Alt er over nå - en novelle


Jeg sitter i min leilighet i Oslo og forsøker å begynne på min lenge planlagte roman. Det burde ikke være spesielt vanskelig, ikke mer enn det alltid er å bryte panseret foran de første setningene og avsnittene. 

Men jeg kommer meg ikke gjennom, og jeg vet ikke hvorfor det er slik. Eller vet jeg det? Kanskje har jeg ikke mer å meddele, annet enn en repetisjon av det jeg allerede har skrevet. 
Eller det kan være en distraksjon, en sperre jeg har satt opp for meg selv etter det som skjedde for noen uker siden. Jeg vet ikke om det vil hjelpe å feste disse hendelsene til papiret, men jeg ser ingen annen utvei, selv om det byr meg imot å skulle skrive det som nå følger. Det vil si, det byr meg ikke imot, men det er et stoff som er meg fremmed, fordi det er så nært. Eller er det egentlig nært? Jeg vet ikke det heller. Jeg må bare begynne. Av respekt for meg selv må jeg forsøke å holde en avstand til stedet og hendelsene jeg skal fortelle om, og det ligger også i min natur. 
Jeg ville egentlig ikke at flyet mitt skulle lande, for jeg visste ikke hva som kunne komme til å skje.


Jeg kom seilende som en ørn – slik ørn seiler – innover Nordvestlandet. Gjennom flyvinduet kunne jeg se det topografiske hudkartet under meg, der fjordrynker skar seg innover i ansiktet mellom massive fjellfolder som steg stadig nærmere flykroppen etter hvert som vi gjorde oss klare for å lande på Årø flyplass i byen Molde, som slett ikke er noen stor by, strengt tatt er det snakk om ei gate som går langs havna og sender en puls av en viss virksomhet og livlighet i perioder av året og til tider på døgnet, og gata heter som en kunne vente, Storgata, slik hovedgatene gjør i byer som Molde.

Nordvestlandet. Et land født av regn og vind og hav, et ingensteds i kosmos og Norge, det er verken Vestlandet, Nord-Norge eller Trøndelag, for all del ikke Østlandet, og en kunne se for seg at den som søker ro og glemsel og stillhetens underkjente muligheter, kunne søke seg hit, for å kunne være her i noen umerkelige øyeblikk av dette landets historie før det igjen trekker seg tilbake til havet og synker i dypet som et frådende Atlantis.
Det var nettopp det jeg hadde gjort, jeg var i ferd med å lande midt i Nordvestlandet, i den vesle byen Molde i Romsdal, med knappe 20 000 innbyggere, byen som er det administrative sentrum for fylket Møre og Romsdal, et fylke der Sunnmøre likevel må kunne sies å utgjøre det nærings- og befolkningsmessige tyngdepunktet, med Nordmøre som et vennlig og beskjedent overgangsfenomen på veien mot det igjen litt mer utpregede Trøndelag, der trønderne bor. Det er ingen fare med trønderne, de har sin trønderskhet og gjør seg ingen unødig dype tanker om tilværelsen. Det var ikke dit jeg skulle.

Varmen som slo mot meg idet jeg kom ut på flytrappa på Årø denne augustdagen, var som fra en helt annen verden enn Nordvestlandet og gjorde meg enda mer fremmed og forfløyet enn et stødig regn fra nordvest ville ha gjort. Jeg holdt blikket lavt og samlet da jeg sammen med de andre passasjerene dannet en taus karavane over den ørkenvarme asfaltflaten mellom flyet og ankomsthallen. Møt ingen blikk, la ingen blikk fange deg inn, som om alle er ute etter ditt prosjekt og dine hensikter. Slik også ved bagasjebåndet: vedvarende konsentrasjon om den absurde karusellen av kofferter og vesker som bød seg fram for den tause halvsirkelen av passasjerer, som nå snart skulle oppløses som enhet formet av flyturens tilfeldige fellesskap for å fortynnes ut i romsdalske og nordmørske byer og bygder, hus og hoteller. Det var ingen fare, alle hadde blikket hypnotisk festet til koffertenes evige kretsløp, nå og da skjøt en arm fram som et slangebitt og rev til seg den rettmessige eiendommen fra båndet, før eieren så å si i samme øyeblikk hadde snudd seg og var på vei ut til sine ukjente formål og hensikter.

Jeg kunne med andre ord godt ha løftet blikket mot den varme og ufarlige midtukedagen på Årø flyplass nær Molde, åtte mil fra det nordmørske stedet Sunndalsøra, som ligger innerst i fjorden som med all rimelighet heter Sunndalsfjorden, en fjord formet som en lett krummet skjede fra Kristiansund ytterst ved havet til bunnen inne ved det nevnte sted, der fjorden møter kaikanten foran Norsk Hydros store smelteverk for aluminium, intet mindre enn Europas største aluminiumsfabrikk, reist på tidlig 50-tall under navnet Årdal og Sunndal Verk av krafta fra det vann som fosser ned fra to tusen meter høye fjell som omkranser stedet som en steinborg av uforanderlige grunnforutsetninger for alt samfunnsliv der inne. 
Jeg tok bussen de åtte milene til Sunndalsøra, en busstur som brakte meg gjennom bygder og landskaper som strengt tatt burde ha utløst en aldri så liten rest av gjenkjennelse. Men det skjedde ikke, det var som om jeg var kommet hit for første gang og kjørte gjennom et språk jeg ikke forsto et ord av.

Da bussen svingte inn på holdeplassen i sentrum av Sunndalsøra, slo det meg at stedet virket så fremmed på meg at jeg måtte finne en forklaring, og den var innlysende: jeg hadde vært her tidligere.
 Da jeg satt oppe på hotellrommet før jeg skulle gå i biblioteket, dukket bildet plutselig opp: Jeg står ved pulten i klasserommet i den rødrutete skjorta og de fine nye buksene. Frøken er nettopp kommet inn i klasserommet, det er første gang vi ser henne og hun blir stående som et mektig fjell av myndighet og allmektighet oppe ved kateteret, før hun sier god morgen, jeg heter fru Sundby, og jeg skal være læreren deres.
Fru Sundby – vi fikk aldri vite fornavnet hennes – skulle være lærer i klasse 1A ved Sande skole på Sunndalsøra, klassen der jeg – Magnus Mørk – skulle gå, fordi familien min hadde flyttet til dette stedet denne sommeren i 1964, og det hadde vi gjort fordi far var ingeniør og hadde fått en stilling ved aluminiumsverket, som på det tidspunktet var ti år gammelt, etter oppstarten i april 1954.

Min far ingeniør Bernhard Mørk hadde tatt med seg sin kone Agnes og barna Sonja og Magnus, henholdsvis ni og sju år gamle, forlatt sin gode stilling ved Standard Telefon og Kabel og flyttet til Sunndalsøra, et sted som var en fremmed prikk på kartet for alle i familien, et sted vi ikke visste noe som helst om, bortsett fra at det lå et aluminiumsverk der, og at far hadde fått en betrodd stilling ved verket.
For vi kom fra en annen verden, fra en verden av urbanitet og stillferdig småborgerlighet på Frogner i Oslo. Eckersbergsgate 19, andre etasje, hadde vært mitt hjem siden jeg ble født en aprildag i 1957. Men nå – sommeren 1964 – hadde far leid ut leiligheten til sin eldre bror og hans familie for deretter å forflytte sin egen til en villa med stor hage en kilometer fra fabrikkporten på Sunndalsøra. Kanskje var det nettopp hagen som hadde fått min far til å flytte – alt dette var jo hans prosjekt – den ustelte hagen med alle de mulighetene som lå der for å sette ut i livet en presis og lavmælt botanisk interesse.

Eller var det en drøm om å være en del av det nye sterke Norge i åra etter krigen, et land der unge menn dro ut i trange fjorder og stengte bygder for å bruke sine muskler og nyutdannede hjerner på å stampe det nye industri-Norge opp av jorda, et Norge der Arbeiderpartiet, arbeidsfolket, økonomene, byråkratene og ingeniørene sammen endelig skulle sette hundre års utopisk håp om velferd, rettferdighet og framskritt ut i livet, ute i de nyrykende industribygdene, voksende kremmersmåbyene og esende drabantbyene, mens kvinner som min mor fortsatt skulle være hjemme med barna og middagene som sto ferdig for far når han kom hjem fra de nye muligheters Norge.
Jeg vet ikke hvilke drømmer min far hadde, om han hadde noen. Kanskje var det også for ham bare et innfall, en plutselig bestemmelse som min mor med forskrekket taushet må ha mottatt kanskje over middagsbordet en hvilken som helst torsdag våren 1964. Hun hadde ikke sagt noe, bare tatt det inn i seg og straks sett bildene av alt det praktiske som straks måtte gjøres før familien skulle rives opp fra det som var et godt og selvsagt liv i Eckersbergsgate 19, Frogner, Oslo.
Far var en voksen mann da han giftet seg med mor i juni i 1954. Han var 36, hun 27. De hadde truffet hverandre på jobben, der han var ingeniør og hun sekretær i samme avdeling. Året etter, i 1955, ble Sonja født, mens jeg ble født i 1957. 
Om kvelden den dagen mor hadde fortalt om flyttingen, gråt jeg meg langt inn i natta. Jeg gråt og forsøkte å holde fast i senga mi og rommet mitt som min kusine Toril snart skulle overta, mens jeg ikke lenger hørte til noen steder, i noe hus eller rom eller noen seng. Jeg visste ikke lenger hva som skjedde rundt meg, jeg var i en utydelig drøm i et fremmed landskap.

Da jeg løftet blikket og så ut over de tretti menneskene som satt på pinnestolene i biblioteket, de fleste av dem kvinner godt oppe i åra, noe jeg hadde regnet med på forhånd, følte jeg et stikk av ubehag. Det var som om publikum som satt der med forventningene sine, hadde en makt over meg som jeg ikke likte at de hadde. De formet meg i sitt bilde, uten at jeg hadde noen klar oppfatning av hva slags bilde det var. Kanskje var det et bilde skapt av en forventning om at jeg var en av dem, at det var herfra jeg kom, fra dette stedet på Nordvestlandet der jeg hadde bodd i ni år fra jeg begynte i førsteklasse i august 1964 til jeg sluttet i niende i juni 1973. Men jeg var ingensteds fra, og tanken på at noen skulle invadere min flyktighet, var ikke til å holde ut.
Så begynte jeg å snakke. Jeg sa mine første ord til sunndalingene på over førti år, etter at bibliotekaren hadde innledet med noen høfligheter om mitt strålende forfatterskap og hvor fint det var at jeg endelig hadde kommet hjem igjen, etter så mange år, hvis jeg nå tillot sunndalingene og forsamlingen her i kveld å føle et visst eierskap til meg og mitt forfatterskap.

Men det jeg innledet med å si, handlet ikke om min fortid, oppveksten på stedet, slik mange av dem som satt i salen og lyttet som lydige førsteklassinger, sikkert hadde forventet. Jeg gikk rett på forfatterskapet mitt, uten å ta omveien om barneår jeg slett ikke var sikker på hadde hatt noen betydning for at livet mitt ble som det ble. 
Jeg sa egentlig ikke så mye om forfatterskapet mitt, heller. Hvis jeg skulle ha gjort det, måtte jeg ha tatt med meg tilhørerne på en litteraturteoretisk reise som jeg slett ikke kunne tenke meg at noen var interessert i. Uten noen klar begrunnelse hadde jeg bestemt meg for å lese utdrag fra noen av romanene, tekster jeg selv likte, ikke fordi disse passasjene eller kapitlene nødvendigvis var typiske for forfatterskapet mitt eller spesielt gode, men det var noe ved dem som gjorde at jeg nå og da leste dem opp igjen for meg selv, for eksempel en fredagskveld etter et par glass vin hvis den rette stemningen meldte seg. Jeg tror det handler om språket, om at noen tekster lykkes med å skape et sammenfall mellom språket og livsfornemmelsen, og kanskje en sjelden gang, samfunnsforståelsen. I mine beste stunder, eller tekster, drister jeg meg til å si, går forhåpentligvis alle disse tre elementene opp i en enhet. Og det er da, i slike øyeblikk i teksten, i romanen, at du som forfatter kan ha et lite håp om å nå inn til leseren, uten at jeg dermed vil ha sagt at jeg noen gang har vært særlig opptatt av å nå fram til leseren, en forestilling som i bunn og grunn er en meningsløshet. Hvis det er lesere som ønsker å nå mine tekster, står de helt fritt til å gjøre det.
Det var altså noen av disse passasjene jeg leste for mine tilhørere i folkebiblioteket på Sunndalsøra denne augustkvelden. Jeg vet ikke hvorfor det var utdrag fra mine første to bøker, det hadde jeg ikke hatt noen klar formening om da jeg valgte ut tekstene. Underveis i lesningen slo det meg at jeg sikkert hadde gått i samme klasse som noen av dem som satt i salen. Nå satt de der og sugde til seg hvert eneste lille tegn på at det var et felles berøringspunkt mellom dem og deres liv, slik det hadde blitt, og mitt. Men det var jo ikke det. Jeg hadde flyttet hit som en fremmed og dratt igjen som en sådan, uten at stedet, dets historie og menneskene her hadde satt sitt avtrykk i den unge mannen på seksten år, som jeg var blitt da jeg dro min vei og flyttet tilbake til en tilfeldig hybel i Ekraveien på Røa i Oslo, sommeren 1973.

Da jeg var ferdig med opplesningen, takket jeg for oppmerksomheten, mens jeg i tillegg forsøkte så tydelig jeg kunne – uten å virke påfallende uhøflig – å signalisere at jeg ikke hadde mer å by på, at kvelden i biblioteket var over, og at det var hyggelig at så mange hadde møtt fram. Bibliotekaren trådte nå raskt fram mot meg for å overbringe blomstene og en eller annen lokal bildebok om de flotte fjellene i kommunen, han takket for det interessante foredraget og opplesningen, og før jeg rakk å si takk tilbake hadde han snudd seg mot publikum med et inviterende smil og spurt om det kanskje var noen som gjerne ville stille forfatteren et spørsmål. 
Sekundene gikk uten at det var mulig å si hvordan styrkeforholdet mellom meg og publikum i salen var. Det var ingen som gjorde tegn til å ville si noe, og jeg kastet et blikk over mot bibliotekaren for å se om han kanskje kunne være så snill å blåse av kampen. 
– Ja, lød det plutselig nede fra salen, mens en hånd kom til syne midt inne blant publikum, – jeg vet ikke om du husker meg, men jeg heter altså Merete Gravem, og jeg gikk i samme klasse som deg på ungdomsskolen, ja, du husker sikkert vi hadde Rolv Myklebust i tysk, og du var den eneste som fikk ros av ham, fordi du alltid kunne preposisjonene og verbene. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å spørre om, det jeg tenkte på – ja, jeg må innrømme at jeg bare har lest et par av bøkene dine – var at handlingen i bøkene dine ikke skjer noe sted, og at personene du skriver om, heller ikke hører til noe sted. Så det jeg lurer på, er om personene i bøkene dine er fryktelig ensomme?
Hånden hennes falt ned på plass igjen, og jeg la merke til hvordan et par av de andre publikummerne snudde seg halvt mot henne som om de ville vise sin ankerkjennelse for spørsmålet hun hadde stilt. 
Jeg visse ikke hva jeg skulle svare. Ikke fordi jeg ikke hadde et svar jeg kunne ha gitt, men på grunn av det formålsløse i å svare henne på spørsmålet hun hadde stilt, ut fra de forventningene hun hadde hatt, da hun stilte det. Så begynte jeg å svare henne, og jeg sa at jeg aldri hadde reflektert over akkurat det hun spurte om. I mitt forfatterskap – fortsatte jeg – hadde jeg aldri forsøkt å beskrive eller undersøke det menneskelige følelselivet – ensomhet inkludert – og at følelser som sådan, ut fra mitt ståsted i litteraturen, lå helt ved siden av det som alltid hadde vært mitt anliggende: å skrive litteratur ut fra den ubrytelige kontrakt litteraturen har med sitt eget formål. I det øyeblikk litteraturen begynner å befatte seg med følelser, opphører den å være litteratur. Det vil si, litteraturen kan beskrive følelser, men da vil beskrivelsen ikke gi seg til kjenne som en beskrivelse av følelser.
Jeg var ferdig med å svare, og det var i øyeblikket etterpå at jeg kan ha kjent en slags sorg over ha svart det jeg svarte, samtidig som jeg også visste at svaret var sant og det eneste jeg kunne ha gitt henne. 

Kvinnen som hadde spurt, hevet seg en tanke fra stolen igjen, som om hun ville komme med et oppfølgingsspørsmål. Så sank hun sammen og forholdt seg taus. I det samme kom en ny hånd opp, fra en av de bakerste stolene, og en lav stemme kremtet seg klar til å spørre:
– Ja, jeg heter Inger Johansen, jeg gikk i parallellklassen din på ungdomsskolen. Vi bodde ikke så langt fra hverandre, du i Krokvegen, jeg i Sunndalsvegen opp mot Holten. Jeg husker at jeg aldri så deg ute i gata sammen med de andre ungene, eller i hagen der du bodde. Men faren din, derimot, han var alltid ute i hagen. Han lå på kne ved et blomsterbed eller han slo plenen eller plukket bær. Og så husker jeg mora di. Hun så utrolig snill og beskjeden ut, og hun smilte alltid til oss ungene fra nabolaget når vi traff henne. En gang hadde hun stekt vafler som hun kom ut med til gjengen vår som sto og pratet sammen i gata utenfor huset deres. Men det jeg hadde tenkt å spørre om, var om – ja det har kanskje ikke noe med bøkene dine å gjøre – men jeg lurer likevel på det, kom du og familien din noen gang til å føle dere som sunndalinger?
Jeg merket hvordan bibliotekaren skiftet vekten over fra den ene foten til den andre, som om han forberedte seg på å komme meg til unnsetning. Men jeg lot meg selv bare begynne å snakke, uten å ha noen klar formening om hva jeg ville komme til å si: 
– Det vet jeg faktisk ikke. Jeg kan jo ikke svare for mine foreldre, de er jo forlengst døde. Jeg spurte dem aldri om dette, og det var aldri noe jeg hørte dem snakke om. De åra jeg bodde i Sunndal, tenkte jeg aldri over det spørsmålet, det dukket ikke opp, det var ikke tema. Mitt forhold til Sunndal og sunndalinger var selvsagt preget av at familien hadde brutt opp fra det som hadde vært mine kjente omgivelser i Oslo de første åra av mitt liv, jeg kom jo sånn sett til en verden der jeg ikke hørte hjemme. Jeg snakket med en annen dialekt, og ble nok oppfattet som en snobb fordi jeg snakket østnorsk. Men åra jeg bodde i Sunndal var heller ikke en lidelseshistorie, dagene kom, og de forsvant i en relativt udramatisk og hendelsesfattig strøm, og da jeg var ferdig med ungdomsskolen i 1964, flyttet jeg tilbake til Oslo for å gå på videregående skole der. 
Hun som hadde stilt det siste spørsmålet, var nå kommet godt i gang.
– Men foreldrene dine ble boende i Sunndal?
Jeg følte meg på dette tidspunktet fanget i en utspørring som beveget seg stadig lenger vekk fra det jeg var kommet for å snakke om, nemlig mitt forfatterskap, som – og det burde jeg kanskje ha innsett før jeg sa ja til invitasjonen – ikke bød seg fram som et opplagt kjærlighetsobjekt for lesesirkler på et industrielt preget tettsted i en fjord på Nordmøre. 
– Ja, far fortsatte å arbeide på aluminiumsverket til han gikk av med pensjon. Han og mor snakket så vidt jeg husker om å flytte tilbake til Oslo igjen, men det ble aldri noe av. De var jo ikke så veldig gamle da de døde, med to års mellomrom i 1993 og 1995. I alle fall ikke mor, hun var bare 66. 

Idet jeg hadde kommet med disse personlige opplysningene, som jeg på ingen måte følte at jeg skyldte publikum i salen, slo en plutselig tanke ned i meg. Var det noen i salen som visste, noen som av en eller annen grunn hadde lagt merke til det, og som nå kom til å spørre om det, oppildnet av den uhørt private vending denne kvelden på biblioteket hadde tatt? Jeg holdt pusten, som det heter, og ventet, mens jeg samtidig forsøkte å fange bibliotekarens oppmerksomhet, for å få den nødvendige hjelp til å avslutte kvelden. Han tok hintet, kremtet, smilte, lot blikket gli over publikum og sa at det da kanskje ikke var flere spørsmål, og at det kanskje var på tide å avslutte en hyggelig og interessant kveld?
Enten var det ingen som hadde lagt merke til det, eller så var det ingen som våget å spørre, eller som for den del var interessert i å vite hva jeg eventuelt ville ha svart. Når jeg fikk tenkt meg om, var det selvsagt helt usannsynlig at noen skulle ha lagt merke til det faktum at på min fars gravstein på kirkegården ved Hov kirke på Sunndalsøra sto bare hans navn, med opplysninger om fødsels- og dødsdato. Bernhard Mørk, født 11.7. 1918, død 16.11. 1995. 
Det var selvsagt helt vanlige, nøkterne opplysninger, på en nøytral gravstein i standard grå granitt, slik vår bestilling hadde vært, på spørsmål fra mannen i begravelsesbyrået. Men min far sto der alene. Min mor, Agnes Mørk, var ikke å se noe sted, selv om hun hadde dødd to år før min far. Det vanlige ville sikkert ha vært at de to ble lagt i graver ved siden av hverandre, med felles gravstein. Sammen i livet, sammen i døden. Men slik var det altså ikke, og hvis noen hadde tatt seg bryet med å lete etter en egen grav for mor et annet sted på denne kirkegården, ville de heller ikke ha funnet det.

Idet jeg samlet sammen mine papirer, puttet dem i skuldervesken og begynte å gå mot utgangsdøra i biblioteket, mens jeg holdt blikket lavt for å unngå å bli fanget opp av de spredte restene av publikum, som nå kanskje ville benytte anledningen til å komme meg helt inn på livet for å stille ytterligere spørsmål av privat karakter. Men så var de uten videre borte, forsvunnet oppover og bortover i gatene, på vei hjemover, mot kjente og trygge omgivelser, til mennesker de levde sammen med og delte livet med, på et sted som het Sunndalsøra, et sted som ikke skilte seg nevneverdig fra andre småsteder rundt i landet. 
Jeg krysset gata og sto foran inngangen til hotellet der jeg skulle bo den neste natta. Sunndalsøra hotell. Den store murbygningen sto der kritthvit og underlig funkisaktig, uforandret gjennom en uendelighet av tiår, som om ikke en murflis hadde falt av den eller var blitt falmet siden jeg forlot stedet på 1960-tallet.
Jeg stanset foran den doble inngangsdøra og snudde meg mot den brede hovedgata som førte trafikken gjennom et sentrum som var preget av den samme sammenraskede og planløse arkitekturen som man vil finne i så å si alle tettsteder utover i det ganske land. Bygninger, torg og gater som lå der frasegslengt og ensomme, fra hvert sitt tiår, sprunget ut av øyeblikkets og kompromissets behov og logikk.

Rett foran meg, på den andre siden av gata, lå biblioteket, der jeg nettopp hadde holdt foredraget om forfatterskapet mitt. En bygning av ubestemmelig karakter, kanskje med et slags barokt åttitallspreg, ufattelig nok kjedet sammen med en butikkbygning som huset Kiwi og Europris, en lav bygning med buet tak, som unektelig lignet mer på en flyhangar ute på den amerikanske prærien, enn et norsk butikklokale. Videre oppover på samme side av gata lå det tredje elementet i denne gåtefulle arkitektoniske lapskausen: en god gammeldags norsk gårdsbygning, som jeg antar man kaller en lån på disse kanter av landet. En hvitmalt og velholdt lån, sikkert en god representant for denne typen gårdsbygninger, slik de må ha vært bygd her i dalen til alle tider. Her hadde altså denne låna stått, i kanskje hundrevis av år, med sin stil og karakter, mens etterkrigs-Norges arkitektoniske smakløsheter hadde skubbet seg stadig tettere innpå henne, i en skamløs mangel på respekt.
Plutselig slo det meg at jeg ikke husket hvordan det hadde sett ut i sentrum av Sunndalsøra da jeg bodde her, bortsett fra en vag forestilling om hotellet. Jeg forsøkte å lete etter biter av bilder som jeg kunne bygge meg en forestilling av, men det kom ingen ting. Det var som om jeg aldri hadde vært på dette stedet. 

Jeg avsluttet kvelden med et glass rødvin i hotellbaren. Her fikk jeg i det minste sitte i fred for meg selv, bare omgitt av et par andre hotellgjester – vil jeg tro det var – som fra hvert sitt bord utstrålte en nøytralitet og ubestemmelighet som var akkurat det jeg hadde behov for å omgi meg med denne kvelden. 
Etter å ha spist en helt grei frokost sammen med en håndfull andre hotellgjester, gikk jeg tilbake til rommet mitt, tittet ut av vinduet og konstaterte at det lå en sensommerens stillhet og dempethet over sentrumsgatene og over menneskene som nå var i ferd med å fylle inn den nye dagens mosaikk av muligheter og forpliktelser, på arbeidsplassene, i butikkene og langs gatene.
Jeg var en av disse da jeg forlot hotellet og satte kursen mot kirkegården, som lå bare noen hundre meter oppe i gata. Det var stille og folketomt langs gravstøttene, jeg hadde hele kirkegården for meg selv. 
Gravstøttene dannet en taus og forvirrende labyrint, og jeg kjente et stikk av selvbebreidelse da jeg ikke straks kunne finne min fars grav. Var alt blitt forandret her, var det kommet nye gravstøtter til, mens andre var blitt fjernet, slik at det ikke var så enkelt som man skulle tro å finne fram, for en som ikke hadde vært her på tyve år? 

Alt var blitt ordnet dagen etter fars begravelse. Min søster Sonja og jeg hadde inngått en slags nøytralitetspakt, og sammen utgjorde vi en forbausende effektiv duo, som om vi visste at det var best for at vi kunne oppnå det vi begge ønsket: å få komme oss raskest mulig tilbake til våre respektive liv og verdener. Hun til familien og lektorjobben i Flekkefjord, jeg til leiligheten på Frogner og romanen som ventet uskrevet på meg der. 
Vi ryddet ut av fars vesle omsorgsleilighet, dit han hadde flyttet fra huset vårt i Krokvegen noen måneder etter at mor hadde gått bort to år tidligere. Han var tidlig blitt dårlig til beins og hadde ikke lenger maktet å ta seg av et altfor stort hus og en krevende hage. Vi kunne heller ikke unngå å legge merke til at far ikke lenger var den samme som han en gang var. Det han husket, eller det han ville snakke om, gled stadig lenger bakover i livet.
Sonja og jeg hadde reist oppover for å hjelpe til med alt det praktiske da far skulle flytte fra Krokvegen. Det første hun sa til meg da vi sto inne i stua og skulle begynne å rydde var: jeg ønsker ikke å ha noe av dette. Ikke bildene en gang, hadde jeg spurt, og hun hadde ristet på hodet. Jeg har nok bilder av mor og far, hva skal jeg med flere, hadde hun svart. 
Sonja hadde flyttet fra Sunndalsøra til Oslo to år før meg, for å gå videregående ved Hartvig Nissens skole. To år senere begynte jeg som elev ved samme skole. Da jeg ankom skolen til første skoledag, fikk jeg øye på Sonja som sto midt inne i en jentegjeng. Blikkene våre møttes, og jeg la merke til at hun smilte på en underlig måte, forbi meg, som om vi ikke så hverandre. 
Sonja ble i løpet av det siste skoleåret sammen med en gutt i samme klasse. Foreldrene hans hadde nylig flyttet til Bergen, der de hadde god plass til å huse sønnen sin og Sonja, til en symbolsk husleie. Med denne praktiske begrunnelsen flyttet Sonja med kjæresten til Bergen, der de begge begynte å studere filologiske fag ved universitet der. Etter seks års studier og med avlagt eksamen i kofferten dro de sammen til sine første lektorstillinger, ved en videregående skole i Svolvær i Lofoten. Der arbeidet de samvittighetsfullt i nye seks år og fikk to barn, før de pakket ned sine midlertidige liv i nord og satte kursen sørover igjen til ventende lektorstillinger i Flekkefjord, byen som så ut til å skulle bli familiens endelige forankring i tilværelsen. 

Vi kastet et helt hus og en families historie i en container som sto i oppkjørselen i Krokvegen. Hvis det var noen historie i tingene, noe i dem som hang sammen med noe mer og ga mening ut over seg selv. Vi arbeidet i time etter time, knapt nok med pauser for kaffe og mat. Vi sa nesten ingen ting underveis.
– Vil ha denne, spurte hun.
– Nei, jeg tror ikke det, svarte jeg. 
Far hadde sittet i spisestua med en av bøkene sine og hadde ikke lagt seg bort i ryddingen. Han hadde insistert på å få være i huset mens vi ryddet, ikke av sentimentale grunner, som han sa, men for å holde oss med selskap, i den grad hans nærvær kunne tenkes å ha en slik effekt. Nå og da, nærmest for ordens skyld, hadde vi kommet inn til ham med ting vi tenkte han kanskje ønsket å beholde, et bilde, et klesplagg, hva som helst.
– Nei, jeg har de klærne jeg trenger, og de bøkene jeg skal ha, har jeg jo allerede plukket ut, de er jo kommet på plass i den nye leiligheten min. Du kan ta de andre, hvis det er noen som interesserer deg, men det vil jeg vel tro det ikke er. 
Da huset var tømt, kunne jeg merke på Sonja at hun ønsket å forlate det så fort som mulig. Og slik var det også med meg. Det var ingen ting her lenger, og hadde aldri vært det. Vi hadde aldri bodd her.
Vi leide et firma til å vaske ned huset – de skulle komme etter at Sonja og jeg var dratt – og så ble det solgt. Far insisterte på å gi Sonja og meg hver vår halvpart av salgssummen som forskudd på arv, og slik ble det. 
– Jeg trenger jo ikke penger dit jeg skal nå, jeg har jo min pensjon fra verket, det holder lenge, hadde han sagt. 

Om ettermiddagen etter vi var blitt ferdige i Krokvegen, fulgte vi far til omsorgsboligen der han nå skulle bo. Det var en fin og praktisk liten leilighet, der fem familiebilder var blitt hengt opp på veggene, et brudebilde av mor og ham, et av hele familien samlet da Sonja og jeg kunne være sju–åtte år gamle, et nærbilde av mor og et av Sonjas familie, med mannen og de to barna, tatt foran huset i Flekkefjord. Langs den ene veggen sto sofaen fra Krokvegen, med et enkelt bord foran seg, og en lenestol ved den ene kortenden. På motsatt vegg var det satt opp en enkel liten bokhylle, der det sto kanskje tretti–førti bøker, også mine åtte. Far sa:
– Jeg trenger ikke flere, jeg har lest det jeg trenger å lese. Og så kan jeg jo bare lese om igjen dem jeg har. Jeg vet ikke om jeg går glipp av så mye, det blir skrevet altfor mye. Ja, du må gjerne sende meg dem du har tenkt å skrive, hvis det blir flere, selv om jeg jo er blitt for gammel til å forstå så mye av det du skriver. 
Vi får håpe du kommer til å trives her da, far, hadde vi sagt da vi forlot leiligheten hans ut på kvelden. Sonja og jeg avtalte å møtes i baren på hotellet, for å snakke ferdig om et par praktiske ting. 
Vi satte oss i en krok innerst i baren, og jeg tenkte at det var bra at ingen av dem som gikk forbi på fortauet utenfor, kunne se oss. Sonja tok en slurk av farrisglasset og sa at far kanskje kunne komme til dem i Flekkefjord i jula, og så kunne vi bytte på, slik at jeg hadde ham neste jul igjen. Vi burde kanskje også legge opp til at han kunne komme på sommerbesøk, også det etter samme opplegg: en sommer hos dem, den neste hos meg i Oslo. 
Jeg tømte vinglasset og sa at det hørtes greit ut, selv om det neppe var så mye jeg hadde å tilby ham, i min ungkarsleilighet i Oslo. Neste morgen var Sonja allerede ferdig med å spise frokost da jeg kom ned fra rommet mitt. Da jeg kom bort til bordet hennes, sa hun at hun hadde det travelt, for hun skulle rekke bussen til flyplassen i Molde. Du får ha det bra da, og så får vi holde kontakten hvis det er noe. Jeg trodde et øyeblikk at hun ville gi meg en klem, og kjente en lettelse da jeg skjønte at hun bare var i ferd med å snu seg for å gå. 

Senere samme ettermiddag tok også jeg bussen til Molde, for å ta flyet hjem, til Oslo. Men først hadde jeg besøkt far i leiligheten hans. 
Han satt i stolen sin med en bok da jeg kom, og han virket overrasket over at jeg dukket opp igjen, allerede dagen etter at han hadde flyttet inn:
– Å, er du her igjen, det var da noe til farting!
Jeg laget kaffe til oss og serverte wienerbrød jeg hadde kjøpt på veien. Han spurte etter Sonja og jeg fortalte at hun var dratt tilbake til Flekkefjord. 
Vi pratet om løst og fast, og så sa han plutselig:
– Jeg tror jeg blir her, jeg.
Jeg sa at det var en fin leilighet, og at jeg godt kunne forstå at han ønsket å bli her.
– Nei, det er ikke det jeg tenker på, Magnus. Nei, du skjønner, det gjelder Agnes. En av de siste kveldene før hun døde, ennå mens hun var hjemme i Krokvegen, sa hun at det var noe hun måtte nevne for meg. Jeg så at hun ikke hadde det lett med det hun skulle si, men til slutt kom det. Hun sa at hun ønsket å bli gravlagt i Oslo, på Vår Frelsers Gravlund. Jeg spurte hvorfor hun ønsket det, og da svarte hun at hun ønsket å komme hjem. Jeg vil hjem, Bernhard, sa hun. Jeg sa at jeg kunne forstå at hun ønsket det slik, men at det kanskje ikke var så praktisk, og de hadde jo tross alt bodd på Sunndalsøra i nesten tretti år. Da kunne de kanskje like godt bli gravlagt her, også. Det var som om hun nå slo seg til ro med det jeg hadde sagt. Men så sa hun, og denne gangen mer insisterende, at det måtte bli slik hun ønsket det, og at jeg måtte sørge for at det ble ordnet. Jeg lovet henne det. Og slik gikk det jo også, hun fikk komme hjem til Oslo og Vår Frelsers Gravlund, slik hun ville. Det var forresten en fin begravelse, slik jeg tror hun hadde ønsket det.
Jeg lyttet til ham, og da han var ferdig, sa jeg:
– Ja, du nevnte jo denne samtalen for meg og Sonja et par dager før mor døde. Sonja fortalte meg at mor hadde sagt det samme til henne. Og vi ble jo enige om at det skulle ordnes slik mor ønsket det. Jeg tror vi alle syntes det var fint at vi gjorde det på den måten.
Far sukket, snudde seg mot lyset fra vinduet og fortsatte:
– Men hun sa mer den kvelden vi snakket sammen. Og det var at hun ville at jeg skulle love henne enda mer: at jeg ble gravlagt ved siden av henne på Vår Frelsers Gravlund. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det, dette var spørsmål jeg ikke hadde tenkt over og strengt tatt ikke var særlig opptatt av. Men så tenkte jeg at det kanskje ikke var så urimelig eller rart det hun ba meg om, og jeg sa at jeg lovet henne det. Jeg skulle komme etter til Vår Frelsers Gravlund. Da tok hun hånden min og klemte den, som om vi inngikk en pakt som aldri måtte brytes. 
Far snudde seg mot meg, som om han ville at jeg skulle si noe. Men jeg hadde ikke noe å si. Han sukket igjen og fortsatte:
– Det høres kanskje, hva skal jeg si, respektløst ut, men jeg tror ikke jeg vil dette, alt dette ekstra med å skulle flyttes til Oslo, etter at jeg er borte. Mor er borte, jeg er borte, det betyr ingen ting hvor vi ligger begravet. Alt er over nå, Magnus. Jeg kan like godt ligge her. Jeg har ikke hatt det så verst her i Sunndal. Jeg ønsket jo heller ikke å flytte til Oslo etter at Agnes døde. Hva skulle det ha vært godt for, alt ville ha blitt mer upraktisk for meg der. Og så ville du hele tida hatt dårlig samvittighet hvis du visste at jeg satt for meg selv i en leilighet noen kvartaler unna din. Og til Sonja i Flekkefjord kunne jeg jo ikke dra. Det er jo hun som har livet sitt der, ikke jeg. 
Jeg sa at han ikke skulle tenke på det praktiske hvis han likevel skulle ønske å bli begravet sammen med mor, at vi skulle ordne det. Hvis det nå gikk slik at han ble borte før Sonja og meg. Det kunne man jo aldri vite. I det hele tatt, spørsmålet ville neppe bli aktuelt på mange år ennå.
Far fanget blikket mitt med et alvor og en fasthet som gjorde at jeg visste at jeg kom til å gjøre det han ville be meg om:
– Det blir slik Magnus, jeg skal i jorda her i Sunndal, i all enkelhet. Jeg respekterte mor gjennom hele vårt samliv, det er det som betyr noe, ikke hva som skjer etter at vi er døde. Hun kommer jo ikke til å savne meg, nå. 
Jeg svarte at jeg hadde forstått, og at jeg skulle snakke med Sonja om det han hadde sagt, og så skulle det bli slik han ville, hvis det nå ble opp til oss å bestemme det, når den tid kom. 
– Da er det opp og avgjort, Magnus, sa han.
– Ja, det blir slik, svarte jeg. 

Vi drakk ferdig kaffen og spiste hvert vår wienerbrød, uten å si så mye mer. Nå må du ikke bli for sen til bussen og flyet, sa far. Jeg svarte at jeg hadde kontroll på det. Jeg ryddet av bordet, vasket koppene og satte dem i skapet. Jeg sa at han måtte huske på å ringe etter hjemmehjelpen, hvis det var noe. Og til Sonja og meg. Det var bare å ringe. Far nikket uten å si noe. Så tok jeg hånden hans på en måte som jeg straks følte var fremmed, både for far og meg. Vi løsnet grepet samtidig, jeg sa farvel og at jeg skulle ringe om noen dager.
Idet jeg var kommet ut av fars leilighet og ned på gata, fikk jeg en følelse av frihet som jeg straks bebreidet meg selv for. Jeg snudde meg og kikket opp mot vinduet i leiligheten hans. Alt var stille. Far var ikke der, og jeg visste heller ikke hvor han var. 
Far dro til Sonja og familien hennes i jula. Sonja ringte meg andre juledag og sa at far ville tilbake til Sunndalsøra allerede dagen etter, og at han forlangte at hun booket om billetten hans som tilsa retur andre januar. Det var meningsløst at han skulle gå der og være en byrde for dem, hadde han sagt. Jeg sa at hun fikk gjøre det hun mente var det beste for far, slik hun bedømte situasjonen. Det var ikke så mye jeg kunne si fra eller til. Tredje juledag tok far flyet tilbake til Molde og buss til Sunndalsøra. Da jeg ringte ham fjerde juledag, sa han at han hadde det bra, at han fikk god mat med hjemmetjenesten og at det var ingen ting som sto på. 

Like før påsken spurte jeg far om han kanskje kunne tenke seg å ta en tur til Oslo noen dager, og feire påsken sammen med meg der. Han svarte at han ikke kunne forstå hva vi to skulle gjøre i Oslo, hvilken hensikt det skulle ha at han tok seg bryderiet med å dra dit. 
– Jeg har det fint her jeg er, Magnus, du skal ikke bekymre deg for meg. Jeg får middagen servert, hjelp til å stelle leiligheten, og så har jeg bøkene mine og tv-en, sa han.
I løpet av det neste året besøkte jeg far én gang, Sonja det samme. Far hadde protestert og sagt at vi ikke trengte å komme for hans skyld. Vi kunne jo snakke sammen på telefon, om det som var igjen å snakke om. 
Det siste hadde han sagt uten bitterhet eller noen form for ironi rettet mot meg eller Sonja. Det var heller en forsonet konstatering, en status som sa det slik det var.
To år og tre dager etter at mor døde – det tenkte jeg på etterpå, at det var nesten på dagen to år – ringte de fra Sunndal og fortalte at far var død. Hun var fra pleietjenesten i kommunen og sa at en av de ansatte hadde funnet far død i stolen hans da hun kom med middagen. Han hadde etter alt å dømme dødd plutselig, trolig av hjertestans eller slag. Legen ville kunne si mer om det. 

Hun informerte meg om en del praktiske forhold rundt dødsfallet og begravelsen. Jeg takket for at de hadde vært så flinke med far, at jeg og min søster satte pris på det. Jeg lovte å kontakte henne og informere også henne om dødsfallet.
Sonja sukket og spurte, enda jeg nettopp hadde sagt det:
– Skjedde det helt plutselig?
– Ja, han satt i stolen sin, de fant ham der, fullt påkledd.
– Det er mye vi må ordne med. Jeg vet ikke hvordan det blir. Espen er syk, han har influensa, jeg tror ikke han kan bli med oppover. Drar du oppover i morgen?
– Ja, jeg gjør det, jeg har jo bare meg selv å tenke på. Jeg ringer til begravelsesbyrået. De ordner det praktiske. Det blir jo ikke så mye vi trenger å tenke på. 
– Nei, vi avslutter vel ved graven. Det kommer sikkert ikke så mange til kirka, heller.
– Vi kunne kanskje spise middag sammen etterpå, på kafeen i butikksenteret. 
– Hvis vi ikke heller skulle lage oss noe enkelt i fars leilighet, samtidig som vi pakker ned tingene hans. 
– Det er kanskje like greit. 
Mannen fra begravelsesbyrået var så mye yngre enn jeg hadde forestilt meg. Det vil si, jeg hadde jo ikke hatt noen tanker eller forestillinger om hvordan en slik mann ville se ut, likevel var han så ung, og på sitt vis uskyldig i forhold til oppgaven han var satt til å utføre. Men han var både hyggelig og hjelpsom og hadde svar på alt før jeg nesten hadde rukket å spørre.
– Ønsker dere å se faren deres i kista i bårehuset, spurte han.
Jeg svarte at vi ikke ønsket det, noen av oss. Straks jeg hadde sagt det, tenkte jeg at jeg ikke visste hva de andre ønsket. Men hvorfor skulle de ville se ham, nå, etter at var død. 
Idet jeg satte meg på den fremste benkeraden i kirka, ved siden av Sonja, slo det meg at far kanskje ikke hadde ønsket en kirkelig begravelse. Han hadde i all sin kjølige rasjonalitet aldri brukt tid og tanker på religiøse spørsmål, så vidt jeg visste. Kanskje lå han nå i sin kiste og gremmet seg over at en prest i den hellige lutherske norske kirke nå skulle ta ham ut av dette liv med ord og ritualer som var ham helt fremmed. Men slik var det selvsagt ikke. Far hadde avlevert sitt enkle legeme i stolen der han døde, og hva som deretter kom til å skje, lå utenfor hans interesseområde og hans makt og myndighet. Han skulle uansett ikke ta del i det, ville han kanskje ha sagt. 

Like før seremonien begynte, kastet jeg et diskret blikk bakover i kirkerommet og så til min forbauselse at det var langt flere mennesker til stede i kirka enn jeg hadde forestilt meg det ville komme. Nå hadde jeg ikke gjort meg noen tanker om det spørsmålet heller, men det var uansett overraskende mange.
Vi, familien, var ganske få. Det var Sonja og den eldste sønnen Endre, mannen Espen var for syk til å bli med. Så var det mors storesøster Gerd, som hadde kommet selv om jeg hadde sagt at hun slett ikke behøvde det, med tanke på hennes skrale helse, flyskrekken og den lange togreisen fra Oslo. Men hun hadde kommet seg på toget til Oppdal, tatt buss derfra ned til Sunndalsøra, hadde leid seg rom på hotellet og nå var hun her i kirka.
– Jeg følte at jeg ville det, Magnus. Bernhard var alltid så snill og omtenksom mot meg, sa hun da vi møttes i foajeen i hotellet for å gå sammen til begravelsen i kirka. 
Seremonien fulgte det vanlige forløpet, med prestens tale, der han oppsummerte fars livsløp i korte trekk, slik jeg hadde skrevet det ned i stikkordsform på en lapp jeg hadde gitt presten, det fulgte salmesang og kransepåleggelse. Mannen fra begravelsesbyrået og presten delte på oppgaven med kransene, selv om det ikke var så mange, og det hele hadde en flyt og regelmessighet som kjentes som en lettelse. Det ville snart være over.
Da bare én krans gjensto, steg en eldre mann fram fra en av benkene rett bak oss i familien. Han stilte seg ved fars kiste, renset stemmen og begynte å snakke:
– Ja, jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe, men så syntes jeg at Bernhard fortjente noen ord likevel. Han og jeg var kolleger på verket i tjuefem år. Det var derfra jeg kjente ham, vi hadde jo ikke noen omgang ellers. Men det jeg ville si, var bare det at Bernhard var en hedersmann, en mann du kunne stole på. Derfor var han også så godt likt på avdelingen. Han sa aldri noe nedsettende om andre, det var på en måte under hans verdighet. Og så hadde han alltid løsninger på problemene som oppsto, han var en Petter Smart-type som ikke var redd for å prøve utradisjonelle metoder. Vi andre på avdelingen visste ikke så mye om Bernhard ellers, han sa ikke så mye om seg selv og familien, det var en privat verden som han ikke ville bry oss med, hadde vi inntrykk av. 
Mannen hadde holdt en bårebukett mens han snakket. Nå la han den forsiktig på kista og sa:
– Takk Bernhard, og hvil i fred, fra oss kolleger på avdelingen.
Det var ingen flere som skulle si noe, den siste salmen fylte kirkerommet og deretter ble kista båret ut. Vi var seks mann; i tillegg til Endre og meg selv var det fire mann som begravelsesbyrået hadde ordnet med, siden det ikke var flere fra familien som var aktuelle for det oppdraget.
Etter at kista var blitt senket i jorda og presten hadde fullført den siste rituelle rest, ble Sonja, Endre, Gerd og jeg stående en kort stund ved kanten av fars grav. Det slo meg hvor lita Gerd var, der hun sto, som om også hun var på vei tilbake til den jorda hun var kommet fra. Jeg så at leppene hennes beveget seg, og hørte henne mumle, som om hun snakket med seg selv:
– Farvel da, Bernhard. Jeg skal tenke på deg.
Jeg snudde meg og skulle til å gå, men ble stanset av en utstrakt hånd. 
– Kondolerer, sa mannen.
– Takk, sa jeg og tok imot hånden hans. 
– Kondolerer, sa kvinnen som sto ved siden av mannen.
– Takk, sa jeg og tok imot hånden hennes.
Hun møtte blikket mitt, men jeg visste ikke hvem hun var, eller hvem han var. Så trakk de seg tilbake og sluttet seg til den vesle gruppa av mennesker som nå var på vei nedover grusgangen, bort fra fars grav, bort fra oss. Snart var de forsvunnet, og det slo meg at de aldri hadde vært her. 
– Det var en fin begravelse, sa Gerd da vi sakte gikk ned trappa fra kirkegården. Hun tok etter armen min idet vi begynte å gå nedover fortauet i retning kafeen i butikksenteret, der vi var blitt enige om å spise en felles middag. Jeg kjente den vektløse hånden hennes søke etter feste i armkroken min og jeg tenkte at det var over nå, vi var i ferd med å gi slipp på hverandre.

Gerd tok bussen til Oppdal allerede samme ettermiddag for å rekke toget tilbake til Oslo. Da hun steg ombord på bussen sa hun at jeg måtte besøke henne i Oslo hvis det passet slik. Jeg lovte å gjøre det, og så forsvant hun bakover i bussen og sank ned i et sete slik at jeg ikke lenger kunne se henne. Jeg kunne ikke se henne lenger, og det var som om hun var ute av livet mitt. 
Sonja, Endre og jeg begynte å rydde i fars leilighet allerede rett etter frokosten på hotellet. Vi bar møbler, kjøkkenutstyr, bøker og diverse annet ned i bakgården, der en lokal veldedighetsforening skulle hente dem. Jeg sorterte i fars papirer og plukket ut dem jeg skulle ta vare på. Endre ville gjerne ha et par av bildene og fars armbåndsur, men Sonja sa at de hadde jo de samme bildene hjemme også. 
Sonja sa at det neppe hadde noen hensikt å plante blomster på fars grav, ingen av oss ville jo ha muligheter til å vanne og stelle. Jeg svarte at det sikkert var best slik, og at grava ville bli fin nok når gravstøtten kom på plass. 
Da var det ikke noe mer, og ennå var ikke klokka blitt tolv på dagen. 
– Ja, da tror jeg ikke kommunen skulle ha noe å utsette på ryddinga her, sa Sonja.
– Nei det ser bra ut nå, sa jeg. 
– Det er så rart, som om bestefar aldri har bodd her, sa Endre. 
Sonja og Endre skulle ta bussen til flyplassen i Molde allerede samme ettermiddag. Da vi sto på bussholdeplassen i sentrum av Sunndalsøra og de skulle til å stige ombord i bussen, gikk det opp for meg at scenen var den samme som for to år siden, da vi hadde ryddet ut av huset i Krokvegen og flyttet far inn i leiligheten: Sonja som skulle ta bussen til Molde for å ta fly derfra til Flekkefjord. Og så sa hun det samme:
– Du får ha det bra da, vi får holde kontakten hvis det er noe. 
Hvis det er noe. Hva skulle det være, nå. Så forsvant hun og Endre bakover i bussen, slik Gerd hadde gjort. 
Jeg sov sammenhengende hele natta, og da jeg våknet, kunne jeg ikke huske å ha drømt noe. Og det var som om de siste dagene var blitt borte, forvandlet til en stumfilm uten bilder. 
Det var ikke noe mer som skulle ordnes. Leiligheten var overlevert. Gravsteinen ville bli satt på plass når den var ferdig. 
Da jeg satt på bussen som sakte duvet ut av Sunndalsøra i retning Molde, ville jeg snu meg for å se meg tilbake, men jeg visste ikke hva jeg skulle se etter. 

Idet jeg plutselig sto ved fars grav, dagen etter foredraget i biblioteket, slo det meg at jeg ikke hadde sett gravsteinen hans. I tjue år hadde steinen stått her, og nå var det første gangen jeg så den. Jeg tittet forsiktig på den, som om jeg ikke hadde rett til å være her. 
Bernhard Mørk, født 11.7. 1918, død 16.11. 1995. I svart løkkeskrift risset inn i granitten. Ikke noe kors eller andre symboler. Steinen var blitt slik vi hadde bestilt den, og slik far sikkert ville ha ønsket den, det så jeg nå. 
Det var ingen blomster foran steinen, bare gress som vokste helt inn til den. Det kunne jo ikke ha blitt annerledes, det var ingen til å stelle grava, Sonja hadde hatt rett i det. 
Heller ikke Sonja hadde vært her. Jeg kunne ikke vite det helt sikkert, men hvorfor skulle hun dra hit til ingenmannsland for å besøke fars grav, når hun ikke en gang besøkte sin egen levende bror i Oslo. En bror som for den del aldri besøkte henne og hennes familie i Flekkefjord. Vi lot hverandre få være i fred, og det lå tross alt en viss gjensidig respekt i det.
Åtte år, så lenge var det siden vi hadde møttes. Det var i Gerds begravelse. Det første som slo meg da jeg så henne igjen, var at hun var blitt så gammel. Hun virket brydd, som om hun forsto hva jeg tenkte og ble uvel fordi jeg hadde en kontroll over henne fordi jeg kunne se hva som hadde skjedd med henne. 

Jeg hadde først ikke oppfattet at det var hun som ringte, to uker før jeg skulle dra til Sunndalsøra på forfatterkvelden på biblioteket. Stemmen tilhørte en fremmed og var formell på en måte som straks inviterte til å være formell tilbake. Så sa hun at det var Sonja og at det var lenge siden sist. Før jeg rakk å svare sa hun at hun hadde fått et brev fra kirkekontoret i Sunndal, der de viste til at fars grav nå var tjue år og der de spurte om vi ønsket å forlenge festetida med ti nye år. Hva synes du, er det noe poeng i å forlenge, spurte hun, og igjen før jeg rakk å svare sa hun at hun for sin del ikke hadde noe ønske om å forlenge festetida.
Jeg svarte at dette var noe jeg ikke hadde tenkt over, men at hun sikkert hadde rett i at det kanskje var like greit å avvikle grava, det var kanskje behov for plassen til nye graver, også. Så ble vi enige om det. Hun sa hun skulle gi beskjed om dette til kirkekontoret. 
Gravsteinen sto der ennå, de hadde ikke rukket å fjerne den. Jeg visste ikke når det kom til å skje, og hva de kom til å gjøre med steinen. Var det vanlig at pårørende overtok steinen, eller ble den bare fjernet og kjørt bort til en eller annen fylling som var godkjent for formålet?
Bernhard Mørk. Jeg festet blikket på navnet på steinen. Det var her han hadde havnet, i en grav på et fremmed sted som het Sunndalsøra, en grav som nå skulle slettes fra jordas overflate. 

Hvor var det blitt av oss? Far lå her, under mine føtter, mor femti mil unna i sin grav på Vår Frelsers Gravlund, uten sin ektemann ved sin side, slik han hadde lovet henne. Sonja befant seg i sin verden i Flekkefjord, Sonja som jeg ikke lenger kjente og som snakket til meg som om jeg var en fremmed, hvilket jeg sikkert også var.
Og jeg, Magnus Mørk? Var jeg ikke han som kom ingensteds fra, som ikke skulle noe sted, og som ikke levde noe annet sted enn i den fiktive verden jeg selv hadde skapt i mine romaner? 
Idet jeg hevet blikket opp fra steinen, slo en tanke ned i meg, og kanskje var den båret fram av en sorg som alltid hadde ligget der, en sorg jeg aldri hadde trodd jeg kunne bli rammet av:
Hadde det vært et eneste øyeblikk i livene våre – en dag, en kveld, en time – da vi fire, far, mor, min søster Sonja og jeg, søkte inn mot hverandre med alle våpen nede, med alle brutte forventninger glemt, alle krav trukket tilbake, all urett forsonet. Et øyeblikk da tida og omgivelsene var satt ut av spill og all makt lå i våre hender, da gravitasjonen var sterkere enn kreftene som slynget oss som løse partikler stadig lenger vekk fra hverandre i det stumme mørke universet, i et øyeblikk da det ble oppfylt en slags mening med oss fire, en mening som ingen kunne fatte, men som likevel var der, før alt var over.

Jeg begynte å gå mot utgangen. Hvis jeg hadde snudd meg nå, ville jeg ha sett at min fars gravstein ikke sto der. 

Kommentarer

Populære innlegg