torsdag 30. mars 2017

I denne verden, i dette liv, har vi bare hverandre


Gunnvor Ulvund, 1923-2016.
I dag 30. mars 2017 er det ett år siden min mor Gunnvor Ulvund døde. Det er ufattelig at et helt år er gått siden den formiddagen vi satt ved siden av sengen hennes på Helsetunet. 

Noen dager etter at hun gikk bort, skrev jeg noen linjer, nærmest for å samle tankene. Her følger det jeg skrev, og det blir mitt bidrag til  å holde minnet om en flott dame og en god mor levende. Etter den teksten gjengir jeg en avisartikkel jeg fant i mors utklippsperm. Det er teksten Ned til elva, som jeg skrev i avisa Driva en gang i andre halvdel av 1990-tallet.

Alle i kirka hadde øynene rettet mot meg, jeg visste det, derfor stirret jeg ned i golvet foran meg, i visshet om at jeg ellers ikke kunne stå imot all den samlede kraft som nå fanget meg inn og holdt meg fast. Så lot jeg blikket lande som en usynlig fugl på det tettskrevne arket jeg nettopp hadde tatt fram fra innerlomma i den svarte dressen. Det var arket som skulle fortelle den fullsatte kirka hvem min mor hadde vært, hennes livsløp fra fødsel til død. Et liv sammenfattet i punkter på et ark. Men visste ikke alle som var til stede i kirka, hvem hun var, og hvorfor skulle de få høre det nå, når hun var borte? En rituell oppsummering kanskje, en siste hedersbevisning slik skikk og bruk er.



Så begynte jeg å lese: Mor ble født i Utistu på Grødal den 10. september i 1923. Hun var den førstefødte for foreldrene Ola P. Grødal og Genny Grødal. Mor bodde på Grødal de første fem åra av sitt liv, tre av dem sammen med broren Per, som ble født i 1925. Ola var gardbruker på Grødal, men måtte overlate garden til broren og odelsgutten Ivar da han flyttet hjem igjen fra et opphold i Amerika i 1928.

Sykepleieren på helsetunet ringte tidlig om morgenen for en uke siden. Om ettermiddagen, dagen i forveien, hadde jeg besøkt mor, og vi hadde snakket sammen om den lille rest av verden som fortsatt tente en glød i blikket hennes og vekket et lite smil om munnen. 
– Hvordan er det med ungene, spurte hun. Jo, de har det bra, kunne jeg forsikre henne om, og så minnet jeg henne om at de to eldste studerer i Trondheim, at yngstemann ennå bor hjemme hos oss, men at også han trolig kommer til å flytte til Trondheim for å studere, til høsten. 
– Da vil alle tre være samlet der, da, hadde hun sagt, og det la seg en slags lettelse over ansiktet. Så la hun til: 
– Det er bra, men du må si til dem at de må besøke sin gamle bestemor når de kommer hjem. 
Så hadde hun dreid hodet sakte til siden, slik at hun kunne se bildet av vår yngstemann, som sto på nattbordet:
– Jeg har bildet hans her. Når jeg ser på det bildet, blir jeg alltid så glad. Han er en snill gutt.
Så satt jeg der ved senga hennes en stund, før jeg tok hånden hennes og sa at nå måtte jeg gå. Men jeg ville komme på nytt besøk i morgen. 
– Farvel da, og pass godt på deg sjøl, sa hun. 
Jeg tror blikkene våre møttes idet hun sa det, men jeg vet ikke. Og fordi jeg ikke vet, og aldri kommer til å få vite, så gjorde de det.

Sykepleieren fortalte at det hadde skjedd en forandring med mor i løpet av natta. Hun var falt i dyp søvn, og hvis jeg hadde mulighet for å komme, så var nok det best. Jeg fullførte mitt morgenstell, uten å skynde meg, som om tida uansett ville vente på meg, denne morgenen. 

Da jeg kom inn i rommet til mor, satt sykepleieren som hadde ringt, ved senga hennes. Jeg satte meg på en stol på den andre siden. Det var ikke så mye å spørre om. Sykepleieren holdt mors ene hånd, og jeg den andre. Av og til snakket sykepleieren til mor, hun spurte om hun hadde det bra og sa at jeg var kommet og satt ved senga. Snart kom også en annen pleier inn i rommet, fulgt av min yngre bror. Etter en stund spurte jeg om det kunne komme til å skje noe allerede i løpet av dagen. Sykepleieren så på meg og sa:
– Det skjer nå det, Arne.
Så bøyde hun seg fram over mor, mens hun fortsatt holdt henne i hånden. 

Senere, om ettermiddagen samme dag, kom jeg til å tenke på at sykepleieren ikke hadde sagt noe i det øyeblikk det skjedde. Hvis det var et øyeblikk. Kanskje var det heller en usynlig, umerkelig overgang, en stillhet som ble enda stillere, et åndedrag som ikke kom tilbake. Fordi det var et øyeblikk som ikke fantes, fantes heller ikke rom for sorg. Ikke der, ikke da.

Mine søsken og jeg hadde blitt enige om at jeg skulle si noen ord om mor i kirka under begravelsen, siden jeg var eldst. Det skulle i henhold til skikk og bruk være en tale som fortalte hvem min mor hadde vært, en tale som gjenga hennes livsløp fra fødsel til død, sammenfattet i punkter på et ark. Da jeg satte meg ned for å skrive et første utkast til talen, gikk det opp for meg at jeg ikke visste hvem mor hadde vært. Ingen kan vite hvem et annet menneske er – eller var. For enkelhets skyld lager vi oss noen knagger og holder oss til dem, sjablonger som selv våre nærmeste må finne seg i å bli formet i og fortolket gjennom.

Kvelden før begravelsen skal finne sted, sitter jeg i kjellerstua hjemme, med ringpermen i fanget. Jeg fant den under fotoalbumene på mors rom, der den lå som en grå levning ingen brydde seg om, fordi det var bildene vi ville se, ikke alskens gamle avisklipp. 

Jeg åpner permen og begynner å bla meg gjennom klippene. Men det er ikke de gamle avisartiklene jeg stanser ved. Bakerst i permen ligger en stor brun konvolutt, som jeg selv la inn i permen for et par dager siden. Konvolutten inneholder brev mor skrev til sin mor i løpet av noen år under og etter andre verdenskrig, da hun gikk på skole i Kristiansund og på Halsa. Min bestemor tok vare på alle brevene hun fikk fra datteren. Nå har jeg dem her foran meg. Jeg lar fingrene gli forsiktig over et av arkene, der mors fine håndskrift danser lett nedetter siden. Da slår det meg: her er hun, her trer hun fram, her er det hun som fører ordet, som har det i sin makt. Idet jeg begynner å lese, spør jeg meg selv om vi egentlig trenger de ytre årstall og omstendigheter for å forstå et annet menneske:

Kjæreste mor!
Tusen, tusen takk!! Jeg er helt overveldet, har holdt til i den syvende himmel nu en stund siden jeg åpnet pakken. Tenk å få strømper! Hvordan har du fått tak i dem? Du fikk vel aldri både dem og underkjolen hos Watten da han hadde utsalg? Og så all den gode maten! Ja, i kveld skal det bli kalas. Alt var i god behold, jeg har allerede smakt litt på smørkremkaka, og den var ubeskrivelig. Skjønn altså, som vi sier her. Blomstene står og dufter på bordet, og de har virkelig holdt seg like fine. Magnhild og Egil får ha så mange takk for sjokoladen, jeg tenker vi koker sjokolade i kveld.


Jeg vet ikke om mor i senere år leste noen av brevene hun selv skrev for 70 år siden. Hva ville hun i så fall ha tenkt om dem? Ville hun ha blitt fylt av en barnslig glede over gjensynet og de fine minnene som steg opp fra brevsidene, eller ville hun kanskje ha kjent en sorg over all den tid som var gått siden den gangen, over alt liv og fellesskap som aldri kunne komme tilbake? Ville hun ha blitt den unge skolejenta igjen som satt på hybelen sin og skrev brev hjem om små og litt større hendelser i hverdagen, altfor langt borte fra familien som hun savnet hver dag? 
Datter og mor: Gunnvor, 1923-2016 og Genny, 1895-1986.

Mens jeg leser meg fra brev til brev, slår det meg hvordan det hverdagslige kan fortelle om en stor kjærlighet, om bånd som skulle være ubrytelige. Og jeg kommer til å tenke på den siste kvelden bestemor Genny – mors mor – levde: Hun var blitt gammel og litt glemsk, men hun var likevel vår uforanderlige kjære bestemor og sine barns mor, slik hun alltid hadde vært. Om kvelden lille julaften i 1986 hadde hun tatt på seg sin fineste kjole. Da hun ble spurt hvorfor hun hadde kledd seg så
Datter og mor: Guri, 1950-2001, Gunnvor, 1923-2016.
fint sent på kvelden, svarte bestemor at hun hadde kjolen på seg fordi hun skulle i bryllup. Tidlig neste morgen, på julaften, sovnet hun stille inn.


Bestemor hadde et avklart forhold til livets store spørsmål. På sine gamle dager sa hun 
en gang: 
– Hvorfor skulle jeg ønske å komme til himmelen, jeg som har det så godt her på jorda?

Jeg legger brevene pent på plass i konvolutten og legger dem inn mellom avisklippene. Blikket mitt stanser ved det første av dem, en artikkel som heter Ned til elva og er én av mange slike små betraktninger jeg skrev for mange år siden, i avisa Driva. De handlet om livet med tre små unger, unger som var mors barnebarn. 

Der ligger artiklene, én etter én, og da jeg begynner å bla meg gjennom dem, slår det meg at dette kanskje var mine brev til henne. Og at de kanskje handlet om det samme som hennes brev til sin mor: I denne verden, i dette liv, har vi bare hverandre. Det er derfor jeg begynner å lese artiklene om igjen, sammen med henne som ikke er her mer, men som kan høre at jeg leser, og som smiler og sier at slik var det, det er slik det er. 

Mens jeg leser, fornemmer jeg et forvarsel: Til høsten, når sommeren er over, skal også den siste av våre tre flytte ut, slik livet er, og må være. Kommer stillheten etterpå som en slags lettelse, tross alt, over at en gjerning er fullført, eller som en sorg over at det vi hadde sammen, ikke er her mer, slik det var, og aldri kan komme tilbake, slik.

(Jeg har tidligere skrevet om andre flotte damer i slekta vår, tre som dessverre gikk bort så altfor tidlig. Her er linkene til disse artiklene:
http://ulvund.blogspot.no/2016/03/jeg-holder-hennes-stemme-i-mine-hender.html

http://ulvund.blogspot.no/2017/02/lisbet-historien-om-ei-oldemor.html)

Ned til elva 
Vi skal på fisketur i dag, vi tre. Guttungen er to år og har allerede sett småseien bli vippet opp på svaberget på Flåøya. Men det er første gang vi prøver oss i elva. Fårehunden Khan er sju år og har vært med på det meste før. Vi tar oss sakte ned mot elva Grøa, ei sideelv til Driva. Jeg tenker etter. Det er over 30 år siden jeg var her sist. 30 år, en mannsalder! Var det her jeg gikk ned sist? Landskapet virker forandret, eller er det kanskje meg det har skjedd noe med? Krattet er tett, vi strever litt.

Så er vi nede. Elva er blank og fin, men ganske grunn. Går det an å få ut spinneren her? Vi fisket med mark den gangen. Var det i denne hølen, eller kanskje litt lenger nede? Men elva må ha vært dypere da.

Jeg parkerer guttungen og Khan i gresset bak meg. Khan er rutinert, vet hva dette går ut på. Ikke altfor spennende, men til å leve med. En kan i det minste snappe etter fluer. 

Jeg vipper spinneren over mot den andre siden av elva. Det gjelder å komme nær den andre bredden, men unngå trærne som henger utover. Det går. Spinneren blinker i strømmen. Ingen ting. Nytt kast, litt lenger inn mot land, farlig nær treet. Da kommer rykket; den raske, hektiske ristingen fra krea. Straks sitter det i meg: det var slik det var, slik ristet det også den gangen! Jeg drar inn og vipper krea i en bue mot guttungen og Khan. Khan løfter hodet, men slapper av igjen. Ingen ting å hisse seg opp over, dette er bare noe småtteri. Men det var annerledes en gang Khan. Da du var en yr unghund ute på svabergene på Flå, og seien kom deisende innover. Du bjeffet og knurret og skulle drepe, men skvatt unna som skremt fugl når fisken danset seg nedover berget. 

Nå ja. Tida har gått. Du har lagt deg til en avmålt verdighet og unngår unødig opphisselse over alskens smånytt. Nei, dette er guttungens dag. Jyplingen skal innvies i guttas krets. Krea lander i lyngen ved siden av ham. Han stirrer forbauset. Hva er dette? Da skjønner han, og smilet brer seg fra øre til øre. – Pisj! Pisj! roper han begeistret. Jeg løsner fisken fra kroken, og han tar den straks i et fast grep. – Pisj! sier han igjen, med en slags undring i stemmen. 

Vi fisker oss gjennom to høler før vi vil hvile. Det ble ikke mer fisk, men guttungen har nok med den ene. Vi setter oss ned, tett inntil hverandre, og deler en Kvikk Lunsj. – Okolade-pisj! sier guttungen, der han sitter med krea i den ene hånden og sjokoladen i den andre. Jeg titter opp mot fjella på nordsiden av dalen, der de tårner seg trollstore opp mot himmelen. Under dem er vi like små i dag, guttungen, den firbeinte og den gamle lange. Det er bekker og fosser overalt. Noen linjer blir til av seg selv idet blikket stanser ved Vinnu:

I dag tar sønnavinden fatt i fossen, 
løfter vannet ut fra berget, 
sprer dråpene for alle vinder. 

Det er blitt kveld, og guttungen er puttet i seng, etter en hard kamp før han gav fra seg krea. – Min pisj! ropte han fornærmet. Etter hvert roet han seg, med tøyhesten tett inn til kinnet. 

Jeg står i halvmørket inne på barnerommet, tenker at i dag ble en sirkel sluttet. Og jeg tror jeg vet hva drømmen hans blir i natt: den vesle sølvkrea som vrir og bukter seg i gresset. Sent på natta fornemmer jeg, kanskje er det bare en innbilning, en svak mumling inne fra barnerommet: – Pisj! 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar