med et dertil egnet bilde som følelsesmessig trigger. 

Dermed oppnår Sylvi lekende lett det hun kalkulert er ute etter: å skape en infisert og splittende debatt, slik Trump til stadighet gjør i USA. Det er en debatt der Sylvis hensikt er å svartmale Arbeiderpartiet og stemple partiet nærmest som forrædersk. Og det er et viktig budskap for noen Frp-tilhengere. Det er ikke motstanden mot innvandring som er den sterkeste drivkraften for disse, det er hatet mot Arbeiderpartiet. Kommentarfeltene i diverse nettaviser og nettfora renner over av et intenst hat mot Ap, og hatet får ny næring når politikere som Sylvi bruker samme sjargong og har de samme synspunktene som nettbøllene. Det går ikke an å argumentere i en slik debatt, for straks du kommer med et argument, så svis det et nytt stempel i pannen din. Denne debatten fører ikke til innsikt, men til polarisering, politisk avmakt, fortvilelse og dårligere mental helse for ganske mange mennesker i dette landet. Noen mister siste rest av en tynnslitt tillit til det politiske systemet. 

Men nå har jeg helt glemt meg, at jeg ombestemte meg og skulle la være å skrive om Sylvi og Jan Tore. Jeg er jo blitt en eldre herre, og jeg blir altfor følelsesmessig oppkavet når jeg beveger meg inn på temaer som dette. Jeg kunne dessuten komme til å motsi meg selv ved å falle ned på akkurat det samme usaklige lavmålet som Sylvi og Jan Tore og skrive noe så uanstendig som at Jan Tore tilsynelatende er en dannet og luktfri Høyre-fis fra beste Bærum, men at han avslørte sin sanne politiske møkkalukt da han i kjølvannet av Sylvis facebook-post hevdet at Ap-leder Jonas trakk Utøya-kortet i sin kommentar til Sylvi-posten. 

Der slapp altså fisen ut av den pene hyggelige høyremannen: Utøya-kortet. Jeg kunne ha lyst til å si til Jan Tore: Sett deg ned med foreldre som mistet sønnen eller datteren sin på Utøya 22. juli 2011, og så ser du dem i øynene og sier at Arbeiderpartiet bruker Utøya-kortet. 

Jeg er klar over at Jan Tore har beklaget uttalelsen, men vi skal likevel huske hva han sa fordi det forteller oss noe om hva en del folk ute på høyresiden i norsk politikk innerst inne mener om Arbeiderpartiet. Og hva de mener er nå en ting, trolig er medfølelsen, også etter det som skjedde på Utøya, akkurat så fraværende som Jan Tores kommentar tyder på.

Men i stedet for politikk ville jeg heller skrive om anda vår, vår fine andrik av rasen campbell, han som bor ute i hagen vår på Grøa, og har eget møblert rom i uthuset. Vi hadde jo to ender så sent som i fjor sommer, det var andriken og hans flotte kone, ei svart og hvit moskusand. Andemor hadde lagt seg til under verandaen med åtte fine egg, som hun ruget samvittighetsfullt på. Av erfaring visste vi at det ikke ville bli noe avkom ut av hennes anstrengelser, anda og andriken er av raser som ikke er genetisk kompatible. 

Så en fin og varm sommermorgen var endene svart borte, også eggene under verandaen. Vi lette overalt, i hagen og i skogen i nærheten av huset. Men det var ikke spor å finne, verken etter egg eller ender. Vi sørget og belaget oss på en andefri tilværelse. Men på den tredje dag skjedde underet: Tidlig om morgenen kom andefar vaggende inn i hagen, og hvor han kom fra, det vet vi ikke. Han var uskadet og sulten, og åpenbart glad over å være kommet tilbake til kjente trakter. 
Lykkelige dager for andefar og andemor.


Men andemor kom aldri tilbake – trolig var hun tatt av reven – og vi innbilte oss at andefar sørget hver eneste dag. Vi prøvde å gjøre livet hans så godt som mulig, med leting etter mark borte i hjørnet av hagen som det daglige høydepunktet. 

Vinteren kom, og snart la det seg frost og is i bøtter og badestamp ute i andelandet. Det ga en ny rytme til dagen for en pensjonist som meg, som liker å stå opp tidlig: Hver morgen gjennom hele vinteren har jeg båret en bøtte med nytt og lunkent vann ut til den ventende andefar, og tatt den frosne bøtta med inn. Det står ei bøtte under varmelampa inne i bua også, men når kulda er på det kaldeste, fryser sannelig den også. 

Straks jeg åpner ytterdøra om morgenen, tar han imot meg med snatringa si, selskapssyk etter ei lang natt alene ute. Da tar vi en prat om løst og fast, men holder oss langt unna politikken, det får være grenser. 

Noen ganger ser han på meg, som om det er noe han så gjerne skulle ha sagt. Hva er det du har på hjertet, gamle and, spør jeg, men får aldri noe svar. Kanskje litt snatring, før han snur på stjerten og finner den faste plassen sin. For han har sin rytme, han også. Etter å ha drukket en skvett av det nye vannet i bøtta, setter han seg på dørstokken inn til innhegningen, og der blir han sittende en time eller to mens han stirrer rett i veggen. Litt ut på formiddagen rusler han bort til verandaen og legger seg til i grusen under den. 

Det hender jeg lurer på om han lever et godt andeliv. Jeg spør meg om han kanskje synes alt bare er trist og vondt etter at kona ble borte. Et meningsløst liv som enkeand? Svaret får jeg aldri, derfor velger jeg heller å glede meg til våren, når naturen og det myldrende livet i hage og skog kommer tilbake. Da skal han og jeg ta opp igjen vårt lille fellesprosjekt med å grave etter mark. Kanskje blir det ikke så verst, for ham, og for meg.

Idet jeg setter punktum og reiser meg fra pc-en for å gå ut i hagen til min ventende venn, kommer jeg på at jeg helt har glemt å tenke på Sylvi og Jan Tore, mens jeg har skrevet om andefar. 

Da er det kanskje håp, for meg, for anda, og for vårt lille land. 

Kommentarer

Populære innlegg