Det brenner på Holten!

Brannvesenet kjemper en håpløs kamp mot brannen i Fagerhaugvegen 9. Foto: Osen. Bilde utlånt av Petter Erik Innvik.

Om kvelden den 15. januar 1959 tar det store bolighuset på tre etasjer i Fagerhaugvegen 9 på Sunndalsøra fyr. Det står om liv for mange mennesker.  

Folket på Sunndalsøra våkner til en blåkald torsdag morgen den 15. januar, med hele 14 kuldegrader på morgenkvisten. Utover dagen stiger det litt, til sju minus klokka sju om kvelden, ifølge værstatistikken. 



Det er en halv time før branninfernoet på Holten starter. Rundt det store bolighuset i Fagerhaugvegen 9 ligger det dyp snø, hele 72 centimeter ifølge den nevnte meteorologiske statistikken for Sunndalsøra. Akkurat det skal vise seg å redde liv og helse. 

Huset er et av de største bolighusene i Sunndal: tre fulle etasjer, med hybler i første og tredje etasje og vår families leilighet i midten, i andreetasjen. I kjelleren er det fellesbad med dusjer. I det tilstøtende rommet ligger fryserikjelleren med hundrevis av utleiefrysebokser, ennå noen år før hjemmefryserne gjør sitt inntog og river grunnlaget vekk for denne vesle inntektskilden. 

Huset i Fagerhaugvegen 9 i 1957, to år før det brant ned til grunnen. Til høyre ligger Jenstad-huset. Jenta i forgrunnen er ifølge opplysningene til Fylkesfotoarkivet Ragnhild Aaram. Foto: Fylkesfotoarkivet.

Det er tre menn, blant dem min bestefar Ola P. Grødal, som har reist huset, Hybelhuset som det kalles i brannomtalen i Aura Avis. På folkemunne ble huset kalt Hønhuset. Det er gjennom bestefar at vi har fått leie leilighet i huset. Vi, det er min far Leif, min mor Gunnvor, mine to søstre Guri og Liv og jeg. Attpåklatten Ola ligger ti år fram i tid. Et halvt år tidligere, sommeren 1958, er vi kommet flyttende fra Ålvundfjord og huset vårt der: Heggdal. Der drev min far brusfabrikk, Nordmøre fruktpresse. Det var også postkontor på Heggdal. Nå var brusfabrikken med Happy Cola og Asina blitt solgt til fars søskenbarn Nils Ulvund. Far og mor har nye planer: De skal åpne butikk i det nye butikksenteret som er under planlegging nede på Øra: Ulvund Frukt & Tobakk. 

Men i 1959 er det ennå et par år før Senteret åpner sine dører, og far er i mellomtida skiftarbeider på Verket. Denne januarkvelden i 1959 er han på ettermiddagsskift. Nede i kjelleren i Fagerhaugvegen 9 damper det fra varme dusjer. Det er mor, Guri og jeg som tar helgeskrubben. Guri er åtte år, jeg sju. Oppe på soverommet i leiligheten i andreetasjen ligger lillesøstera vår Liv og sover. Hun har fylt to år for akkurat en uke siden. 

Vi fire nede i kjelleren diskuterer, og vi er uenige: Skal vi tørke oss og kle på oss her nede i kjelleren eller skal vi gå opp i leiligheten og gjøre oss ferdige der? Jeg husker ikke hvordan frontene gikk, hvem som mente hva, og hva begrunnelsene måtte ha vært, men enden på diskusjonen blir i alle fall at vi bestemmer oss for å gå opp. 

Det er en beslutning som berger fire liv. Kjellertrappa opp fra dusjene ender i yttergangen ved utgangsdøra i første etasje. Idet vi åpner døra mellom trappa og gangen, brøler flammene mot oss fra hyblene som ligger innover i førsteetasjen. Mor må ha fått en instinktiv innskytelse: Hun roper til Guri og meg at vi skal komme oss ut av huset og i sikkerhet ute på gata. Og følg ikke etter meg! synes jeg hun sier i samme øyeblikk som hun kaster seg innover i flammehavet i retning trappeoppgangen til andreetasjen. 

Vi ser ikke mer til henne på en stund. Plutselig står Guri og jeg ute på gata foran det brennende huset. Ennå har det ikke gått opp for oss hva som har skjedd og at liv er i fare.Vi er bare halvt påkledd der vi står, i undertøy og knapt nok det.Verken jeg eller Guri aner hva som skjer på den andre siden av huset. Mor befinner seg oppe i andreetasjen. Hun har med noen sekunders klaring klart å komme seg forbi flammene og opp trappa til leiligheten og soverommet der den sovende dattera Liv ligger fredfullt intetanende om dramaet som er i ferd med å utspille seg under henne. 

Mor holder henne tett inntil seg. Uten videre skjønner hun at fluktruta ned trappa er blokkert av en vegg av flammer. Det er bare én mulighet som gjenstår, og den består av en nesten umulig avveining: skal hun holde dattera når hun hopper, eller kaste henne ut alene, før hun selv hopper? Liv er pakket inn i et tykt pledd og det vesle ansiktet er knapt synlig inne i alt tøyet. Ute på verandaen i andreetasjen tar mor valget: Hun bøyer seg fram over rekkverket og titter ned. Snøen ligger tykk og myk under henne, men vil den dempe fallet? Hun tror den vil gjøre det, må tro det. Liv seiler gjennom lufta og lander i det mye brannseilet av nesten metertykk snø. 

Mor vet ikke hvordan det har gått med henne. Men nå må hun berge seg selv. Hun klatrer over kanten av rekkverket og hopper. Idet hun lander ved siden av hullet i snøen der dattera ligger nesten begravd, skjærer en smerte gjennom foten. Så er alt underlig stille, noen meter fra husvegger som bøyer seg utover av kraften fra det voldsomme flammehavet inne. Hun merker at snøen sitter som en skruestikke rundt den verkende foten. Inne i hodet kverner en like stor smerte: Har Guri og Arne fulgt etter henne inn i det brennende huset? 

Det har vi ikke. Hjelpende hender er kommet til, vi har fått store jakker over de tynnkledde kroppene våre og er tatt med ned til huset til onkel og tante hundre meter lenger nede i Fagerhaugvegen. Det er Magnhild og Malvin Bergfall som bor der, og Malvin har sett flammene fra nabohuset. Nå er han på fullt firsprang oppover gata. På østsiden av det brennende huset får han øye på mor, omgitt av folk som er kommet til for å hjelpe. Mor må på en eller annen måte ha klart å frigjøre seg fra snøen og komme seg bort til veien, med Liv i armene. Det kommer ikke en lyd fra jentungen, hun har sovet seg gjennom dramaet. Nå bærer Malvin henne nedover til Bergfalls hus, Skjøllendhøgda. 

Også mor blir hjulpet dit, med det som skal vise seg å være en knust hæl. Først etter en uke kommer hun på sykehus. Hun blir liggende der i flere uker. Midt oppe i disse hendelsene er far blitt alarmert nede på Verket. Huset ditt brenner! er beskjeden han får, uten å ane noe om hvordan det er gått med familien. På vei oppover mot Holten ser han flammene lyse opp himmelen. Først noen redselsfulle minutter senere får han vite at vi har berget livet, alle sammen. 

Også alle de andre som befant seg i huset har klart seg. Det skjedde ikke uten dramatikk. Mange år senere blar jeg i en gammel perm med Aura Avis for januar 1959. Der står det om brannen: «Frk. Beret Mølsæter ble også skadet i benet da hun tok marka, etter å ha hoppet ut fra 3. etasje. I flere timer etter at brannen hadde begynt hersket det litt tvil om alle hadde reddet seg og først ved 22-tida ble det fastslått at alle hadde klart å komme seg ut.» Det sies at Mølsæter var svært opptatt av å berge symaskinen sin ut av det brennende huset. Om hun klarte det, er det knapt noen som vet i dag. 

Brannårsaken ble på det nærmeste fastslått: En hybelboer hadde satt en ølballong inntil en kokeplate på kjøkkenbenken. Kokeplata hadde stått for nær vinduet, og en gardin var blitt antent. Brannen var voldsom og eksplosiv. Den var for øvrig ikke den eneste i Sunndal dette dramatiske døgnet: Før brannen i Fagerhaugvegen var slukket, måtte en brannmann rykke ut til en pipebrann i Villabyen. 

Mens etterslukkingen pågikk på Holten, tok det til å brenne i Sigurd Viks stuebygning på Gjøra. Ifølge Aura Avis rykket det lokale brannvern på Gjøra ut, assistert av Grøa brannvern. Da brannen på Holten var under kontroll, kastet utslitte brannfolk seg i bilene og kjørte til Gjøra. De fikk lagt ut slanger til elva og klarte å berge det meste av huset. 

Etter brannen flyttet vår familie til bestemor og bestefar, som hadde gard i Tredal, mens vi ventet på at nyhuset skulle bli reist på branntomta i Fagerhaugvegen 9. Vi bodde også en periode i kjelleren hos Magnhild og Malvin. 

Noe inventar var hentet ut av det nedbrente huset og plassert på låven i Tredal. I ukene etter brannen hendte det jeg gikk dit. For jeg hadde funnet en skatt blant brannrestene: et lite metallskrin. I skrinet lå et betydelig antall kronestykker. Det pussige var, at myntene var svarte av kullstøv. Jeg vet ikke om de hadde ligget i skrinet under brannen, eller om de var lagt dit etterpå. Men kronene lot seg pusse, og jeg røpet aldri for noen at jeg hadde en hemmelig liten formue der oppe på låven. Det var min private brannskatt. Utover vinteren og våren syklet jeg bortover til Øra og butikkene der med ei krone i lomma, så lenge skatten rakk. 

Dagen etter brannen går jeg forbi branntomta. Det er et stivnet spøkelseshus av is og forkullede materialrester. Lukta er intens og etsende. Den blir sittende i hukommelsen, for alltid. I dag, nesten 60 år etter brannen, hjemme i Grøavegen 19, går jeg som en blodhund over alle stikkontakter, varmeovner og kokeplater før jeg tar natta. 

Holten i 1963. Huset vårt er bygd opp igjen og ligger til venstre i bildet, med Misjonshuset i bakgrunnen. Foto: Widerøs Flyveselskap/Fylkesfotoarkivet.