Eldre mann savnet på fjellet

Eldre mann på tur i skogen. Drar han opp på fjellet, er det fare for at han går seg bort.

Det er egentlig bare én måte å få det endelige  beviset på: å bli borte på fjellet, langt pokker i vold inne i Sunndalsfjella.

Det får bli med tanken. For jeg har ikke tenkt å bli borte på fjellet, eller andre steder for den del. Jeg er altfor bedagelig anlagt til slike ville eksperimenter. 

Men det går jo an å tenke seg hva som ville ha skjedd hvis jeg ikke kom tilbake til avtalt tid etter en fjelltur. Familien ville ha varslet politiet, som ganske umiddelbart ville ha lagt nyheten ut på sin fortløpende Twitter-oppdatering. Etter få minutter ville nettavisene hatt saken, med opplagte titler: "Eldre mann savnet i Sunndalsfjella".


Eldre mann. Ikke mann, nei det er snakk om en eldre mann. Hvor gammel da? I skrivende stund innehar undertegnede den uhørte alder av 65 år, verken mer eller mindre. For tre år siden forsvant jeg ut av arbeidslivet med såkalt tidligpensjon. Dermed er jeg både gammel og pensjonist, så jeg får vel bare finne meg i titlene i nettavisene. 

Hva hadde avisene skrevet hvis en 50-åring var savnet på fjellet? "Middelaldrende mann savnet på fjellet"? eller "50-åring savnet på fjellet"? Den første tittelen blir for lang, det er nå så, mens den andre trolig er uinteressant for avisene - og deres lesere. En 50-åring er verken fugl eller fisk, en slags udefinert mellomting mellom to stadier: mann og eldre mann. Men straks man runder 60, er man ikke lenger mann - eller menneske - man er en eldre mann, et eldre menneske.

Dette kan jo ha visse fordeler også, hvis man tøyer det langt. Når det er snakk om den omtalte forsvinningen på fjellet, vil man jo som bortkommen 65-åring få en viss sympati og kanskje utløse en smule bekymring hos leserne. For det er jo underforstått i avisenes titler at den savnede ligger tynt an, i kraft av å være et eldre menneske. Det står om timer, så vil alt håp være ute for den beinskjøre og tungpustede eldre herre som stabber retningsløs rundt omkring der oppe i fjellheimen. På den annen side kan kanskje leseren med en viss lettelse konstatere at det tross alt er snakk om et eldre menneske, med det meste av livet bak seg, Den savnede forsvant på post, så å si, han ble borte med vandringsskoene på, fred være med ham.

Men man er ikke eldre enn man føler seg, heter det, og alder er bare et tall, visstnok. Fint sagt, og sikkert sant. Men dette er bare litt av sannheten. For man skal ikke undervurdere kraften som ligger i merkelappene vi setter på hverandre, på gruppene vi tilhører. Det kan for eksempel dreie seg om alder, om etnisk tilhørighet og seksuell legning. Man kan lett bli formet av definisjonen som er lagt på en gruppe. Er man "gammel", oppfører man seg gjerne som "gammel". Noen går til og med inn i rollen før de etter definisjonen behøver å gjøre det - de blir gamle før tida, som det heter. 

Jeg er selv ikke særlig flink til å være med i definerte grupper, enten de er formelle eller uformelle. Jeg vil helst være en fri fugl som kan fly og lande der jeg helst vil, hevet over den lammende tyngdekraften som ligger i gruppedefinisjoner, en kraft som forsøker å tvinge min flukt ned på landjorda igjen. Derfor avviste jeg for noen år siden på det mest bestemte min mors forsøk på å få meg til å lese bladet Vi over 60. Det kommer ikke på tale, var mitt kontante svar da mor med ertende fryd slo fast at jeg befant meg i målgruppen, jeg hadde jo passert 60. 

En gang tok jeg med meg hjem et eksemplar, under sterk tvil. Jeg dyttet det godt ned i innerlomma på frakken, som om jeg var en tenåring som ville skjule et nummer av Cocktail. Trygt hjemme på Grøa brettet jeg ut midtsidepiken. Det viste seg å være en jurist, en ekspert på pensjonsspørsmål, og artikkelen var særlig rettet mot slike som meg, som snart skulle gå av med tidligpensjon. Jeg måtte ta telling til åtte og innrømme at jeg var truffet av flere sugende knyttneveslag med nyttig informasjon. Dessverre kom informasjonen for sent: Jeg begikk nemlig den tabben at jeg byttet jobb et par ganger da jeg var i slutten av 50-åra. Min arrogante mangel på kunnskap om pensjonsspørsmål gjorde at jeg til evig tid tapte retten til månedlige AFP-bidrag. 

Nåvel, jeg kunne til nød akseptere Vi over 60, Men det stoppet ikke der. For noen uker siden kom et sjokkartet brev i posten: En giro fra Pensjonistforbundet med tilbud om å bli medlem. Prisen var relativt lav, og fordelene mange, kunne jeg lese. Rabatter på reiser, blant annet. Ja, jeg fikk nesten inntrykk av at man som medlem i Pensjonistforbundet kunne få en sponset billig reise til månen. Jeg lot brevet og giroen ligge, i påvente av mental styrke til å bryte nok en barriere. Medlem i Pensjonistforbundet, jeg? Mottaker av bladet Pensjonisten, jeg? Nei, ett sted må grensa gå, tenkte jeg og fløy videre i de høyere ungdommelige sfærer, fri som fuglen. 

Jeg landet igjen, sakte men sikkert, i en sky av rasjonaliseringer om at medlemskapet og bladet sikkert kunne være nyttig, rabatt på turer og greier. Så betalte jeg  giroen og sukket over det tunge grep som livets ubønnhørlige gang hadde også på meg. 

Cocktail 2: Bladet Pensjonisten.

Etter noen dager kom Cocktail 2 i postkassa. Det vil si, min første utgave av bladet Pensjonisten. Jeg konstaterte raskt at forsiden var dekket av en smilende kjendis, Norges eneste pensjonist ved siden  av Olav Thon, nemlig Thorvald Stoltenberg. Selvsagt måtte det være ham. I minuttene før jeg åpnet bladet, kjente jeg hvordan jeg bygde opp motforestillingene. Det var, antok jeg, to muligheter som snart ville komme til syne:
1. Enten ville bladet vise seg å være et litt gammelmodig eldremagasin, med litt slappe og godlynte reportasjer om gåstol-generasjonen, med innlagt gymnastikk der vi alle sammen skulle løfte hendene - forsiktig - over hodet, og køyr. 
Eller 2. Bladet ville ose av den nye selvbevisste eldregenerasjonen, befolket av hyperaktive globetrottere som den ene dagen praktiserer Mindfulnes i yogastilling oppe på den kinesiske mur og den andre dagen flyr til ukjente jungelruiner i Laos, fordi Vietnam ikke er helt in i år, dere, Vietnam var i fjor, det er Laos for grever i år. 

Det er med en viss skuffelse jeg må innrømme for meg selv at Pensjonisten ganske enkelt er et svært bra magasin, som ikke passer inn i noen av mine godt tilrettelagte kategorier. Med min smule grafiske bakgrunn ser jeg fort at bladet har en svært tiltalende form: et lyst og lett design, store og meget gode fotos. Hva med innholdet? En godt tilrettelagt blanding av ulike typer stoff, blant annet kongereportasje, data for eldre, relevant helseinfo (hørselen avtar med åra, ja da), debattinnlegg, leserbrev, fagforeningsstoff, info om pensjon, tema om aldring og psykisk helse, portrett (Stoltenberg som forteller om sin nye kjærlighet), kultur-, mat- og reisestoff. Bladet ser rett og slett ut som et hvilket som helst annet moderne, tidsriktig magasin, og det brøler ikke "dette er et blad for eldre" mot deg. Det er nesten som man kan lese seg gjennom bladet som menneske - og ikke som et eldre menneske. 

Så da er det vel på tide å resignere: Jeg er over 60, jeg er pensjonist, jeg er medlem i Pensjonistforbundet. Men kanskje er det til å leve med, også for en fri fugl som bruser med sine stadig tynnere fjær. Og i kveld er det reprise på Poirot på NRK2, fin eldrekrim!