 |
| Nobelprisvinner i litteratur Bob Dylan, her sammen med Joan Baez i 1963. Foto: Rowland Scherman/Commons Wikimedia. |
Lørdag 10. desember æres Bob Dylan med nobelprisen i litteratur for 2016. Festlighetene i Stockholm skjer trolig uten vinneren til stede. Dylan er kanskje den mest kjente prisvinneren gjennom tidene, for de fleste av navna på vinnerlista siden 1901 er totalt ukjent for de fleste av oss.
 |
| Knut Hamsun fikk nobelprisen i 1920. Foto: Commons Wikimedia. |
Den første prisvinneren – i 1901 – var franskmannen Sully Prudhomme, og gudene skal vite at jeg aldri har hørt om mannen, ei heller vinneren året etter: Theodor Mommsen fra Tyskland. Slik kunne jeg ha fortsatt med å ramse opp en uendelighet av navn som de fleste av oss har et svært vagt forhold til, for eksempel vinneren i 1904, José Echegaray y Eizaguirre fra Spania eller vinneren året etter, Henryk Sienkiewicz fra Polen, eller for den del vinneren fra 1906, Giosuè Carducci fra Italia.
Det er stilt overfor slike fonetiske utfordringer jeg føler et påtrengende behov for å sette opp en av mine lister – lister gir deg en følelse av å ha en viss kontroll over tilværelsen – nemlig en som viser de tjue mest kjente vinnerne av nobelprisen i litteratur, etter min høyst private vurdering. Med mest kjent mener jeg kjent for de fleste av oss, uten at vi trenger å være spesielt opptatt av litteratur. Jeg gjør et forsøk:
1. Bob Dylan, USA, 2016
2. Knut Hamsun, Norge, 1920
3. Bjørnstjerne Bjørnson, Norge, 1903
4. Sigrid Undset, Norge, 1928
5. Selma Lagerlöf, Sverige, 1909
6. Winston Churchill, Storbritannia, 1953
7. Ernest Hemingway, USA, 1954
8. Aleksandr Solzjenitsyn, Sovjetunionen, 1970
9. Jean-Paul Sartre, Frankrike, 1964 (takket nei)
10. Halldór Laxness, Island, 1955
11. John Steinbeck, USA, 1962
12. Gabriel García Márquez, Colombia, 1982
13. Pär Lagerkvist, Sverige, 1951
14. John Galsworthy, Storbritannia, 1932 (Forsytesagaen)
15. Rudyard Kipling, Storbritannia, 1907
16. George Bernard Shaw, Irland, 1925 (My Fair Lady)
17. Albert Camus, Frankrike, 1957
18. Boris Pasternak, Sovjetunionen, 1958 (Dr. Zhivago)
19. Pablo Neruda, Chile, 1971
20. Günter Grass, Tyskland, 1999
Wikipedia har selvsagt hele lista fra 1901 til 2015. Se lista her.
Som vi ser, har Norge fått prisen tre ganger, den første allerede i 1903, da Bjørnstjerne Bjørnson ble tildelt prisen, ganske overraskende, med tanke på at Henrik Ibsen ikke hadde fått prisen. Ibsen var selvsagt kandidat, men nobelkomiteen mente til syvende og sist at Bjørnsons diktning var mer opphøyd idealistisk enn Ibsens samfunnskritiske dramatikk, og var mer i prisens uttalte ånd. Det sies også at Bjørnson hadde gjort det klart at han ikke ønsket å motta en delt pris mellom ham og Ibsen.
Prisen har gått oftest til forfattere fra Frankrike, USA og Storbritannia, her er en kort oversikt over antall vinnere fra de fremste landene:
1. Frankrike 16
2. USA 12
3. Storbritannia 10
4. Sverige 8
4. Tyskland 8
Som vi ser har Frankrike flest vinnere, seinest i 2014, da den relativt ukjente Patrick Modiano fikk prisen.
Jeg har for øvrig en historie om en annen fransk vinner: J.M.G. Le Clézio, som fikk prisen i 2008. Han var rimeligvis ukjent for de fleste journalister i Norge, og på nettavisa til Dagbladet sto det at en ukjent franskmann hadde fått prisen. Vel, helt ukjent var han ikke for undertegnede. Jeg fulgte litt med i bøkenes verden på 1960-tallet, og hadde av en ukjent grunn merket meg denne franskmannen og en omtale av en av hans bøker i nettopp Dagbladet i 1968. Det var ingen ringere enn Dag Solstad som hadde skrevet anmeldelsen, og han var svært negativ. Jeg skrev da en epost til Dagblad-journalisten som hadde skrevet nettartikkelen om Le Clézio og opplyste ham om dette, og at overskriften i Solstads artikkel var: Vidunderbarnet fra Nice. Jeg foreslo også at han skulle kontakte Solstad og spørre ham om han husket artikkelen og den drepende kritikken han hadde rettet mot den seinere nobelprisvinneren. Det gjorde journalisten, og neste dag sto intervjuet med Solstad på nettavisa til Dagbladet. Der gikk det fram at Solstad ikke kunne huske artikkelen, men at det nok stemte at han hadde vært kritisk.
Slik er altså vår rare hukommelse, man går rundt og husker de underligste ting i 40 år! (Le Clézio har for øvrig skrevet et par nydelige novellesamlinger, de fantes på biblioteket på Sunndalsøra for noen år siden, men de er kanskje tatt ut nå.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar