Morgendans med bursdagsbarnet



Hanna og et av barna på hjemmet der hun
og de andre studentene arbeidet den første uka.
I dag 21. mars fyller dattera vår Hanna 22 år. Dagen feires i hovedstaden Windhoek i Namibia. Der har Hanna og ni andre sykepleiestudenter fra Høyskolen i Trondheim bodd siden begynnelsen av januar. Studentene har tre intense og svært lærerike praksismåneder i dette flotte afrikanske landet.

Det er et litt morsomt sammentreff denne dagen: Hannas bursdag sammenfaller nemlig ned Namibias nasjonaldag! Det blir litt av en feiring tenker jeg. Namibia ligger langt sør i Afrika, på vestkysten av kontinentet og har bare litt over 2 millioner innbyggere. 

Fram til 1990 var Namibia en del av Sør-Afrika. Etter at landet ble selvstendig, har mye gått i rett retning: Landet er et av de mest demokratiske i Afrika, og det er relativt trygt å bo og ferdes der, både for innfødte og besøkende. Landet har selvsagt store utfordringer: Hiv og aids er utbredt, og det er en av grunnene til at landet har mange foreldreløse barn. 


Den første uka arbeidet Hanna og de andre studentene på et hjem - Home og Good Hope - der flere hundre fattige barn får komme hver dag for å få et varmt måltid og litt omsorg. Bildet over, og snapchat-bildet til høyre, er tatt på dette hjemmet. 

Hanna forteller at barna - selv om de er fattige og mange er foreldreløse - utstråler enn livsglede og en takknemlighet for selv de minste ting som setter vår norske kravmentalitet i perspektiv. Det går kanskje fram av teksten på bildet til høyre. I løpet av oppholdet har studentene samlet inn 12.000 kroner fra norske givere til driften av hjemmet. Det var stor glede da pengene ble overlevert forleden. 


Da jeg så bildene, kom jeg til å tenke på noe jeg skrev for nesten tjue år siden, da jeg var journalist i avisa Driva. Vi hadde tre smårollinger hjemme, og treåringen Hanna var i midten, med en storebror og en lillebror. Stykket het Morgendans, og det får være min gratulasjonshilsen til Hanna og Namibia på bursdagen:
De norske studentene jubler for Namibia. 

Morgendans
Hjemme hos oss er det tre muligheter om natta: Det kan være eldstegutten på fem som våkner, det kan være jenta på tre, eller det er helst minstemann, som nå er blitt nesten ni måneder. 

Tilgangen på mulige årsaker til oppvåkningen er mange: Minstemann er sulten eller lukter ille, eldstegutten har gjerne sparket av seg dyna, mens jentungen famler i halvmørke etter den umistelige smokken, som enten har glidd ned gjennom sprekken inne ved veggen eller har forsvunnet innunder trekket på dyna. 

Uansett er operasjon finn-smokken-for-enhver-pris en betydelig utfordring. Når oppgaven tilfaller meg enkelte netter, må jeg først finne barnerommet. Det er ikke nødvendigvis enkelt når du er nærsynt minus 7 og dypt inne i en freudiansk drøm med røtter i en sterk barndomsopplevelse. 

– Smokken! lyder det kompromissløse kravet fra den unge damen. Som regel går det bra. Ikke fordi jeg finner smokken under senga eller i dyna, men fordi vi har anlagt et aldri så lite forhåndslager med smokker på strategiske plasser i nærområdet. 

Slik var det også nå sist natt. Jeg lå der høneblind på kne med en nattkald bak i været og romsterte under senga, men fant ingen ting. Jeg grep da til kriselageret oppe i skapet og siktet meg lettet inn på damens munn et sted der inne i mørket. – Ikke den smokken, vil ha den gule! skrek hun plutselig til. Jeg sukket dypt og prøvde å argumentere. Om at den røde var like bra og at nå fikk hun værsågod ta til takke med... 


- Ikke den smokken, vil ha den gule...
Hun vant. Jeg hører regnet sile bratt og vått et sted der ute mens jeg åler meg som en midd innunder dynetrekket, og der, nederst ved fotenden kjenner jeg det forløsende grepet rundt plastikken. Måtte det være den gule... Det var den blå. Jeg holdt pusten og håpet hun ville la seg lure, idet jeg skjulte smokken mest mulig da jeg dyttet den på plass. Hun bet på som en urutinert småfisk, glippet med øynene et par ganger og sugde til seg plastikken slik en røyksjuk nikotinslave eter i seg den første mårrarøyken. 

Nå i de siste ukene har vi hatt en tilleggsfaktor om nettene. Det vil si vi har hatt tre: Tre syke unger som har hostet seg selv og nettene i fillebiter. Først fikk jentungen sotta. Kraftige hostekuler, helst om natta, som varer helt til hun kaster opp, med hikstende pustebesvær. Etter noen dager var eldstegutten i gang med de samme rundene, men til litt andre tider om natta, av hensyn til sine foreldre vil jeg tro. 

Rimeligvis måtte minstemann forventes å slutte seg til hostekoret. Vi står der borte ved senga hans og hører ham hoste større og mer intense kuler enn kroppen synes å ha plass til. Så nå går alle tre på medisiner. Til sammen tolv doser per dag, med ulike grader av motstand og sabotasje fra pasientenes side. 

Jentungen vegrer seg mest. Først ville hun ikke i det hele tatt og spyttet med forakt det rosa svineriet i en fin bue ut over kjøkkengolvet. Etter hvert gikk det bedre, og medisineringen fikk et visst preg av rutine. Men plutselig slo hun tilbake: Lot hele dosen stå som en vakker geysir ut av munnen, før hun fulgte opp med å gjøre magen fullstendig tom for øvrig innhold. 

Ja ja, et golv lar seg vaske, verre var det neppe, det bare kjentes slik. Nå har vi krøpet til korset og tyr til enkel stimulipedagogikk: Den som tar medisinen, får en is! Det virker, og vi er alle lykkelige og søvnige. Vi har forresten råd for uråd, i våre lyse stunder. Vi har et ekstra soverom, og enkelte netter er en av oss voksne fritatt for barneansvar og sover der inne. Rommet kaller vi, som seg hør og bør, for avrusinga. Når du ligger på avrusinga, forvandler barnegråt og hostekuler seg til et fjernt akkompagnement i en deilig og døsig ansvarsfraskrivelse. Det er ikke mitt bord, tenker jeg og velter meg over på den andre siden og sover som et bedøvet neshorn. 

Eldstegutten er blitt litt alvorstung midt inne i hostekulene. Han tenker på døden, intet mindre. For han har begynt å forstå at tida gjør noe med oss, og at vi blir eldre. – Når jeg blir stor mann, da blir jeg lei meg, kan han plutselig si. Og når vi lurer på hvorfor, svarer han: – Jo fordi at når jeg er stor, da er mamma og pappa gamle og dør. Da blir jeg helt aleine. Vi forsøker å trøste og sier at det er lenge til mamma og pappa blir gamle, og at han kanskje har egen kone og egne barn når vi blir borte. Men det hjelper ikke alltid. – Jeg vil ikke flytte for meg sjøl, vil bo sammen med dere hele tida, insisterer han. Vi sier at det kan han, han trenger aldri flytte ut hvis han ikke vil. 

Sykdommen hos de tre er på retur nå. Glimtet i barneøynene er der igjen, og aktivitetsnivået har nådd sånn cirka fire på Richters skala. Men noen stunder er myke og stille. Forleden morgen sto jeg opp sammen med jentungen, som for en gangs skyld var den første til å våkne. Vi kledde på oss og gikk ned i første. Brødskiva med leverpostei fristet ikke, og hun tasset inn på stua. 

– Danse, pappa! sa hun med ett og klatret opp på stuebordet. Derfra kunne hun lett smette over i armene mine. Jeg fant fram plata av Knutsen og Ludvigsen, med sangen vår på, den vi helst spiller i slike stille stunder:


Så en morgen så vi ut, det kom en ny dag fra det fjerne. 

Hei, min venn, som aldri snur, vi tar imot deg. 
Du må gjerne, sende tårer og sende regn, 
sende vinder og skumle tegn, hei, ny dag, fint du kom, fint du kom. 
Kanskje du og kanskje jeg kan ha det fint sammen. 
Men kanskje vil du gjøre meg litt melankolsk, å kjære venn. 
Jeg kan gi deg det som du vil gi til meg. 
Og kanskje jeg vil, kjære ny dag at vi to, 
og Ludvigsen og Kaptein Knutsen, Det Store Dyret, 
folk og grevlinger og alle, alle... 

- Danse pappa!
Så glir vi over golvet, kinn mot kinn, i vår sakte vals, eller hva det nå er, mens Knutsen og Ludvigsen synger, ikke om en grevling i taket eller hun som dro til Kristiansund, men om den nye dagen.


Idet det første lyset siver inn gjennom de halvåpne persiennene og minner om at det tross alt ikke er så lenge til sola kryper inn over kjøkkenbordet og smelter selv minnene om vinterens våkenetter, holder jeg henne tett inntil meg i vår morgendans og hvisker lavt i øret hennes: – Så fint, så fint at du kom til oss!  

Kommentarer

  1. Så fint skrevet og gratulerer med dagen!
    Fant bloggen din og syns den er både rørende, fin og underholdende!
    Det er jo fine ting alle sammen. Hils og ha en strålende dag og uke! Ingelinor.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar