Sporene vi legger etter oss





Heggdal i Ålvundfjord, der jeg ble født i 1951. Men hvordan skal jeg finne ut når far startet frukt- og bærpresseri i kjelleren her? Kanskje ligger svaret nærmere enn jeg aner, på Nasjonalbibliotekets søketjeneste.

De fleste av oss er blitt vandrende informasjonssentraler. Vi går ikke ett skritt uten at det blir registrert av den elektroniske fotlenka vi frivillig bærer med oss: mobiltelefonen. I begynnelsen av februar fikk jeg en oppdatering av min livsledsager Google: jeg hadde i løpet av januar besøkt to byer: Sunndalsøra og Grøa (der jeg bor).

To hele byer! Ikke så verst med tanke på at vi lever i koronaens tid. Og litt stolt var jeg jo også over at selveste Google omtalte hjembygda mi Grøa som by. Det kommer seg, selv om alt her oppe er nedlagt: barnehage, butikk og snart ryker nok skolen også. Det blir litt av en by. Good bye, kanskje?

Google overvåker meg hvert sekund av døgnet. Bekymrer det meg? Ikke så mye. Mine hverdager er såpass enkle og udramatiske at Google gjerne må få holde på. Takk for oppmerksomheten!


Jeg tenker heller ikke så mye på mitt ettermæle. Livet ble som det ble, noen nedturer, mange oppturer, i snitt sånn midt på treet. Men enten jeg vil eller ei: Mitt enkle liv er bevart for ettertida i ufattelig mange kilder. Noen av dem er gode gamle fysiske kilder, som bilder, brev, bøker, diverse dokumenter og annet rask som ligger i gamle plastposer og arkivhyller i kjelleren eller de befinner seg pent innlimt i noe som vi i gamle dager kalte fotoalbum. Kanskje blir mye av dette kastet eller brent når eller hvis jeg en gang flytter fra huset. (Før eller siden vil det jo måtte skje, med eller uten kroppstemperatur...)

De fleste av kildene vil uansett bli bevart, enten jeg vil eller ei. Det er de elektroniske - eller digitale, jeg vet ærlig talt ikke helt hva som er forskjellen - sporene vi legger etter oss. Mye av dette er offentlig regi i form av utallige registreringer av vårt liv fra fødsel til død. NAV, Skatteeetaten, helsevesenet, skoleetatene, politiet, banken, etc etc vet alt om oss. Mye av dette er taushetsbelagte opplysninger, men om femti år kan det vel hende at det sitter et barnebarn og søker oss opp, etter å ha fått løyve til innsyn i vårt forgangne liv.

I tillegg kommer selvsagt flommen av spor vi frivillig legger etter oss, særlig på sosiale medier. Jeg vet ikke hva som skjer med alt dette materialet når vi en gang er ute av tida, trolig vil det bli liggende tilgjengelig i en eller annen form. Kanskje et eller annet sted oppe i den digitale skya, som synes å ha overtatt mye av plassen der oppe, til fortrengsel for de himmelske makter som pleide å oppholde seg der. Jeg vet ikke om vi eier vi vår egen Facebook-side, eller om det står noe med liten skrift som vi burde ha lest da vi opprettet siden. Selv har jeg i flere år puslet med denne bloggen min, nærmest for unyttig moro skyld. Hvor den befinner seg om femti år, aner jeg ikke, kanskje ligger den som en mumie under et tykt lag av digitalt spindelvev, side om side med gamle Facebook-statuser og alskens skjermdumper av Snapchat-meldinger. Kanskje er digital arkeolog et vanlig yrke om hundre år? Unge mennesker som graver seg ned i all grums og grams vi har etterlatt oss i skyene for å finne ut hvordan vi levde og tenkte på 2020-tallet!

En uendelighet av informasjon, om hver enkelt av oss. Kontrasten til den tilsynelatende stumme fortida er enorm. For hundre år siden hadde de færreste strøm i husene sine, heller ikke radio eller fjernsyn, noen holdt en spinkel avis, kanskje sto det en og annen bok i hylla på stua. I én skuff i skatollet lå det skrivesaker, i en annen lå en tynn bunke brev som en bror eller onkel i Amerika hadde skrevet over en periode på tretti år. Svarbrevene befant seg rimeligvis hos slektningene i Amerika, hvis de ble skrevet og sendt.

Levde folk anonyme liv, liv vi knapt kan vite noe om? Svaret er ja hvis vi sammenligner med vår tid. Men hvis vi tenker oss om, er svaret nei. Vi kan vite overraskende mye om fortidas mennesker, selv de anonyme sliterne som aldri sto fram i offentlighetens lys. Også da var det snakk om både offentlige og private kilder. De offentlige registrene var omfattende også for 150 år siden; Kirkebøkene fra den tid er fulle av opplysninger om fødsel, dåp, konfirmasjon, ekteskapsinngåelse og død. Skulle jeg ønske å finne ut hvem som var forlovere i mine foreldres bryllup i juni 1948, er ikke det noe problem. I Kirkeboka opplyses det at det var Ivar Hoås og Svanhild Melkild. Så vet jeg det!

Folketellingene gir opplysninger om hvem som bodde på gårdene, mens skifteprotokollene forteller oss økonomiske transaksjoner knyttet til hver enkelt gårds- og bruksnummer. Vi kan følge emigranter på deres ferd til Amerika: når de reiste ut, med hvilket skip og når de ankom sitt nye hjemland.

I dag ligger det meste av dette materialet et tastetrykk unna på digitalarkivet.no. Mange opplysninger er også nedfelt i kommunale arkiver. Før lå disse protokollene i kjellerne rundt omkring på rådhusene, de senere årene er mye av dette materialet hentet opp fra dypet og blitt sendt til en felles arkivtjeneste for Møre og Romsdal: ikamr.no (Interkommunalt arkiv for Møre og Romsdal.) Her er det bare å sette i gang med å grafse og grave i gamle herredsstyremøter for Ålvundeid og Øksendal (da de var egne kommuner) og tilsvarende for Sunndal kommune.

Også de gamle private kildene kan i mange tilfeller være overraskende innholdsrike. De fleste av oss har tatt vare på gamle bilder av oldeforeldre og kanskje også tipp. Der står de! I 1895 elller 1910, alvorstunge i finstasen i det høytidelige øyeblikk foran fotografen. I en travel og fattig hverdag tok de seg tid til å bli fotografert, kanskje lå det en slags selvrespekt i det.

Ei gammel kiste kan være en skatt for den som leter etter spor etter fortidens mennesker. For et par år siden dukket jeg ned i ei slik kiste hos slektninger på min farsside. Min onkel hadde tatt vare på en mengde dokumenter etter sin far Anton Ulvund: brev fra sønnen Alf, arbeidssøknader, NS-avisa Fritt Folk, lønningskonvolutter fra den tyskkontrollerte bedriften Glærum Kalksteingrube, en pose Karlsbadersalt mot magesmerter (Anton hadde magekreft), skatteoppgjør, bilder fra Antons år i Amerika. Gjennom alt dette materialet steg Anton ut av historiens mørke og ble et levende og sammensatt menneske!





I arbeidet med slektsbøkene mine de siste årene har jeg brukt mange og ulike kilder. En av disse er nb.no, som er Nasjonalbibliotekets hjemmeside. Går du inn der, kommer du rett til et søkefelt. Og da er det bare å søke! Jeg hadde nær sagt: alt ligger her. Det har seg slik at Nasjonalbiblioteket over mange år har gjort en enorm jobb med å scanne norske aviser, tidsskrifter og bøker, fra gammelt av og langt fram mot vår egen tid. Når du søker etter et navn her, kommer alle treffene opp. I menylinja kan du velge om du vil se på alle, eller avgrense til henholdsvis aviser, bøker eller tidsskrifter. Pass på at du setter anførselstegn foran og etter navnet du søker opp, da får du bare resultater av hele navnet.






Når du har søkt på et navn, dukker en rekke små ikoner eller bilder av avissiden eller boksiden der personen er omtalt. Navnet på søkernavnet er markert med gul farge. I mange tilfeller kan du klikke deg rett inn i den aktuelle avis- eller boksiden hjemme på pc-en eller telefonen din, men noen treff har klausul og kan bare åpnes på bibliotek eller etter søknad. Når du har søkt på et navn, kommer først bare et lite utvalg av treffene opp. Hvis du vil se alle, trykker du på feltet Flere treff.

Og her er det slett ikke bare de store begivenheter som er omtalt. Alt ligger her! Deltok din bestemor i kronerulling i 1953? I så fall står det i lokalavisa (Aura Avis for eksempel), og avissiden kommer opp når du søker på navnet hennes. For moro skyld spurte jeg en eldre slektning forleden, om han fikk solgt motorsykkelen han averterte i en rubrikkannonse i Aura Avis i 1954, i bytte mot liten bil. Slektningen ble rimeligvis ganske så overrasket over spørsmålet. Hvordan kunne jeg vite det??

Det var jo en kuriositet. Siden kan også brukes til mer seriøse formål. I bøkene mine har jeg omtalt min onkel Alf Ulvund. Han var sjømann og gjorde en betydelig innsats på norsk side i kampen mot tyskerne. Han var om bord i fregatten Pol 3, som var det første norske skipet som kom i kamp mot tyskerne, natt til 9. april 1940 i Oslofjorden. Under D-dagen i Frankrike i juni 1944 befant han seg om bord på torpedojageren Stord, som inngikk i den store allierte flåten som gikk til angrep på tyske stillinger.

Jeg visste at Alf fikk en skade i leggen tidlig i krigen, men at han likevel kom seg ut på sjøen igjen. Omstendighetene var litt uklare for meg. Så søkte jeg på nb.no, "Alf Ulvund". Det kom opp mange sider, og litt ekstraarbeid ble det fordi også andre har hatt samme navn, Alf Ulvund. Alle personer med samme navn kommer opp, om hverandre, så man må sortere.


Alf Ulvund, med skaden han fikk i leggen. Men hvor og når skjedde det?


Men jeg fant min Alf, i flere kilder. Det var særlig én avisartikkel jeg festet meg ved, og den lot seg åpne. Den sto i Tidens Krav 5. desember 1945, og jeg siterer:

"Ålvundfjording som ikke har ligget på latsiden

Styrmann og radiotelegrafist Alt Ulvund, Ålvundfjord, er hjemme på permisjon. Alf har som mange andre sjømenn under krigen gjort en strålende innsats for fedrelandet. Da krigen brøt ut var han på eksis i den norske marine. Kom således med i de første trefninger med tyskerne og var med helt til kapitulasjonen. Kom senere mot sin vilje ombord i "Ibis" som gikk på norskekysten. Var ombord da den som kjent ble bombet på Kristiansunds havn. 2 mann ble drept og Alf hårdt såret og lå på Kristiansunds sykehus i 6 måneder. Lenge før han var frisk, reiste han til Oslo på skipperskolen, hvor han tok en fin eksamen, til tross for at han i flere perioder av skoletiden måtte ligge på sykehus på grunn av skaden han pådro seg ved bombingen. Samme dag han var ferdig med skolen, rømte han til Sverige, hvor han gjennomgikk et 6 måneders radiokurs. Deretter gikk ferden til England. der gjennomgikk han nok et radiokurs, og har siden tjenestegjort som radiotelegrafist i marinen. Var med i invasjonen i Frankrike og senere på mange tokter, bl. a. flere ganger til norskekysten. Under disse tokter var han ombord i jageren "Stord" og nå sist ombord i en minesveiper, hvor han også skal tjenestegjøre som radiotelegrafist etter endt permisjon. Sambygding

Der hadde jeg på få linjer den røde tråden i Alfs krigshistorie, fra en kilde jeg aldri kunne ha funnet uten nb.no.





Jeg holder meg til slekta og søker på min far Leif Ulvund, i håp om å finne ut litt mer om når han startet saftproduksjon i kjelleren hjemme på Heggdal i Ålvundfjord. Og der dukker han opp, i et intervju med Aura Avis i august 1948. Han forteller at han i fjor (1947) startet firmaet Nordmøre Frukt og Bærpresse, organisert som et andelslag. Firmaet startet etter hvert også med brusproduksjon og ble senere kjent som Nordmi. 1947 altså, samme år som faren Anton døde, da visste jeg det.

Hva med min mor Gunnvor Ulvund? Et søk på henne bringer meg rett inn i dramaet fra 15. januar 1959: Brannen i huset vårt på Holten. I januar 1984 er hun intervjuet i Aura Avis i serien Aura Avis for 25 år siden. Her forteller Gunnvor:

"Jammen var det dramatisk. Jeg kom opp fra kjelleren etter å ha badet to av ungene og fant plutselig 1. etasje i lys lue. Ungene hadde bare nattøyet på og ble sendt ut i snøen mens jeg fortsatte ovenpå for å berge datteren på 2 år som lå og sov i 2. etasje. Jeg fant et teppe, tullet henne inn og kastet henne ut fra verandaen. Det var mye snø, og hun ble ikke skadet på noe vis. Det gikk imidlertid verre med meg som hoppet etter. Jeg fikk knust den ene hælen, men har ikke men av det i dag."




Søket trenger ikke å gjelde bare gamle eller avdøde personer. Hadde du barn i barnehagen på 1990-tallet, for eksempel? Gjør et søk, og kanskje dukker det opp en hyggelig reportasje fra Tredal eller Holten barnehage i lokalavisa, med et bilde av poden din som du ikke har sett før.

Til slutt en påminnelse om at Folketellingen for 1920 nå er offentliggjort og ligger tilgjengelig på digitalarkivet.no. Da jeg skrev boka om min mormor Genny (f 1895) og hennes ti søstre, mistet jeg mange av dem av syne etter cirka 1910-15. Men nå kunne jeg søke etter dem i 1920-basen. Hva fant jeg? Blant annet dette: Genny hadde mistet sin forlovede Peder Bjørset i 1918 (tuberkulose). Hva gjorde hun i perioden fram til hun ble gift med Ola. P. Grødal i 1922? Jeg går inn på digitalarkivet.no, trykker på feltet Finn kilde, videre på Folketellinger, videre til Geografisk område og velger Vestlandet, deretter Møre og Romsdal, så Sunndal og Søk. Da dukker sannelig Folketellingen for Sunndal herred opp. Her har du to valg: Bla i scannet utgave eller Søk i kilden. Jeg gjør et søk på Genny Sande, og straks dukker hun opp! Det viser seg at hun i 1920 befant seg på gården Utistu Hoel, hos sin storesøster Mari og en hel bråte med tantebarn. Hun er titulert som budeie. Slik var det altså! Mari hadde sikkert fullt opp med barn i alle aldre, og da var søsterens hjelp sikkert kjærkommen.




Genny Sande, gift Grødal.


Slik det også var på Odden, der Genny og Maris søster Olina Inga (f 1886) sto midt oppe i en rekke med barnefødsler. (En av hennes døtre, Laura Magnhild, døde nettopp i 1920, bare elleve år gammel.) Olina trengte sikkert hjelp og støtte, og da var slekta den nærmeste muligheten. Ganske riktig, et søk på Gudrun Sande (f 1890) plasser henne hos søsteren på Odda, med tittelen Tjenestepike hovedsakelig budeie.

Den nest yngste av søstrene, Ragna, var 19 år gammel i 1920. Folketellingen forteller at hun det året befant seg hjemme i Utistu på Sande, med tittelen: Tjener, utfører forskjelligt arbeide i huset. Den eldre søsteren Marit (f 1893) er også hjemmeværende, hun med tittelen: Tjenestepike, utfører forskjelligt arbeide i huset.

Jeg vet at Ragna seinere var hushjelp hos søsteren Marit etter at hun var blitt gift og hadde blitt syk av tuberkulose.

Søstrene synes altså å ha sirkulert som arbeidshjelp hos hverandre, etter hvert som ulike behov meldte seg. Det var en måte å overleve på, på ei tid da det knapt fantes noe offentlig sikkerhetsnett.

Det søstrene helt sikkert ikke hadde i tankene, var at vi, hundre år seinere, kan sitte med våre pc-er og telefoner og kikke dem i kortene.













Kommentarer